Jeg husker godt da Sam Fisher debuterte i Splinter Cell i 2004. Som den eneste verdige utfordreren til regjerende snikekonge Solid Snake, ble jeg aldri overveldet av gamle Fisher. Faktisk har jeg alltid hatt problemer med å la meg rive med av såkalte snikespill. Både Sam Fisher og Solid Snake har slitt med alt for rigide kontrollsystemer, og et gameplay som til tider har vært umåtelig kjedelig idet du henger i et tak i fem minutter for å kartlegge fiendebevegelser for å finne en liten åpning.

Men i Splinter Cell: Conviction våger Ubisoft å senke skuldrene litt i forhold til de strenge snikemekanismene, og resultatet har løftet spillserien betraktelig. I stedet for en tålmodighetsprøve der man lister seg rundt på sokkelesten har spillet blitt mer actionorientert, noe som føles veldig riktig.

Ensom agent

I «Splinter Cell: Conviction» står Sam Fisher alene mot verden. Kort oppsummert er Sam deprimert og rasende. Deprimert fordi han i forrige spill ble tvunget til å drepe sin beste venn. Rasende fordi datteren hans ble drept av en fyllekjører. På flukt fra lov og orden og sin tidligere arbeidsgiver i den amerikanske etteretningen lever Sam i skjul. Men når han oppdager at uhellet som tok livet av datteren sin kanskje ikke var et uhell, våkner de gamle agent-instinktene igjen. Fisher vil ha svar. Og hevn. Kanskje mest det siste.

Der Splinter Cell-spillene tidligere har vært mer kliniske spionopplevelser der man ved hjelp av gadgets, teknologi, detaljerte kart og nøyaktige planer har infiltrert terroristbaser og ambassader, er «Splinter Cell: Conviction» en røffere og mer usminket opplevelse. Sam skal ha informasjon, koste hva det koste vil, og grisebanker ofrene sine for å få de til å snakke. Vakter blir likvidert uten omtanke, og den varsomme snikende agenten fra de tidligere spillene har nærmest blitt byttet ut med et hevngjerrig beist.

Actiondrevet

Dette gjør at spillmekanikken føles helt annerledes. Det er mer skyting, mer dreping, og flere nærkamper i «Splinter Cell: Conviction». Der jeg i gamle «Splinter Cell»-spill gjerne snek meg forbi vaktene uten å drepe dem, sniker jeg meg nå rundt og knekker nakken på en, slenger ut granater mot noen andre, dreper lysene med en EMP-ladning, og likviderer tre sikkerhetsvakter med tre presise hodeskudd.

Spillet har rett og slett blitt en helstøpt blanding av sniking og action. Og når det fungerer optimalt, er det helt herlig. Ved hjelp av et knappetrykk kan Sam hurtig kaste seg fra dekning til dekning. Dreper man noen med et nærkampangrep får man en belønning i form av muligheten til å foreta en likvidering; et angrep der man velger seg flere mål som så blir likvidert med automatiske hodeskudd fra Sam. En fin måte å jevne ut oddsen på når flere fiender lusker rundt i nærheten.

Man kan også bruke fiender som skjold og kaste dem utfor stup eller gjennom vinduer. Observante «Splinter Cell»-spillere vil nok merke at bevegelsesarsenalet til Sam har blitt mindre. Før kunne man balansere mellom to vegger med et avansert splitthopp og andre fancy funksjoner, dette har forsvunnet. Det er færre knappekomboer å huske på, men spillet blir ikke noe dårligere av den grunn. Tvert i mot, det føles mer fokusert.

Innovativ fortellerstil

Som vanlig med spill stemplet «Tom Clancy» er ikke historien allverden å skrive hjem om. Vi snakker om terroristkomplott, politikk, forræderi og en bunke klisjeer vi kjenner fra bøker, filmer og spill om amerikansk etteretning. Drivkraften er Sams jakt på informasjon om datterens død, og jeg føler vel at spillet kunne fokusert enda mer på forholdet mellom Sam og Sarah. Når Sam forhører folk ved å nærmest torturere dem er det vanskelig for meg som spiller å sympatisere med ham, fordi motivasjonen bak handlingene hans ikke har blitt forklart godt nok for meg.

Når det er sagt er historien fabelaktig fortalt. Spillet hopper frem og tilbake i tid, og det er ofte veldig dramatisk. Det hjelper også mye at historien og oppdragene blir fortalt på en interaktiv måte. Målene til Sam er klistret på vegger og overflater i store bokstaver, og rett som det er spilles det av videoer også på overflatene. Det er som om vi får et innblikk i den maniske hjernen til Sam mens vi spillet, og det gjør historien mer levende og engasjerende.

Noen skuffelser

Men alt er ikke fryd og gammen i «Splinter Cell: Conviction». Selv om de nye snikemekanikkene som regel sitter som et skudd, føles spillet av og til litt schizofrent. Som om det ikke klarer å bestemme seg for om det vil være et skytespill eller et snikespill. Det kan også føles litt repeterende – å snike seg rundt mellom en bunke vakter i et kontorlandskap for n-te gang tærer litt på tålmodigheten etterhvert, og spillet hadde hatt godt av litt mer variasjon. Der man i tidligere spill måtte utforske og hacke datamaskiner og lignende er «Splinter Cell: Conviction»mye mer lineært og actionfokusert. 

Grafikken bør også nevnes. Når et spill er eksklusivt til Playstation 3 eller Xbox 360 forventer man også at utviklerne skviser alle krefter ut av konsollen rent grafisk, ettersom de ikke trenger å inngå kompromiss for å få spillet til å fungere på flere plattformer. Ubisoft kunne med fordel pyntet litt ekstra på grafikken i «Splinter Cell: Conviction». Det ser som regel ganske bra ut; bakgrunner og bevegelsene til fiendene og Sam er flotte, men de ulike karakterene man møter ser ut som stive dukker når de beveger seg og snakker, og jeg savner rett og slett et ekstra lag med polering.

Morsomt er det at Ubisoft våger å være kreativ med den grafiske stilen. De allerede nevnte ordene på veggene kler spillet godt, og spillet skifter også til svart/hvitt-bilde når Sam er skjult i mørket, slik at du aldri er usikker på om du er synlig eller ikke.

Heftig flerspiller

Enspillerdelen er dessverre noe kort, dedikerte spillere kan fort pløye gjennom den på rundt syv timer, og derfor er det desto mer gledelig at Ubisoft har lagt ved en samarbeidsdel som er veldig bra gjennomført. Som de to agentene Archer og Kestrel kan du og en kompis spille gjennom en prolog til spillet. Dette er ikke en modus som er slengt på i ettertid, men en gjennomtenkt og polert kampanje, med vittig dialog og bra oppdrag, som krever at du samarbeider godt med en kompis.

Alt i alt er dette et bra comeback for Sam Fisher. Det er kanskje vanskelig å kjenne igjen den gamle sortkledde superagenten i den røffere og mer brutale skikkelsen som sniker og likviderer seg gjennom «Splinter Cell: Conviction», men spillet har blitt en vital og effektiv fornying av snikespillsjangeren. Og det liker vi.

«Splinter Cell: Conviction» lanseres 15. april til Xbox 360 og PC. Versjonen vi har anmeldt er til Xbox 360.