Japanske utviklere ser stadig oftere mot vesten når de lager spill. Der de tidligere kunne konsentrere seg om å lage noe utelukkende for hjemmepublikum, er man nå nødt til å tenke globalt for å tjene inn spillinvesteringene sine. Det skaper artige tolkninger av etablerte spillsjangere, noe Binary Domain er et godt eksempel på.

2080

Vi befinner oss i 2080. Klimakriser har skapt et solid klasseskille i verden, der de rike og ressurssterke bor i flotte nye byer bygd oppå ruinene av gamle og oversvømte byer som huser de fattige. Oppi dette klassesamfunnet dukker det plutselig opp roboter forkledd som mennesker, vistnok skapt av en genial japansk vitenskapsmann. Det er på tide å ringe vår venn Dan, som sammen med utvalgte internasjonale elitesoldater må ta seg inn i Japan og finne ut hvem som står bak robotene som har infiltrert samfunnet.

Binary Domain er et dekningsbasert skytespill, sterkt inspirert av titler som Gears of War. En ganske uvanlig sjanger for et japansk spillstudio å takle, men Toshihiro Nagoshi er ikke redd for utfordringer. Han har tidligere vært involvert i Shenmue, og har blant annet produsert Super Monkey Ball, F-Zero GX og Yakuza-spillene. En erfaren mann, som i Binary Domain har klart å tillegge noe unikt japansk i det som tradisjonelt sett har vært en vestlig sjanger.

Når jeg leser over mine notater fra spillingen, er det vanskelig å få de til å stemme overens med femmeren jeg deler ut her. På overflaten er det nemlig mye å kritisere med Binary Domain. Jeg kan snakke om kameratsystemet Nagoshi har forsøkt å innføre i spillet, et dialogsystem der små samtaler med medsoldatene skal være med på å forsterke eller svekke forholdet deres til meg basert på hva jeg svarer. Jeg ga fort opp å svare via mikrofon, og valgte heller svar på skjermen. Selv om de små samtalene bringer liv og personlighet til de ulike karakterene, føles det ikke som svarene mine har noe å si i den store sammenhengen. Enten de liker meg eller ikke så blir de med meg i kamp, og selv om de ikke adlyder ordrene mine blindt hvis de synes jeg er en dust, så er de fleste kampene opp til meg uansett.

Jeg kan disse den noe utdaterte grafikken og mangelen på et visuelt uttrykk. Overgangen fra detaljerte slagmarker i Gears of War via de rene linjene og overeksponerte bildene i Syndicate til den platte, klisjefylte og til tider usminkede grafiske stilen i Binary Domain er brutal.

Ikke minst kan jeg rakke ned på kampsystemet, et dekningssystem som ikke føles solid nok og fiender med forutsigbar kunstig intelligens, eller mangel på sådan.

Likevel, til tross for at Binary Domain bommer på mange av ambisjonene sine, har det et lim som holder det hele sammen og en lekenhet som de tyngre krigsspillene ofte mangler som gjør at jeg storkoser meg gjennom hele spillet.

Sprudlende

Jeg hygger meg i selskap med Dan og vennene hans, selv om halvrasistiske japanske stereotyper preger fremstillingen av hans kompanjoner. Vi har den gatesmarte og digre afroamerikaneren, den arrogante og aristokratiske engelskmannen, den skye og flinke kinesiske snikskytteren, og så videre. Klisje på klisje, men likevel et persongalleri konstruert for å interagere med hverandre. I og med at man med jevne mellomrom velger hvilke to følgesvenner man skal ha med seg, imponerer variasjonen i dialog og samtaler, og de i utgangspunktet vandrende klisjeene blir i løpet av spillets gang hyggelige bekjentskap.

Jeg storkoser meg også i actionscenene, som har lånt fritt fra Terminator-filmene. Fiendene er for det meste menneskeformede roboter, og det har sjelden vært morsommere å plaffe en fiende i fillebiter. Ikke minst fordi robotene reagerer så bra på skuddene mine. Skyt de i hodet, og de blir forvirret og skyter på kompanjongene sine. Skyt av de beina, og de kryper videre mot meg. Kampene blir et herlig kaos av metall mot metall og robotdeler som flakser alle veier. At de er roboter gjør det også enklere å tilgi den noe begrensede kunstige intelligensen deres, deres taktfaste marsj mot meg, eller irrasjonelle bruk av dekninger tolker jeg som svakheter i programmeringen til maskinene.

I tillegg har Nagoshi klart å tilføre kampene variasjon og interaksjon som jeg savner i mange andre actionspill. Dialog mellom meg og kompanjongene løper ofte gjennom kamper, og jeg kan også kommandere mine venner på slagmarken. Av og til må man bruke omgivelsene også. Selv om det bare handler om å løpe til noe å trykke på en knapp, og alt er scriptet på forhånd, er det visuelle resultatet tilfredsstillende. Det handler ikke bare om å finne et svakt punkt og skyte på det til fienden faller.

Det er noe distinkt B-film-aktig over Binary Domain, men på en god måte. Det er ikke det peneste spillet i klassen, og på overflaten skiller det seg ikke nevneverdig ut fra konkurrentene. Men den har en leken tilnærming til skytespillsjangeren. Det våger å bryte opp den relativt monotone skytingen med små minisekvenser som er lekne og morsomme. Den tunge krigstematikken og over-macho-fiseringen som preger de fleste vestlige skytespill er tonet ned, i stedet har det blitt mer plass til små filosofiske betraktninger og kommentarer. Ikke noe dyptpløyende, men likevel mer ambisiøst enn man er vant til fra skytespill.

Og derfor velger jeg å gi Nagoshi og teamet hans et solid klapp på ryggen. Binary Domain er et annerledes tredjepersons skytespill, det har vestlige røtter men er umiskjennelig japansk. Det har en flerspillerdel som skuffer, men en enspillerdel som er underholdende fra start til slutt, og er vel verdt for alle som har gått lei av Grandiosa og vil utfordre smaksløkene sine.

Se flere bilder fra Binary Domain på neste side!

Binary Domain er utviklet og utgitt av Sega. Spillet er lansert på Playstation 3 og Xbox 360.