Etter ni år og mange hundre timer med fabelaktige spillopplevelser er det ifølge utviklerne i CD Project RED slutt for eventyrene med Geralt of Rivia. Og hvilken avslutning det er.

Blood and Wine er den andre utvidelsespakken til det tredje spillet i The Witcher-serien. Den første, Hearts of Stone, var en oppvisning i hvordan utvidelsespakker skal gjøres. En god historie og nye elementer som gjør det verdt å spille videre. I Blood and Wine er det hele skrudd opp enda et hakk.

Denne gangen blir Geralt tilkalt til den lille staten Toussaint som styres av Anna Henrietta. Toussaint er kjent for sine gode viner og sine riddere, hvis æreskodeks er det viktigste i verden. Den seneste tiden har imidlertid flere personer fra adelen blitt drept av et monster som bare blir kalt «The Beast».

Gjennom sin etterforskning treffer Geralt på en gammel kjenning. Vampyren Regis, som hjalp han og Ciri i Baptism of Fire, og ble en god venn av monsterjegeren. De slår seg sammen nok en gang, for å stoppe «the beast».

Hovedhistorien i Blood and Wine holder sedvanlig Witcher-kvalitet, med valg som har innvirkninger på verdenen du befinner deg i, men her er det også en rekke sideoppdrag som holder høy kvalitet. Ingen som er på linje med Bloody Baron fra hovedspillet, men fortsatt svært så solid.

Blood and Wine har det samme alvoret og dybden som The Witcher er kjent for, men humoren i Blood and Wine er mer framtredende enn tidligere. Først og fremst gjennom populærkulturelle referanser som blir introdusert i spillet på en snedig måte.

Det er så mye innhold i Blood and Wine at det kunne vært et eget spill, men det er ikke bare en rekke nye oppdrag som gjør dette til en suveren pakke. Spillet er forbedret på alle mulige måter. Grensesnittet har blitt langt mer ryddig, slik at det er lettere å holde orden på inventaret.

Et av problemene i Hearts of Stone var at, i alle fall ikke for min del, det ikke var noe poeng å oppgradere Geralt. Nå er imidlertid et nytt system på plass for at du kan fortsette å oppgradere etter hvert som du øker i level. Det er kjærkomment. Som betaling for oppdraget ditt i Blood and Wine får du også din egen vingård. Den er i behov for en real oppussing, så endelig har du noe å bruke pengene dine på også. Det gjør i tillegg at pengene du får for Witcher-kontraktene blir mer relevante.

De nye omgivelsene dine er også slående vakre. The Witcher 3 har alltid vært visuelt slående, men Toussaint er noe for seg sjøl. Nydelig natur, fantastiske slått og ikke minst en fest av farger. Aldri har The Witcher vært så fargerik.

CD Project RED har et rykte på seg for å ta godt vare på spillerne sine. Fra det første Witcher-spillet ble lansert har de hele veien fulgt opp og gjort spillene bedre, også lenge etter utgivelse. Blood and Wine er i så måte et verdig punktum for en av de beste spillseriene vi har hatt. Med 20-30 timer innhold er det mer å hente her enn de fleste AAA-spill. Dette er snakk om relevant innhold som er morsomt å spille gjennom også.

Det er med en stor porsjon vemod jeg nå registrerer at The Witcher er over for denne gangen. Mitt første møte med Geralt var i 2009 eller 2010, hvor jeg kom over The Witcher: Enhanced Edition. På tross av enorme forbedringer fra den første utgivelsen, var det langt i fra et perfekt spill. Historien og mytologien traff meg imidlertid midt i hjertet. Fram til utgivelsen av The Witcher 2 i 2011 pløyde jeg gjennom det som var av Andrzej Sapkowskis bøker som var oversatt til engelsk. Det var dessverre ikke så mange den gangen, men heldigvis har flere blitt oversatt siden den gang.

Ene og alene for å kunne spille The Witcher 2, kjøpte jeg meg en ny PC. En helt riktig investering viste det seg. The Witcher 2: Assassins of Kings er fortsatt det beste spillet jeg noen gang har spilt. Det er selvfølgelig også min favoritt i Witcher-serien. The Witcher 3 har en imponerende størrelse og verden, men det er noe med den sylskarpe historiefortellingen i The Witcher 2 som gjør det til en helt egen opplevelse.

Hva er det egentlig som gjør disse spillene så spesielle. Det første er den solide mytologien som ligger i bunnen. Man har brukt forfatter Sapkowski for det han er verdt og har laget en verden som henger sammen på en sånn måte, som få eller ingen andre spill har fått til like godt. Stort sett alle personer du treffer har en fyldig bakgrunnshistorie og alle føles som mennesker, ikke bare utklippsfigurer. Ekstra gøy er det når Geralt møter gamle kjente fra bøkene. Noe han gjør titt og ofte. Det fine er at du ikke trenger å ha lest bøkene for å ha glede av det. De som er interesserte kan også lese om det i spillet.

Det andre viktige aspektet er at spillet tar den voksne spilleren på alvor. I valgene du tar er det sjelden noen åpenbar god eller ond handling. Du må bare vurdere hva som er rett ut i fra ditt eget moralske kompass. De underliggende temaene med politikk, rasisme og fremmedfrykt er også noe som gir det hele mer dybde enn «redd verden fra slemme skapninger».

På den ene siden håper jeg at dette ikke var det siste vi har sett av Geralt fra CD Project RED. På den andre siden var dette en helt riktig avslutning på en historie som aldri har skuffet.

Det startet i Vizima og avsluttes nå i vinlandet Toussaint. Har du lyst til å oppleve mer Geralt kan jeg anbefale å sjekke ut bøkene til Sapkowski. Novellesamlinga «The Last Wish» eller «Blood of Elves», hvor historien til Ciri starter, kan være gode plasser å starte.