2023 ble året hvor jeg for alvor fikk testet ut nye horisonter innenfor spillverden.
Jeg begynte med å utforske et par visual novel spill som Harmony og det fantastiske musikalspillet Stray Gods, før jeg senere på året anmeldte for første gang et bilspill, et soulslike og fjordårets Call of Duty.
Helt på tampen av året kastet jeg meg også ut i Kamurochos gater i Yakuza-serien.

Sistnevnte som er utviklet av Ryū Ga Gotoku  har også utviklet spillet jeg nå skal snakke om, nemlig, Super Monkey Ball: Banana Rumble.

Fargesprakende presentasjon

Super Monkey Ball serien er ny for meg personlig, men i år som i fjor er det gøy å kaste seg ut i helt nye serier og sjangre innimellom for å se hva som er der ute som jeg kan ha gått glipp av ellers.
Banana Rumble er utrolig fargerikt allerede fra du kommer inn til menyene og når du får Kygo-aktig soundtrack i bakgrunnen, da blir man jo bare i godt humør.

Spillet tilbyr en adventure mode og en battle mode. Jeg prøvde meg først på en runde race i battle mode bare for å se fort hvordan spillet så ut da jeg fikk koden, og kjente umiddelbart at jeg ble litt svimmel og måtte skru av. Dette kommer jeg tilbake til senere.

Etter dette begynte jeg på Adventure mode som har en søt liten historie hvor vår protagonist, AiAi og vennene er på jakt etter en legendarisk banan og må reise gjennom flere verdener på sin jakt. Noe dypere enn det er den ikke, men den fungerer som et fint søtt bakteppe for de minste med sjarmerende mellomsekvenser mellom verdenene.

Bane designet er godt utført her, det starter utrolig enkelt men blir gradvis mer utfordrende.
Jeg synes utviklerne har truffet godt her på lik linje som man finner i Super Mario 2D spillene, en læringskurve som er lett å lære men vanskelig å mestre. For selv om de første 20-30 brettene kan virke ganske enkle så vil det bli noen gode utfordringer som vil få de fleste til å kjenne på trangen til å rope ut noen skjellsord etter å ha falt utenfor banen x antall ganger på samme sted.

Banana Rumble har ikke den mest krevende grafikken eller design hvor det skjer mye rundt deg til enhver tid. Dette kommer godt med når det krever millimeterpresisjon på enkelte områder og en stabil bildeflyt er alfa og omega.

Bakgrunnene som er litt ute av fokus når du spiller er derimot ganske dekorerte, det er litt synd at du ser dem best når du først faller ut av brettet.
Spillet er litt simpelt rett og slett når det gjelder det grafiske, men det funker.
Om dette er gjort på grunn av tekniske årsaker, for at det skal kjøre silkemykt på vår aldrende venn Nintendo Switch er ikke godt å vite, men høyst tenkelig.

Alle brett i hver verden har 3 objektiver du må klare for å få en slags achievement i listen over oppdrag du kan fullføre. Disse går da ut på tid brukt på å fullføre osv så det er mer enn nok grunnlag for gjenspillbarhet når du først er ferdig med spillet altså, samt du kan også spille gjennom denne modusen sammen med venner ( om du liker kaos á la New Super Mario Bros Wii).

Jeg koste meg gjennom hele denne modusen siden hvert eneste brett føltes unikt ut i forhold til det forrige så det ble rett og slett bare kos (og frustrasjon) uten at jeg følte at de verken repeterte for mye design fra tidligere brett etterhvert som timene fløy av gårde.

Ustabil flerspiller

Her kommer vi til delen jeg hadde kanskje mest forventninger til siden jeg har vokst opp med spill som Mario Kart og Mario Party siden Nintendo 64 tiden.
Det er her jeg kommer litt tilbake til det jeg begynte å skrive innledningsvis.

Battle mode inkluderer flere moduser som kappløp gjennom et brett, kaste bombe til hverandre for å ikke bli sprengt, knuse roboter for mest poeng og en modus hvor du triller fort ned et bratt brett for å treffe målstenger i ditt lags farge for poeng.

Alle disse modusene er egentlig fine og morsomme å spille, men de blir ødelagt av en fundamental ting, nemlig en helt hinsides lav bildefrekvens.

Jeg gikk som sagt rett fra denne til adventure mode i starten da jeg tenkte at det sikkert bare var fordi jeg ikke var vant til hvordan serien fungerer, med at du bikker og vender på selve brettet, ikke karakteren din. Likt de gamle boksene du kunne leke med hvor du skulle bikke på  brettet for å få den lille sølvkulen gjennom forskjellige hindre og inn i hullet i midten.
Men jeg hadde et åpent sinn og gikk tilbake etter flerfoldige timer for å prøve på nytt, kjørte i gang et kappløp med én npc og skjønte etter få sekunder at det var ikke meg, det var faktisk spillet.

For selv om hoved modusen i spillet kjører silkemykt i 60(føles ut som, ikke bekreftet) så føles battle mode og alle modusene innunder der ut som de kjører i rundt 25 bilder i sekundet på det meste. 

Jeg fikk helt seriøst vondt i øynene og svak hodepine etter bare 5 minutter og det hjalp ikke uansett hvilken modus jeg valgte, antall npc tilstede eller om jeg faktisk spilte med en venn og skjermen var delt.
Problemet var der uansett og satte en utrolig stor demper på noe som kunne vært den mest morsomme delen av spillet som man vender tilbake til med venner på besøk.

Konklusjon

Jeg har kost meg masse med å spille Super Monkey Ball: Banana Rumble alene i adventure mode.
Det flyter godt, gjennomført level design og en nær perfekt læringskurve som er typisk forbeholdt Nintendo sin høye standard.

Spillet kan lett anbefales som et spill å spille gjennom alene for akkurat denne modusen, men med mindre utviklerne klarer å oppdatere spillet slik at det faktisk blir spillbart med flerspiller så trekker den veldig ned for helheten, spesielt om man kjøper det til fullpris.Jeg kan dermed ikke gi det en høyere score selv om adventure mode alene er verdt hakket mer.