Det fjerde kapittelet i Volition sin flaggserie er straks ute på markedet. Det har ikke vært en like rett vei fra ide til ferdig produkt. Fra å være påbegynt som en del av en  utvidelsespakke til Saints Row III, kalt Enter the Dominatrix,  ble ideen videreutviklet og ekspandert til å bli det neste kapittelet i serien. Nå har det kommet ut etter ett og et halvt år i utvikling, og man kan trygt si at  ting har endret seg for den lillakledde gjengen fra Stillwater.  

Fra å være en tilfeldig person dratt inn i det brutale gjengmiljøet ufrivillig i det første Saints Row er du nå blitt presidenten av de forente stater og alle dine nærmeste kamerater har enten blitt rådgivere eller ministere i ditt kabinett. Når man er verdens mektigste mann er det få fiender som du må kjempe mot på jorden. Derfor har fokuset endret seg til å bekjempe romvesener med all slags mulig våpen og triks i ditt arsenal. Galskapen er tilbake  i uforminsket styrke og det er en herlig opplevelse som venter deg i dette 11 timer lange eventyret, ikke medregnet diverse sideoppdrag.

Ikke mye igjen av orginalkonseptet

Innenfor filosofi er det et paradoks som kalles Theseus skip. Et spørsmål om hvor mye av en gjenstand som kan endres før det ikke lenger er det samme objektet. Det er også spørsmålet jeg stiller meg når jeg spiller gjenom Saints Row IV. I de to første spillene balanserte man en fin gang mellom galskap og realisme, og personlig står Saints Row II høyt oppe blant de beste sandkassespillene til denne generasjonen av konsoller.

Denne balansen forsvant totalt i Saints Row III, hvor det i større grad ble fokusert på å være så sprø og så useriøs som bare det, og nesten alle strategiske elementer ble fjernet og erstattet av neddummet humor. Saints Row IV fortsetter i denne sjangeren i uforminsket styrke og det kan falle trofaste fans litt tungt i brystet. Likevel er dette spillet ikke i noen som helst form kjedelig eller skuffende når det gjelder gameplay.

La det være sagt, Saints Row IV imponerer ikke når det gjelder grafikk. Motoren er nøyaktig den samme som i forgjengeren, og det virker rett og slett som om det er brukt i stor grad klipp og lim i mange funksjoner av spillet fra forgjengeren. Gjennom hele spillet ligger det en påminnelse i form av det visuelle at dette var opprinnelig ment som noe nedlastbart bonusmateriell til et to år gammelt spill. Handlingen foregår i Steelport, eller rettere sagt, en digital versjon av Steelport, som du har blitt fanget i. Byen er så og si nøyaktig den samme som den du forlot, og de største endringene er de flyvende ufoene som gjør at det er konstant natt.

Siden det er et dataprogram gjelder ikke fysikkens lover, og det utnytter spillet til det fulle. Kort tid etter du har begynt spillet får du nemlig superkrefter, og her tar spillet virkelig av. Du kan løpe raskere enn lyden, sprinte opp skyskrapere og skyte ild fra hendene dine. Aldri har det vært morsommere å være en gangster i Steelport. Likevel har det noen baksider. I løpet av spillets 10 timer det tar å gjennomføre hovedhistorien og de viktige sideoppdragene brukte jeg en bil kun en gang. Resten av tiden brukte jeg superkreftene til å komme meg fra sted til sted.

Hvorfor i all verden skal man bruke en upålitelig bil når man kan løpe opp siden på den høyeste skyskraperen og deretter fly til det aktuelle stedet? Det er ufattelig morsomt å bruke disse, men det ødelegger også interessen til å samle og oppgradere biler, kjøpe våpen og låse opp butikker. Spillet er ikke blitt balansert i henhold til egenskaper og utfordringer, og i stor grad hadde jeg få problemer med å gjenomføre oppdragene som jeg måtte gjennom.  

Herlig populærkritisk parodi

Hovedhistorien er spekkfull av referanser og satire av populærkultur. Spillet begynner med at du rir shotgun i et helikopter over fjellene i Afghanistan på et hemmelig oppdrag hvor du skal eliminere en kjent person fra fortiden. Ting tar av og før du vet ordet av det demonterer du en atommissil på vei til Washington, mens Aerosmith spiller for full guffe, før du selvfølgelig faller ned i det hvite hus sitt ovale kontor og tar over som lederen av den frie verden.

Referansene til andre spill og populærkultur er mange, og mange kan gå enn hus forbi hvis man ikke er oppmerksom eller hopper over en mellomsekvens. Et spill som parodierer slåsskampen mellom Rodney Piper og Keith David (som for øvrig er vise-presidenten din) fra They Live og deretter lar deg slåss med Piper på din side får en stor pluss i boken. I tillegg vil du gå gjenom et 2D beat ’em up, spille et Metal Gear Solid-basert snikeoppdrag, og kjempe mot monstre i et tekstbasert eventyr. Det mangler ikke variasjon for å si det mildt.

Dessverre er resten av historien ikke særlig imponerende. Det har aldri vært Saints Row-seriens varemerke, men likevel begynner det å ødelegge for helhetsopplevelsen mer og mer. Det ene paradokset erstatter det andre og man gir raskt opp tanken om å få en god litterær opplevelse. I tillegg kommer følelsen av deja vu snikende inn i bevisstheten din. Grafikken er nøyaktig den samme, byen er den samme og få ting er endret utenom superkreftene. Oppdragene er knyttet sammen veldig løst med en tynn rød tråd, og det er tydelig at historien er utvidet kun med den hensikt å øke spillets varighet. Utenom å røpe handlingen har jeg vanskelig for å se hvor serien vil gå videre herfra, og man skal ikke se helt bortfra at neste Saints Row vil bli en “reboot” av serien. 

Tar ikke seg selv seriøst

Selv om Saints Row IV sparker i alle retninger, så tar det ikke seg selv seriøst heller, og det er veldig forfriskende. Allerede når du skaper din egen karakter oppdager du at det ikke eksisterer noen restriksjoner, og resultatene kan bli spesielle for å si det mildt. Dialogen er også preget av mye humor, og ikke få ganger poengterer hovedpersonene mellom seg de mange logiske bristene i historien, gjerne før de avbryter diskusjonen for å synge med på sangen “What is love” med Haddaway.

De mer pubertale vitsene er også tonet fra forgjengeren, selv om de i stor grad er tilstede. I et oppdrag må du blant annet danse erotisk på en strippeklubb etter å blitt smittet av et seksuelt virus inne i datamaskinen. Ikke en helt vanlig opplevelse når person du spiller er en voksen stygg mann som danser bevegelser man som oftest ser på kvinnelige cheerleadere utføre klokken to en lørdagskveld på den lokale nattklubben. 

Våpenarsenalet ditt har også vokst, og med deg har du nå fått romvesenteknologi til å leke deg med. Blant våpnene du kan bruke er en musikkpistol som får folk til å danse, en landminepistol og et våpen som skyter ut svarte hull som alt i nærheten blir sugd inn av. Når spillet begynner å nærme seg slutten er det så mange eksplosjoner og lysshow rundt deg at du mest trolig ender opp med å hamre løs på skulderknappen å håpe på det beste. I tradisjonen tro eksisterer det også småspill som gir deg anerkjennelsespoeng. Denne gangen brukes de ikke til å låse opp hovedoppdrag, men gir deg heller tilgang til de beste bonusene og våpene i spillet. Kort fortalt følte jeg meg aldri fristet til å spille de mer enn en obligatorisk gang. 

Når man spiller gjenom Saints Row IV kan man få følelsen av at Volition avslutter en quadrologi. Referansene til tidligere hendelser kommer som perler på en snor og på en måte belønner det spillere som har gått gjennom de tre foregående spillene. Alt derfra er en ny opplevelse langt fra det  tradisjonelle Saints Row. Det er ingen fargerike gjenger som man kan kjempe mot i tilfeldig rekkefølge, ingen karikaturiske orginale skurker, utenom ett Jane Austen elskende romvesen kalt Zinyak, eller noen som helst behov for å utvide bilparken og bankkontoen din. Det er en rett frem opplevelse til rulleteksten dukker opp. Noe som kan skje tidligere enn du tror.

Holder nøyaktig hva den lover

La det bare være sagt, det er ikke en spesiell opplevelse du vil få med Saints Row IV. Det er et spill som har som grunnlag å underholde deg mens du spiller og glemme det så fort rulleteksten kommer. Det prøver aldri å være et spill med tunge samfunnskritiske spørsmål eller å ha filosofiske undertoner, som f.eks The Last of Us.

Det kan virke som om det som er blitt skrevet før i denne anmeldelsen er kritiske, men timene går fort mens du spiller og det er det viktigste. Det er ufattelig morsomt mens det pågår og noen av hendelsene er virkelige morsomme å spille gjennom. Uansett hvor mye du savner det å være en uformell gjengleder med et hovedkvarter i en kirke og politiet alltid etter deg, så er det ekstremt morsomt å bruke telekinese for å kaste fiender over halve byen.

Skal du få tiden til å gå mens du venter på GTA V så er Saints Row et meget godt alternativ. Hvis du er en tilhenger av serien derimot kan du bli skuffet over hvor lite som er igjen fra forgjengerne, men ikke la det forhindre deg; det er enkelt å bli underholdt og ha det moro når du løper raskere enn et fly og kaster vekk biler og fly med ildballer. Det er tross alt det viktigste. Det havner på en svak femmer, men hvis du er fan av de tidligere spillene så kan dette spillet bli en liten skuffelse for deg.