Ah, taktiske skytespill. En sjanger hvor heroisme og reflekser spiller en minimal rolle, og hvor hardt ervervede ferdigheter i alminnelige skytespill mister all relevanse. I likhet med hva elektronisk dansemusikk har gjort for listepopen de siste åra, finner vi igjen en masse små elementer fra taktiske shooters i mange AAA-titler, uten at det nødvendigvis sier noe om opphavet.

En fordums spillsjanger

Ærverdige serier som Ghost Recon, Delta Force og Rainbow Six begynte som rimelig dype taktiske spill, og jeg spilte dem alle. Til døde. Jeg kunne sitte i timevis og tegne opp slagplaner, kartlegge fiendens posisjoner og finpusse utrustningen til hver enkelt soldat. Hva var det som traff meg så voldsomt i disse spillene? Jeg tror det var den enorme valgfriheten og den realistiske tilnærmingen som sikret total innlevelse tross den gamle og udetaljerte grafikken. Vissheten om at en enkelt kule kunne sette både deg og lagkameratene ut av spill. Og ikke minst, et prøv-og-feil-basert gameplay som funket, noe det som regel ikke gjør i mer lineære spillopplevelser. At en feilslått plan fører til død og fordervelse gir fullstendig mening, og dessuten blir konflikten personlig. Man legger ære i å komme opp med en bedre plan.

Men dette er mange år og mange spilltrender siden, og jeg har vært ute av taktikk-gamet en god stund. Derfor gikk jeg intetanende inn i testingen av Operation Flashpoint: Red River, og det førte til en veldig spesiell opplevelse.

Slitt feltstøvel i fjeset

Etter en festlig og antakelig påkostet introsekvens hopper vi inn i støvlene til lagføreren for Fireteam Bravo, som er nyankomne marineinfanterister i Tadjikistan. Et stykke ut i fremtiden har Afghanistan-konflikten flyttet seg hit, noe som fører til interessante politiske dilemmaer ettersom de verste kampene foregår like ved grensen til mektige Kina. Man dras relativt effektivt inn i situasjonen, og føler seg raskt som en del av den prestisjetunge enheten der man kjører rundt i avdelings-Hummeren og driver langsom krigføring mot små lommer av opprørere, akkurat slik vi har sett det i dokumentarer om krigen i Afghanistan. Man blir introdusert for skytingen og kommandohjulet, og den nådeløse vanskelighetsgraden. Og ganske snart merker man at dette slett ikke er noe vanlig skytespill.

Rene ord for pengene: Jeg hatet de første timene av Red River. Grafikken er ikke imponerende, styringen er klossete og merkelig, hele presentasjonen føles sjelløs og tom. Soldatene har kun ett utseende for hver av de fire klassene, og mister dermed det meste av personligheten. Generalen som gir oppdragsbriefingen har den mest irriterende stemmen jeg har hørt i et spill. Animasjonene er stive og lite livaktige. Å gi ordre er utrolig tungvint takket være en hjernedød kontroll-mapping, og det finnes ingen snarveier til de ytterst få kommandoene man føler man har bruk for. Og det er før man støter på fienden. Da mister man all oversikt, lar soldatene løpe inn i den visse død og må slåss på egenhånd. Fiendene selv er identiske kloner av hverandre, er grusomt stemmelagt og man føler at hele opplegget med at man dør av et par skudd kun er der for å skjule den latterlige kunstige intelligensen. Men ruvende over alt annet er den overveldende følelsen av å være tilbake i 2002, og jeg fikk ubehagelige minner til den tvilsomme ArmA-moden av en ”simulator” vi ble tvunget til å spille i forsvaret. Noe som ikke føles spesielt fett i en tid hvor alt er HD, eksplosjoner og draw-distance.

Den standhaftige gameren 

Inspirert av den løsmunnete sersjanten som konstant maser om marinekorpsets hardtslåenhet og pågangsvilje, holdt jeg ut i time etter time. Og gradvis ble hodet mitt satt tilbake til tiden før Call of Dutys trumfing av de virtuelle slagmarkene, og jeg begynte å kjøpe spillets premisser. Vær advart: dette spillet er nærmest verdiløst som rett-frem skytespill. Selv om du skulle overleve, mot alle odds, er det ikke gøy å spille det som om det var et actionorientert Hollywoodspill. Når man, grunnet dårlige taktiske valg, kryper rundt i timesvis for å få has på en tanks som vet godt hvor du er og peprer stillingen din, laget ditt har dødd og du prøver å utnytte spillets utdaterte motor for å komme deg videre, er det veldig lett å se alle feilene i spillet og gi det opp for godt. Og dette er dyrekjøpt erfaring, folkens. Nei, i stedet må man se på spillet som sjakk, og heller bruke god tid på hvert eneste deloppdrag. Bruk oversiktskartet, la soldatene dine gjøre jobben sin. Når bitene faller sammen, folk gjør det de skal og oppdraget går akkurat etter planen, først da får man et riktig inntrykk av dette spillet.

Deretter kommer også velviljen diltende, og mange av elementene som virket så dårlige i starten havner i et nytt og bedre lys. Grafikken er kanskje ikke det mest fremtredende elementet, men glimter til iblant. Lyseffektene er tidvis veldig fine, og banene føles mye større enn de er på grunn av majestetiske fjell i bakgrunnen og de lange avstandene man realistisk nok må traske selv. Skytefølelsen er faktisk helt herlig, og endelig ser vi en dønn realistisk fremstilling av M16-riflen som slett ikke er det supervåpenet vi ofte ser i andre spill. Lydeffektene er sobre, realistiske og snappy på samme tid , og detaljnivået på både våpnene og medsoldatene er veldig høyt hvis man ser nøyere etter.

I et utrolig modig trekk har Codemasters faktisk gjemt unna mye av spillets funksjonalitet gjennom et nivåsystem. Spillet som helhet er med fullt overlegg gjort dårligere i starten, så etter hvert som man tjener erfaringspoeng, kan man bruke disse på kjernefunksjoner som bevegelsessmidighet og tiden det tar å bytte våpen, skifte magasin, løpe og legge seg ned og så videre. Resultatet er at spillet rent objektivt er mye bedre ved andre gjennomspilling.  

Innhold i fleng

Imponerende er også mengden innhold. Selve kampanjen tar evigheter å komme gjennom, kanskje først og fremst fordi den er så vanskelig, men også fordi man må bruke lang tid på både planlegging og selve gjennomføringen. Dessuten tar det lang tid å løpe gjennom de massive områdene. Når man er ferdig med kampanjen har man forhåpentligvis spillet i fingrene, og man får lyst til å spille gjennom en gang til, både for å prøve ut nye taktikker og for å låse opp mer utsyr og ferdigheter. Dessuten kan man fylle ut alle plassene på laget med kompiser over nettet. Det fikk jeg naturligvis ikke prøvd før release, og jeg syns virkelig det burde vært en mulighet for splitscreen også.

Ut over kampanjen er det også en drøss med enkeltstående utfordringer, som å beskytte en konvoi mot overfall eller å holde ut mot en strøm av angripende fiender. Disse modusene er veldig forseggjorte, og særlig likte jeg last stand-modusen hvor smart utplassering av laget er nøkkelen, pluss den spennende vrien at man når som helst kan kalle inn flukthelikopteret og takke for seg. Det blir utrolig nervepirrende etter hvert som man har samlet opp litt poeng, for om laget dør før man får stukket av, blir poengsummen null. Siden det ikke er noen fasit for hvordan man skal spille, og de gjeve plasseringene henger såpass høyt, er gjenspillingsverdien nesten uendelig hvis man først blir glad i spillet.

Og glad i spillet ble jeg, når jeg først kom inn i det og aksepterte den lange og bratte læringskurven. Jeg innså at det meste av den motviljen jeg følte innledningsvis, var et resultat av adrenalinaction-trenden som har påvirket hele mitt syn på skytespill. Det sjelløse preget jeg mente spillet hadde, var noe jeg følte fordi spillet ikke matet meg stemningen med sleiv slik de fleste andre spill gjør nå til dags. Sannheten er selvfølgelig at spillet blir nøyaktig det man gjør det til selv. Det er det som er  det magiske med de smale, realistiske skytespillene, og da gjør det ikke så mye at det føles gammeldags og utdatert.

Uren diamant

Det er helt klart mange svakheter med Operation Flashpoint: Red River. Det kan virke som om de fleste produksjonsmidlene gikk med til introduksjonsfilmen, for spillet krever en saftig porsjon velvilje av spilleren for ikke å virke utrolig lavbudsjett og stakkarslig ved de første hundre øyekastene. Selv om det er kult med et spill som overlater mye av opplevelsen til spillerens egen innlevelse, hadde det ikke skadet med for eksempel eksplosjoner som holder nogenlunde dagens standard, og jeg synes fortsatt at det er i overkant knotete å gi kommandoer. Stemmeskuespillet er mildt sagt av varierende kvalitet, og historien spiller annenfiolin så det gnisser i øregangene.   

Poenget mitt er at alle disse nevnte overfladiske tingene ikke blir så viktige i denne sammenhengen. Forutsatt at man liker å bruke lang tid på planlegging, helt ned til lagkameratenes utrustning og plassering av waypoints på et kart, er Red River en nostalgisk spillperle av godt, gammeldags taktisk merke som, etter denne målestokken, absolutt holder mål i dag. Så om man liker denne typen spill, og føler for å gi seg i kast med et prosjekt av en befalsimulator, kan jeg trygt anbefale et raid i portemonéen og påfølgende springmarsj til spillkremmeren.  

Se flere bilder fra Operation Flashpoint: Red River på neste side!

Operation Flashpoint: Red River er utviklet og utgitt av Codemasters. Spillet er lansert på PC, Playstation 3 og Xbox 360.