Går ikke på skinner

Konseptet er ikke nok til å fylle et AAA-spill

Mirrors Edge var en frisk bris da det kom på Playstation 3, en solskinnsdag for mange, mange år siden. Nå har endelig DICE laget oppfølgeren til spillet, som endte med en cliffhanger. Eller rettere sagt, de lagde en reboot av spillet. Istedenfor å følge opp historien begynte de på nytt. Hovedpersonen er fremdeles den samme, men historien er annerledes og ingenting som hendte i det opprinnelige Mirrors Edge teller. Allerede nå blir jeg litt bekymret. Hvorfor behovet til å starte på nytt? Det første spillet stod supert på egenhånd. Tankene går kanskje til at de ikke ville frastøte seg nye fans som ikke spilte forgjengeren.

Uansett, jeg setter i gang spillet på min trofaste PS4, og raskt nok kommer en vakker by frem på skjermen. «The Glass» som byen heter styres av konglomerater som styrer alt. Den eneste måten å for å unngå å bli overvåket er å bruke takene til skyskraperne til å komme seg rundt på. Siden du er en rebell så er det naturligvis dette du vil gjøre gjennom hele spillet.

Du spiller igjen som Faith, en kvinne som er en av de beste til å løpe, hoppe og skli rundt om i byen, uten at det betyr så mye. Spillet sine karakterer er nemlig veldig anonyme og det er vanskelig å faktisk skape motivasjon til å drive historien videre. Det er riktignok noen fine kuttscener her og der, men det blir ødelagt av det monotone gameplayet som spiller tvinger deg gjennom.

Løp, hopp og skli

Catalyst begynner lovende, og grafikken er veldig sjarmerende og unik. Etter et par timer er ikke dette lenger nok til å holde min interesse. Gameplayet blir ekstremt monotont og forutsigbart. En parkour-løype, som blir avbrutt av noen korte kampscener før du igjen må løpe og trykke på riktig knapp til riktig tid. I rettferdighetens navn så får man en tilfredstillelse av å gjøre et perfekt løp, men når man vet at det er det 90% av spillet består av, så er det vanskelig å se lyset i enden av tunnelen.

Det er trist at balansen mellom de to hovedaspektene i spillet, løping og slåssing, er så ubalansert. Det er noen ekstremt fine ideer som prøves ut i spillet. Fiendene dine reagerer naturlig og det er en naturlig dans mellom deg og dem. Riktig nok er det litt rart at de nesten mister halve helsen sin hvis du sparker dem mot et stuebord. Det er en fin variasjon og DICE skal ha honnør for å ha skapt et kamp-system som gir deg mulighet til å bekjempe fiender uavhengig av dine oppgraderinger. Hver og en av dem har en svakhet som kan utnyttes via spillerens naturlige reaksjonsevne uansett hva du har brukt dine oppgraderingspoeng på.

Tidsintervall

Det jeg derimot hadde problemer med var hvor lite variasjon det egentlig var i spillet. Parkour er nok vanskelig å skape et helt spill, derfor er det merkelig at DICE ikke prøvde å variere gameplayet mer. Etter fem timer ble jeg, unnskyld språket, drittlei av å løpe mot en klokke for å nå målet før tiden løp ut. Tro meg når jeg sier at du vil bli nødt til å starte på nytt flere ganger hver gang du skal gjøre et oppdrag som dreier seg om å nå et sted før tiden løper ut. Det er nemlig nådeløse marginer du skal kjempe mot. Selv i starten av spillet kan du ikke sløse mer enn et sekund eller to før det er umulig å komme fram i tide.

 Ubrukt potensial

Jeg innrømmer at jeg likte løsningen DICE har gjort med å blande brukerskapte baner inn i selve spillet. Du står fritt til å skape din egen bane også blant de mange takene som kartet består av. Det er likevel selve hovedhistorien all potensiale i spillet er bygget rundt De beste øyeblikkene i spillet består av hoved-historien og oppdragene der. De foregår på unike områder som du ellers ikke får tilgang til, det skaper store muligheter i henhold til koreografi og historie, men også her opplever man at flyten stopper opp. De fleste ganger skyldes det deg selv, men ofte er det vanskelig å forstå om spillet vil ha deg til å slåss mot vaktene, eller løpe unna dem. Flere ganger er også scenebildet svært distraherende. Glassvegger som man ikke ser og løper bort i pga man er mer opptatt av å flykte fra topp trente elitesoldater forekommer ofte.

Catalyst har flere spennende momenter ved seg, og viser seg frem i henhold til plattform-sjangeren. Dessverre er ikke det nok til å holde dette spillet oppe. Oppdragene er repetive, og det visuelle vakre kartet forsvinner hver gang du må løpe gjennom samme dør for å komme til et nytt oppdrag eller nå et nytt mål før tiden løper ut. Selv med en ny start for Catalyst så har ikke serien beveget seg så veldig mye lenger.