Er det noen i spillverden som blir utsatt for mye, må det være Lara Croft. I Uncharted-stil må man løpe fra fallende broer, snøras, og klatre på ustabile fjellvegger og isbreer. Jeg får knapt startet spillet før jeg sklir nedover en glatt rutsjebane av is mot min sikre død. Heldigvis er den trofaste X-knappen der for å redde meg, gang på gang. Rise of the Tomb Raider er tro til forløperen Tomb Raider fra 2013, og leverer quick time events og action som overgår det meste. Hendelsene Lara blir utsatt for er som regel så mye at det blir latterlig, men man koser seg med spenningen og flirer.

For Crystal Dynamics har absolutt glimt i øyet når de utsetter Lara for alle disse sinnsyke situasjonene, men jeg savner en liten kommentar fra henne i ny og ne som poengterer hvor usannsynlige situasjonene faktisk er. For med en historie såpass inspirert av Indiana Jones, er det på sin plass med litt humor. Lara er nemlig på jakt etter den Gudommelige Kilden og den udødelige Profeten som faren hennes lette etter før sin død. Hun føler nå at det er hennes plikt å fullføre hva faren startet, men det er ikke helt uten motstand. For når organisasjonen Trinity er ute etter samme objekt som Lara, får hun mye motstand. Heldgvis for Lara, er hun en enmannsarmé.

Rise of the Tomb Raider har også et interessant karaktergalleri. Vi får tilbakeblikk i Laras barndom, hvor vi møter faren hennes. I tillegg møter vi stemoren Ana og Laras kompis Jonah. På Trinitys side har vi kommandøren Konstantin, som er ute etter samme objekt som Lara, men for andre grunner. De fleste hovedkarakterene i historien er interessante, og har skjulte sider ved seg. Selv om det til tider er noe forutsigbart, passer det egentlig fint som en helhet. Istedet for at man blir oppgitt over forutsigbarheten, blir man heller sittende og tenke entusiastisk: “Jeg visste det”. I motsetning til situasjonene Lara havner i, er faktisk karakterene troverdige og menneskelige. Ingen er perfekte, og dette er noe som trekker Rise of the Tomb Raider opp. Hadde karakterene vært dårlig skrevet, ville historien vært helt teit. Spillet tar også opp interessante temaer om religion, og det å ta sine egne valg. Noe som er naturlig flettet inn i historien.

Ellers vil fans av Tomb Raider(2013) kjenne igjen gameplay og spillmekanismen. Man kan utforske terreng, reise fra område til område ved bål, oppgradere ferdigheter; våpen og utstyr, jakte på dyr, eller utforske grotter og gravkamre. Rise of the Tomb Raider har også sideoppdrag man kan få av personer man møter i de forskjellige områdene, og hemmelige gravkamre og krypter er litt mer forseggjort. Det er en god del samleobjekter, men allikevel ikke for mye. På vei til neste veipunkt, blir man plutselig distrahert, og man bruker et par timer på å samle relikvier eller lese eldgamle skrifter. Det er godt verden har tid til å vente på deg, Lara.

Det er også verdt å nevne at verdenen føles veldig åpen, til tross for at kartet er delt opp i områder. Noen områder er store og åpne med samleobjekter og sideoppdrag spredd utover, istedet for områder som kun er trange ganger med et samleobjekt her og der. Jeg vil kalle det en halvåpen verden, for selv om man har mye spillerom, finnes det usynlige vegger og gjerder det er umulig å klatre forbi. Men det har i bunn og grunn ingenting å si, for det ødelegger ikke opplevelsen på noe måte. Man har ingen grunn eller noe behov for å klatre forbi områdenes grenser.

Dog, det jeg kunne hatt behov for er mer menneskelig oppførsel på fiendene. Med en gang man er oppdaget, skal det mye til før fienden gir opp å lete etter deg. Og er du først oppdaget, vet fienden alltid nøyaktig hvor du gjemmer deg. Jeg kunne tenkt meg en bedre snikemekanisme, som ga meg mulighet til å snike meg rundt fienden, selv etter jeg var oppdaget. Om det så var i buskene, i trærne, eller bak objekter som er plassert rundt. Man har mange kule snikangrep, og det kunne blitt en fin kombinasjon sammen med en mer utviklet snikemekanisme. Ellers blir jeg litt sliten av å trykke på X og Y for at alt skal ordne seg hele tiden. Jeg skjønner at Crystal Dynamics vil sette Lara i vanskelige situasjoner, og at jeg må redde henne i siste liten ved å trykke på en knapp, men det kunne godt vært kuttet litt mer ned på for min del. Det er også en smule rart at Lara må gjenoppdage evner og våpen hun brukte i det første spillet. Det hadde vært mer interessant om noen av disse var tilgjengelige fra starten av, og heller introdusert nye våpen og ferdigheter.

Men bortsett fra dette, flyter spillet bra med klatring, løping, skyting og utforsking. Spillet er visuelt vakkert, og vi får oppleve snødekte fjell, grønne daler, og ikke minst støvete katakomber. Spillet slenger seg på titlene som viser hva denne generasjonens konsoller får til, i tillegg til at vi får et eventyrlig og dynamisk lydspor som akkompagnerer deg til enhver situasjon. Og når vi først er på lydsiden, er det verdt å nevne at stemmeskuespillerne gjør en strålende jobb og virker meget naturlige.

I tillegg har Rise of the Tomb Raider fått en modus som er kalt “Expeditions”, hvor man kan spille fullførte baner om igjen for å oppnå mest poeng, eller slåss mot bølger av fiender. Man kan også låse opp kort som kan gi deg forskjellige fordeler når man bruker dem i en utfordring. Kort låser man opp ved å spille kampanjen, eller ved å kjøpe kortpakker. Disse pakkene kan kjøpes igjennom valuta man tjener i løpet av spillet, ved å selge kort, eller ved å betale med ekte penger. Jeg liker at mikrotransaksjonene er et alternativ, og ikke nødvendig om man bare spiller nok.

Jeg vil absolutt anbefale Rise of the Tomb Raider, om du liker en variasjon av action, eventyr og puzzle, eller har sansen for en god historie i samme gate som Indiana Jones-filmene. Det er fremdeles timevis av innhold i spillet, selv etter du har spilt igjennom historien, så om du har Xbox One, er det bare å gjøre seg klar. Har du Playstation 4 eller PC, må du nok vente en liten stund til. Selv gleder jeg meg til neste spill i serien, for det kan hende Crystal Dynamics hinter til nok en oppfølger. Og den har ikke jeg tenkt til å gå glipp av, ihvertfall.

God gravskjending.