Jeg deltok aldri i den store konsollkrigen på starten av 90-tallet. Slaget stod mellom Nintendo og Sega, mellom Mario og Sonic, mellom det trygge og etablerte og det nye og kule. Skal man måle kvaliteten på spillene til de to maskotene i årene etter det store slaget for 20 år siden, er det ingen tvil om at Mario ble den store vinneren. Spillene med det blå pinnsvinet har nemlig dalt veldig i kvalitet.

Tilbake til røttene

Etter å ha kjørt stakkars Sonic på dunken i spill etter spill de siste ti årene, har Sega nå gjort det eneste riktige: brakt det fartsglade pinnsvinet tilbake til røttene i et godt gammelt 2D-spill i moderne innpakning. Resultatet er et lynkjapt og klassisk 2D-spill, med gammeldags gameplay og sylskarp moderne grafikk. Det beste fra to verdener, om du vil.

Som i de gamle spillene kontrollerer du Sonic som jakter på ringer i ulike todimensjonale verdener. Brettene er nærmest for labyrinter å regne, med utallige snarveier, omveier og hemmelige veier for de som vil utforske. Men det er ikke så lett, for Sonic har alltid handlet om fart. Mye fart. Den største gleden i «Sonic the Hedgehog 4» kommer av å løpe veldig fort. Gjennom looper, over trampoliner, og gjennom spiraler og flippermaskiner. Skjermen suser forbi og det er vanvittig moro å klare å beregne et hopp i denne hastigheten, eller unngå en fiende. Utfordrende, men moro.

Der Mario handler mer om utforsking i ro og mak og kamp mot fiender, er Sonic en enklere sjel. Alt du skal konsentrere deg om er å få opp farten hele tida.

Mer retro

Sonic har et gameplay som føles ganske friskt den dag i dag. Når man lærer seg banene, og optimaliserer løperutene sine, blir spillet på sitt beste. Men det krever en del tålmodighet som moderne spillere kanskje ikke har. Sånn sett er nok dette best egnet for gamle Sonic-fans som har savnet kvaliteten i de gamle spillene.

Samtidig er det noe som skurrer underveis. Sonic har fått et moderne utseende, og selv om nivåene er gjengitt i sylskarp grafikk, er jeg ikke helt fornøyd med grafikken. Jeg mener Sega kunne gjort som Capcoms moderne «Mega Man»-titler, og gitt spillet et enda mer retro utseende. Slik det er nå er det en slags blanding av gammelt og nytt. Brettene er bygd opp av grafikk med gammelt design, mens den moderne Sonic og Dr. Eggman rett og slett ser litt merkelig ut i sine moderne drakter. Heller ikke bakgrunnsgrafikken er spesielt pen. Sega kunne vært mer konsekvent med den grafiske stilen, i stedet for den lapskausen jeg får servert.

Det samme gjelder lyden. Muntre Sonic-melodier triller ut av høyttalerne mine, men kvernet gjennom en slags midimaskin. Jeg savner litt skarpere chip-tunes, litt mer retrostemning. Skal du først lage et ekte retro-spill så kan du like godt ta fingeren helt ut!

Historieleksjon

Men bortsett fra dette er «Sonic the Hedgehog 4» et av de hyggeligste gjensynene jeg har hatt med Sonic på over ti år. Etter å ha vært med i det ene makkverket etter det andre er det hyggelig å se at han endelig får sjansen til å dukke opp i et klassisk spill med klassisk gameplay. Mest moro for gamle Sonic-fanatikere, og en flott historieleksjon for alle andre.

Se flere bilder fra «Sonic the Hedgehog 4» på neste side.

«Sonic the Hedgehog 4» er utviklet av Dimps og Sonic Team, og utgis av Sega. Spillet er tilgjengelig på Playstation Network, Xbox Live Arcade og iPhone.