Det blir ikke lett å kunne uttrykke mine tanker om dette spillet uten å kanskje overselge det litt. Da anmeldelser verden rundt begynte å publiseres mottok spillet perfekt score fra flere store mediehus, og er allerede et av verdens mest kritikerroste spill. En kompis spurte meg om spillet virkelig er verdt hype’en, og jeg var egentlig litt usikker på hva jeg skulle svare, men svarte jeg er ihvertfall ikke direkte uenig med de som velger å kalle spillet for perfekt.

Hvis du likte det forrige God of War fra 2018 tar jeg det som selvfølge at du allerede er bestemt på å spille Ragnarök. Skal du velge deg kun ett spill å kose deg med i høstmørket og utover vinteren så er Ragnarok en sikker vinner. Jeg vil anbefale deg å gå så veldig blindt inn i historien som overhode mulig, fordi jeg personlig visste nesten ingenting om spillets åpning eller struktur før det var i gang, og jeg storkoste meg og gliste øre til øre hvert minutt.

Derimot hvis du ønsker å vite litt mer detaljer om hvordan Ragnarök skiller seg ut ifra forgjengeren skal jeg gledelig fortelle deg så mye som mulig uten å røpe historietråder eller de virkelig magiske øyeblikkene. Det vil derfor være en litt del detaljer rundt utforskingen og slåssinga jeg ikke ønsker å snakke om, og jeg sier heller ikke mer om hva som skjer utover det du sannsynligvis har sett i en trailer eller to. Derimot trekker jeg frem slutten på det forrige spillet, så hvis du enda ikke har spilt God of War fra 2018 er dette siste og eneste advarsel.

Winter is coming

Sist vi så Kratos og sønnen Atreus lærte vi at hele deres reise var mer eller mindre orkestrert på forhånd av Atreus sin avdøde mor; Faye, alternativt kjent som Laufey blant kjempene. Vi blir også gjort bevisst på Atreus sitt kjempenavn, nemlig Loki, mens vi ser profetier om ragnarok. Det er tydelig at Kratos og Atreus står i stormens øye.

Når spillet starter befinner vi oss noen år senere, langt inn i Fimbulvinter. Fimbulvinter er en lang og fæl vinter som i følge Norrøn mytologi er starten på ragnarok; gudenes ende. Atreus har brukt vinteren til å hovedsakelig trene, og er nå en tenåring på god vei til å bli en voksen mann selv. Men han har også brukt tiden til å lure på og prøve å finne ut hvem Loki er, og hva hans rolle i det større bildet er.

Jeg gliste øre til øre hvert minutt

God of War: Ragnarök forteller en sterk og rørende historie om familie, konsekvenser, fortid og skjebne. Historien lever godt på egenhånd som en oppfølger, men forsterkes ytterligere om du har kjennskap til Kratos tidligere spill samt den Norrøne mytologien. Måten de baker inn mytologien i narrativet er ofte genialt og effektivt. Det er mange detaljer i mytologien som er nokså… sære, særlig når det gjelder Loke og hans rolle i ragnarok. Det er flere av disse nokså merkelige historiene som er tatt vare på og sydd om til å passe hendelsene i spillet, uten at det føltes for dumt eller påtvunget.

Skjebner og profetier utgjør mye av handlingen, og både Kratos og Atreus er nødt til å finne ut hva som er det riktige å gjøre. Skal de gjøre det som virker forutbestemt, eller skal de gjøre alt de makter for å hindre ragnarok i å skje? Måten God of War: Ragnarök bruker mytologien som vi kjenner fra virkeligheten som bakteppe for disse profetiene de selv prøver å hindre er utrolig kreativt. Det føles tro mot kildematerialet, samtidig som det gjøres veldig eget og personlig ved å la Kratos og Atreus være midtpunktene.

Eventyrlig oppdagelsesferd

Historien kommer til å dra deg gjennom alle de ni rikene; Midgard, Åsgård, Helheim osv. Sist gang var vi nødt til å vende tilbake til Tyrs tempel for å reise mellom rikene, men det er nå blitt litt mer strømlinjet med litt ekstra hjelp fra dvergene Brok og Sindri. Midgard og The Lake of Nine føles derfor ikke like sentral ut denne gangen, og har kanskje mistet sin status som “hub verden”, men i gjengjeld er det mer å oppdage gjennomgående i de andre rikene.

Rikene vi vender tilbake til er heller ikke identiske fra sist. Det vil være områder du besøker på nytt, men noen områder vil være så hardt rammet av Fimbulvinter at de er ikke til å kjenne igjen. Jeg innbiller meg også at banedesignet er litt forenklet denne gangen, i hvert fall hvis du holder deg langs stien som legges av hovedoppdraget ditt. Derimot er det mange flere store og åpne områder innad i de forskjellige rikene, som lar deg utforske etter flere slåsskamper og skatter.

Det er vanvittig mye skatter å finne i Ragnarök. Alt fra de typiske oppgraderingene til helse- og rage-måler, til nye våpen, skjold, angrep og modifikasjoner. Modifikasjonene i det forrige spillet måtte kobles til hver enkelt del av rustningen din, men de har nå fått plass i et nytt kjede istedenfor. Dette gjør modifikasjonene lettere å navigere og erstatte ettersom de hoper seg opp.

En sterk og rørende historie om familie og skjebne

God of War: Ragnarök er ikke en åpen verden, men det har som nevnt åpne områder. På lik linje som sist kan spillet føles litt “Metroidvania” i den forstand at det er mange områder du må returnere til senere med nye egenskaper. Dette merker du ikke mye av om du konsekvent følger hovedoppdraget ditt, men så fort du ønsker å utforske ekstra kan du oppleve dette.

Jeg vil også anbefale alle å oppdage og gjøre så mye som mulig til enhver tid, særlig om du gjorde nettopp dette i det forrige spillet også. Ragnarök belønner deg ved å behandle alle hendelsene fra sist for “canon”. Det vil si at Ragnarök tar for gitt at du sloss mot og vant kampen mot Valkyrien Sigrun, som var en nokså notorisk ekstra boss.

Og uansett hvor du går og når du går dit, så vil karakterene snakke seg i mellom om alt mulig. Enten om de deler følelser og traumer, eller Mimir forteller historier om æsene og alvene, så er du alltid i godt selskap. Dette forsterkes av de få gangene du kanskje må vandre litt alene.

Til Valhal!

Kratos er fremdeles utstyrt med sin Leviathan Axe og ikoniske Blade of Chaos. Begge våpen er ekstremt tilfredsstillende å bruke, og du kan i stor grad holde deg til favoritten din, men du belønnes av å veksle mellom og benytte begge to.

Slåssingen er likt som sist gang, men det er pusset på, finjustert og lagt inn flere teknikker og angrep. Øksa er veldig sterk i 1v1 kamp og kan gi fiendene frostskader, mens Blades of Chaos er bedre på crowd control og tildeler brannskader. Med den økte mengden variasjon i fiender kan det bli nødvendig å mestre begge våpen.

Blades of Chaos føles dessuten litt annerledes ut nå sammenlignet med sist. De gir deg nå en slåssestil som minner litt mer om de originale God of War-spillene på PS2 og PS3. En sann glede for OG-fans av serien.

Spillestilen din må varieres ut ifra de forskjellige fiendene du møter

Det er også flere elementer å leke med, som f.eks et nytt element i Ragnarök som kalles Bifrost. Hvis du blir truffet av Bifrost vil det påvirke en del av helsebaren din. Hvis du tar skade mens du er påvirket av Bifrost forsvinner all helse som er påvirket, men hvis du holder deg unna skade vil livet ditt sakte men sikkert gå tilbake til normalt.

Du bruker også skjoldet ditt mer effektivt denne gangen. Flere fiender kan gjøre angrep som kun kan stoppes ved å dobbeltrykke på skjoldknappen. Disse er lett telegrafert med hjelp av blå hjelperinger rundt fienden, men mister du timingen kan angrepet potensielt være dødelig.

Jeg spilte Ragnarök på høyeste vanskelighetsgrad, og jeg storkoste meg omtrent hver eneste kamp. Du havner i så mange forskjellige situasjoner hvor du er nødt til å tenke raskt og reagere fort for å overleve. Spillestilen din må varieres ut ifra de forskjellige fiendene du møter, for du kan ikke sloss mot whisps og drauger på samme måten du sloss mot phantoms og troll. Sjeldent gikk jeg vekk fra en utfordring for å komme tilbake bedre utrustet. Det var ofte mer tilfredsstillende å bare lære seg bosskampene og slå de der og da.

Og bosskamper er det mange av! Det er så mange at selv om noen typer bosser er gjengangere så føles de aldri like oppbrukt ut som trollene i det første spillet gjorde. For hver gjentagende type boss møter du et par andre unike i mellomtiden. Kampene er energiske og cinematiske, og holder høy standard tvers igjennom. Du har også muligheten til skru av eller på “boss checkpoints”, noe som gjør noen av de lengere kampene vesentlig mindre frustrerende.

Perfekt?

Det perfekte spillet finnes åpenbart ikke, men jeg tror God of War: Ragnarök legger inn en mektig søknad for å være et perfekt action/eventyret. Det har alt jeg mener et godt moderne videospill skal ha: Morsomt gameplay, belønnende hemmeligheter, utfordringer, et gjennomtenkt og betydningsfullt manus og ekstremt godt portretterte figurer.

Sjeldent har jeg spilt noe så fengende, givende, tilfredsstillende og rørende

Kratos, Atreus, Frøya, Tor og Odin og alle andre du møter på veien føles genuine og ekte gjennom deres relasjoner til hverandre. Jeg synes Kratos selv især er en fantastisk rollemodell i Ragnarök, fordi selv om han kanskje sliter litt med å dele og snakke om følelsene sine, gjør han alltid sitt beste for sønnen Atreus. Kratos er utvilsomt Dad of the year.

Sjeldent har jeg spilt noe så fengende, givende, tilfredsstillende og rørende som God of War: Raganrök. Et sant mesterverk som står stødig på egenhånd, men forsterkes av mytologien og alt som er kommet før. Disse to siste spillene i serien er blitt to av mine favorittspill gjennom tidene, og jeg er evig spent på hvordan fremtiden til God of War kan bli. For denne gang løfter vi mjødmuggene og skåler for Santa Monica Studios med et eksepsjonelt godt gjennomført stykke arbeid og kunst.