Kapitalismen er rystet i sine grunnvoller. Okkupanter har inntatt Wall Street. Europeiske land har rotet seg inn i økonomiske hengemyrer. Euroen holder på å rakne. Midt i dette finner vi Mario og noen figurer fra Dragon Quest-serien i en uforbeholden og naiv hyllest til den frie kapitalismen.

Monopol pluss

Jeg trenger ikke være så dramatisk. For å være ærlig forventer jeg ingen seriøs kommentar på det økonomiske uføret den vestlige verden har rotet seg opp i de siste årene fra et spill der Yoshi og Mario kaster terning og løper rundt på et fargerikt spillbrett. Likevel utstråler spillet en slags naiv hyllest av frie markedskrefter og kortsiktig profittjag som får meg til å reagere negativt.

Utgangspunktet er en variant av brettspillet Monopol. Som i Monopol går spillet ut på å bevege seg rundt på et spillbrett der man kjøper opp eiendommer, i Boom Streets tilfelle butikker. Ulike butikker tilhører ulike soner. Jo flere butikker man eier i en sone, jo høyere verdi. Jo høyere verdi, jo dyrere blir varene som motspillerne blir tvunget til å kjøpe når de lander på butikken din. I tillegg kan man investere i aksjer i de ulike brettsonene, som igjen øker verdien på eiendommene i sonen, og gir avkastning hver gang noen handler i butikkene i sonen.

Høres det komplisert ut? Det er egentlig ikke det. Alt man gjør i spillet er å kaste en terning og investere pengene sine i det første og beste man kommer over. Havner man på en butikk ingen har kjøpt, kjøper man den. Havner man på børsen kjøper man aksjer. Havner man på en av sine egne butikker investerer man i å pusse opp butikken.

Til slutt ender det hele opp som et ekstremt passivt spill der man er fullstendig slave av terningen. Et langt gjesp mens man ser Donkey Kong og Dragon Quest-karakterer jogge opp og ned langs gater og butikker på vei mot penger og makt.

Meningsløst

Det forundrer meg at spillserien har overlevd gjennom diverse utgivelser i 20 år (under navnet Itadaki Street), åpenbart med de samme grunnreglene fra starten av. Gjesteopptredener fra diverse spillserier som f.eks. Final Fantasy har nok gjort sitt til at samlegale japanere har omfavnet spillserien, men kombinasjonen av Mario-figurer og Dragon Quest-karakterer føles bare bisarr.

Spesielt fordi ingen av karakterene utstråler noe som helst sjarm eller glede. De tråkker motvillig rundt på brettet, kjøper og selger, investerer og profiterer. Animasjonene er stive og livløse, de ellers så livlige Nintendo-figurene er redusert til livløse pengeslaver på evig jakt etter mer kapital.

Med venner er Boom Street moderat underholdende en liten stundt, helt til du oppdager at spillet mangler minispill. I motsetning til Mario Party-spillene duellerer man aldri med de andre spillerne her. Det er ingen avbrekk i form av kaotiske småspill der man kan vinne premier. I stedet kaster man terning og går rundt på brettet. Hele tiden. Det blir ekstremt monotont veldig fort.

Alene er det like kjedelig. Etter å ha slått spillhastigheten på fullt kom jeg likevel inn i en slags zen-aktig transe på sofaen, idet jeg lå og studerte figurene som løp rundt på spillbrettet og penger som tikket inn og ut av kontoene til de ulike figurene, men jeg følte aldri at jeg spilte et spill. Snarere fikk jeg bare tiden til å gå uten noen som helst anstrengelse fra min part.

Boom Street er meningsløst og kjedelig. Som spillopplevelse gir deg meg veldig lite, jeg har for lite kontroll på hva som skjer, for få muligheter til å påvirke handlingen på skjermen, og ender opp med å være en passiv tilskuer 95 prosent av spilletiden. Styr unna.

Se flere bilder fra Boom Street på neste side!

Boom Street er utviklet av Square Enix og utgitt av Nintendo. Spillet er lansert på Nintendo Wii.