mar 25
Spill.no
Har Cryteks etterlengtede oppfølger mer under panseret enn skinnende lakk og hestekrefter? Og ikke minst: Klarer den gamle konsollgubben å trekke lasset? Les videre, da vel!
Nå har det gått noen år siden «Crysis» rystet spillverdenen med sin blodlekre grafikk, og akkurat idet det kommer PCer på markedet som faktisk kan kjøre spillet, kommer toeren. Denne gangen både på konsoll og PC. Jeg startet opp spillet med en smule skepsis til om det hele skulle være noe mer enn en glorifisert tech-demo, og det skulle vise seg å være et intrikat spørsmål.
Invasjon!
Handlingen er ikke noe å rope høyt hurra for. Vi kommer inn i eposet som en del av et U.S.M.C- lag, på vei for å kveste romvesener som angriper New York. Det går dårlig, og hovedpersonen Alcatraz blir liggende halvdød da Prophet (fra det første spillet) finner ham. Han tar av seg nanodrakten mens han forteller at han er smittet av et spesielt virus, før han skyter seg selv. Dermed er det bare deg og drakten igjen, samt nettverket til Prophet, og Alcatraz setter ut for å fortsette der den forrige eieren slapp.
Historien har potensial, men det trekkes inn så mange faktorer, parallelle handlinger og figurer med forskjellige motiver, at det hele blir ganske rotete. Det føles slett ikke som hastverksarbeid, og enspillerdelen er faktisk ganske lang, men det er vanskelig å holde tråden hele veien og samtidig bry seg om personene, særlig når stemmeskuespillet er av pinligste sort. Manuset er faktisk kjempebra, med masse gode dialoglinjer, men utførelsen er for stakkato og uengasjert. Og det var kanskje ikke den beste ideen å la ”Sarge” Redford fra Bad Company-spillene stemmelegge mange av de menneskelige fiendene?
Blodtrimmet
Som skytespill er det likevel lite å trekke «Crysis 2» for. Det hele føles som en blanding av Killzone 3 og Halo-serien, med fullstendig bedårende grafikk. Det er utvilsomt den beste grafikken jeg har sett på konsoll, og designerne har også gjort en brukbar jobb med å bruke grafikkmusklene på spennende miljøer, lekre lyssettinger og arkitektur som ikke bare føles som praktiske skytebaner. Man støter iblant på lagg, men ikke mer enn forventet. Gjennom den lange kampanjen skifter stemningen nesten oftere enn den har godt av, noe som bidrar til den utpregede Michael Bay-følelsen, men det gjør det også vanskelig for spillet å ha noen tydelig personlighet. Spillet er klin lineært, i motsetning til forgjengeren, noe jeg egentlig bare syns er positivt. Det skal likevel sies at de voldsomme miljøene er lette å gå seg vill i, og den overdådig utrustede nanodrakten gjør ikke noen god jobb med å vise deg veien videre. Jeg opplevde faktisk å stå fast et par ganger uten å vite hvor jeg skulle, og det er en sikker gledesdreper.
Se lanseringstraileren til «Crysis 2» her:
Når det gjelder drakten, er den blitt en smule forenklet og tilpasset håndkontrolleren på en glimrende måte. Skulderknappene brukes til å skru av og på usynlighetsevnen og rustningen, og de tidligere styrke- og fartsfunksjonene er nå integrert i den generelle kontrollen. Alt bruker fortsatt strøm, så mye av nøkkelen til å klare spillet ligger faktisk i økonomisk bruk av drakten. Sånn sett har Crytek klart veldig fint å leve opp til sin egen hype om å ”be the weapon”, for slik føles det faktisk. Ved å drepe romvesener får man også tak i et merkelig valutasystem som kanskje ikke gir noe særlig mening, men ikke desto mindre fungerer fint som motivasjon for å slåss istedenfor å snike seg forbi alle fiendene. Denne valutaen brukes til å oppgradere drakten på ulike måter, som å kunne se fiendens fotspor eller dempe lyden av egne skritt.
Selve styringen av Alcatraz er særdeles velpolert, og med litt trening sitter funskjonene som smurt i hendene. Enkelte parkour-aktige scener topper selv «Mirror’s Edge» i god utførlighet, og de lengste fallene river ordentlig i magen takket være den bedre-enn-fotorealistiske grafikken. Den grafiske integreringen av HUDen blir nok en smaksak for de fleste, for Cryteks hang etter å herme etter estetikken fra harry bilspill kan nok virke avstøtende på enkelte. Man må nesten bare godta at dette er et blodharry og teknologipornografisk spill, og med den innstillingen aksepterer man forhåpentligvis også stemmen til Optimus Prime som hele tiden leser opp deloppdrag samt rapporterer høylytt hver gang du skrur av og på funskjoner.
Utover drakten er naturligvis konvensjonelle våpen en rimelig sentral del av opplevelsen, og her skuffer ikke arsenalet. Jeg likte godt de aller fleste jernvarene, nesten samtlige sparker som muldyr og lager flotte, kraftige lyder. Spesielt glad var jeg for å se den monsterkalibrede automatriflen Grendel, som jeg har håpet å se i et spill helt siden jeg så propagandainnslaget om den på Future Weapons.
Dumme som brød
Jeg pleier å ha en noe dempet entusiasme når det gjelder ikke-menneskelige fiender i skytespill, men Crysis 2 endret på det. Det har først og fremst å gjøre med den tidvis latterlige kunstige intelligensen som preger de mange C.E.L.L- soldatene der de ganske tafatt prøver å ta rotta på deg. Jeg har full forståelse for at det kanskje ikke er så lett å lage god A.I i et spill hvor så mye av slåssingen handler om å gå inn og ut av usynlighet, men kampene blir fort ganske rotete og uoversiktlige fordi fiendene ikke oppfører seg rasjonelt. Da var det faktisk morsommere å kjempe mot Ceph-beistene, som jo ikke er mennesker og derfor godt kan være dumme som brød. Ved å være usynlig og stå rett inntil dem kan man observere personligheten deres der de tusler rundt i sin egen verden og lager Transformers-lyder, og det er faktisk vanskelig å ikke bli litt sjarmert. Dessuten likte jeg godt designet deres, og når man lister seg opp bak dem og utfører et ”stealth kill”, får man følelsen av å bryte med et stort villdyr, kontra de svake soldatene man ellers bare meier ned.
Flerspilleren bringer med seg hele spillbarheten fra kampanjen nesten uendret, og det slenger inn noen spennende variasjoner i den ellers svært godt utprøvede online-FPS-arenaen. Banene er generelt små, og modusene er de samme gamle, men det faktum at alle kan være usynlige når som helst, og kan hoppe og klatre rundt som noen supermenn, skaper mange uforglemmelige øyeblikk og gjør dessuten kampene langt mer taktiske enn i det meste annet jeg har spilt. Grafikken blir faktisk også en faktor, siden man til stadighet blir blendet av solen og blanke overflater samt har vanskeligere for å skille motstandere fra baneteksturene. Og det er for så vidt et kompliment, men det bidrar til en litt annerledes følelse fra andre tilsvarende spill. Skal jeg trekke relevante sammenligninger blir kanskje «Halo» nærmest, men med et levelsystem og killstreaks og slikt hentet rett ut fra «Call of Duty».
Ambivalent
Det er vanskelig å sette karakter på dette spillet. På en side bekreftet enspillerdelen i stor grad mistanken min om at den er en unnskyldning for å flekse grafikkmusklene, og jeg syns at et toppspill skal kunne slenge mer underholdning og all-round kvalitet i bordet enn det «Crysis 2» gjør. Leveldesignet er tidvis dårlig, stemningen er mildt sagt varierende, den kunstige intelligensen er ganske håpløs og historien amatørmessig skrudd sammen. Samtidig tror jeg de fleste FPS-fans vil være godt fornøyde med spillbarheten, som leverer alt det et moderne skytespill skal, både lokalt og online, men heller ikke så mye mer. Jeg tror spillet står og faller på den enkeltes preferanser, og personlig stiller jeg meg et sted midt i mellom, med et lite nikk i positiv retning.
Se flere bilder fra «Crysis 2» på neste side!
«Crysis 2» er utviklet av Crytek og utgis av Electronic Arts. Spillet er lansert på PC, Xbox 360 og Playstation 3. Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen.
Les også:
