I Guacamelee 2 spiller vi som luchadoren Juan, syv år etter hendelsene i det første spillet. Han lever familielivet i fred og fordragelighet, helt til landsbyen og hele hans virkelighet blir satt i fare. Den onde luchadoren Salvador truer med å ødelegge Mexiverset i sin søken etter den hellige guacamole, som vil gjøre han ustoppelig.

Juan blir derfor nødt til å børste støvet av brytermasken og samle kreftene nødvendig for å stoppe Salvador og bandittene hans.

Som sikkert kan tolkes på innledningen så er Guacamelee 2 ikke et spill som tar seg selv for høytidelig. Spillet er fylt med sjarmerende humor, vittige karakterer og referanser fra alle hjørner av pop-kulturen. Gameplayet består av 2D-platforming i «Metroidvania»-stil. Altså, spilleren må ta seg fram i en stor, sammenknyttet og forgreinet verden av korridorer og rom.

Etter hvert som man lærer nye evner kan man åpne forseglede veier, som åpner alternative ruter og avslører skjulte skatter. Slik belønnes gjenutforskning av gamle områder.

EN FRYD FOR ØYET: Guacamelee 2 er fargerik og full av sjarm.

Omgivelsene er vakre og varierte, men det gjennomgående estetiske temaet er tradisjonell meksikansk høytid. Bare se for deg skjønn forening av Pixars Coco og de tradisjonelle 2D Super Mario-spillene, og der har du Guacamelee 2. Som om det ikke er imponerende nok i seg selv, så er alle omgivelsene designet i to forskjellige stiler.

Med et enkelt knappetrykk kan spilleren sende Juan mellom de levendes og de dødes verden. Formen på terrenget er i hovedsak likt i begge dimensjonene, men fargespekteret, effektene og dekoren er helt forskjellig.

Denne evnen spiller en viktig rolle i mange plattformutfordringer, da enkelte plattformer, hjelpemidler og fiender kun er tilgjengelig i spesifikke dimensjoner. Gjennom hele spillet dukker det stadig opp nye og innovative hindrer i terrenget.

Utallige ganger sto undertegnede seirende på toppen, etter å ha slitt seg igjennom en spesielt neglebitende plattformingsseksjon, for så å bli slått ned i støvlene av en ny form for hinder. Guacamelee 2 krever at spilleren holder hodet kaldt til enhver tid og tar i bruk alle evnene Juan har til disposisjon.

Spillet er derfor alltid utfordrende, for jo flinkere du blir, jo vanskeligere blir spillet. Heldigvis er skaperne rause med lagringspunkter og det tar knappe to sekunder fra man dør til man får prøve igjen, så spillet blir ikke frustrerende nok til å gi opp. I tillegg er det flere vanskelighetsgrader.

VARIERT OG UTFORDRENE: Juan kan også bli til en høne, noe som er nødvendig ved enkelte prøvelser.

Sitter det flere i sofaen så er det også mulighet for lokal flerspiller med opp til fire spillere. Det kan være kjekt på de mer utfordrende kampseksjonene eller de kreative og vanskelige bosskampene. Dessverre virket flerspillerelementet å være mer en distraksjon heller enn hjelp da det kom til plattformingsseksjonene.

I de fleste utfordringene er plassering og timing avgjørende for suksess, så når det var flere spillere på skjermen var det altfor lett å forveksle og miste oversikt. Hvis ikke spillerne er helt synkroniserte vil bare noen henge igjen, mens den fremste drar med seg kamerafokuset, og dermed faller resten til sin død.

Dimensjonsbyttingen ble dessuten frustrerende når hver enkelt spiller må bytte selv, og derfor ble dimensjonen spilleren befant seg i indikert på karakteren sin, heller en terrenget. Tanken var god, men i praksis ble det mye rot.

TANKEN SOM TELLER?: Flerspillermuligheten er god i teorien, men i praksis fører den med seg mye frustrasjon og forvirring.

Kampsystemet består av slag, komboer og kast, som er veldig tilfredsstillende når man begynner å få dreisen på det.

Når Juan banker fiendene sine sprekker de som pinataer og ut tyter penger. Disse kan brukes til å oppgradere angrepene til Juan og gi han passive statuseffekter.

Enkelte fiender er utrustet med skjold, som kun kan brytes ned av spesifikke angrep som må låses opp gjennom historien. Fiendene er dessuten varierte og har alle diverse evner og angrep som gjør at vanskelighetskurven stadig økes.

LEKEN LUCHA LIBRE: Kampsystemet er tilfredsstillende og overraskende dypt.

Guacamelee 2 er en sjarmerende og utfordrende hyllest til metroidvaniasjangeren. Karakterene og referansene vil få deg til å humre for deg selv. Plattformsegmentene vil by på motgang og frustrasjon, men til slutt mestringsfølelse.

Kampsystemet er tilfredsstillende og overraskende dypt. Første gjennomspilling kan ta i overkant av ti timer på normal vanskelighetsgrad, men fortsatt er det rom og belønning for den som vil utforske verdenen mer eller spille på nytt.

Det hele er satt til et unikt og engasjerende lydspor som høres ut som en krysning tradisjonell meksikansk folkemusikk og Metroid-musikk. Kort sagt, Guacamelee 2 vil gi deg mye moro for pengene.