Tilbake i Xbox sin spede barndom var det få ting som var så synonymt med konsollen som sci-fi skytespillserien Halo. Spillere ville ha det, konkurrerende konsollholdere ønsket sin egen Halo-killer og det var ikke lenge før ryktene om en spillefilm ført i pennen og produsert av Peter Jackson florerte.

For Microsoft var utviklerstudioet Bungie gåsa som hadde lagt gullegget, og etter et oppkjøp kom det flere oppfølgere, noe som kulminerte i det absolutt fantastiske Halo: Reach, Før Bungie, Halo og Microsoft skilte veier. Bungie gikk videre til å utvikle Destiny i samarbeid med Call of Duty giganten Activision, mens hjemme hos Microsoft ble 343 Industries opprettet for å bære arven fra Halo videre.

Alt i alt har 343 Industries vist seg kompetent som forvalter av Halo serien, med positiv mottagelse av både Halo 4 og Halo 5: Guardians, for ikke å glemme alle de andre Halo prosjektene de har bidratt til etter at Bungie forlot serien.

Likevel har ikke Halo merkevaren de siste årene hatt den samme vekten som den originale trilogien en gang gjorde, noe 343 Industries virkelig har bestemt seg å gjøre noe med denne gangen.

Halo Infinite var opprinnelig planlagt lansert ved siden av de nye Xbox konsollene i fjor, men etter en rekke korona relaterte forsinkelser og en noe uheldig første avduking, ble avgjørelsen tatt om å gi spillets utvikling den tiden det trengte. Og den tiden har de brukt godt.

Halo Infinite er intet mindre enn et fantastisk skytespill som mer enn når opp til selv hva Bungie fikk til med serien på deres aller beste. I likhet med spill som The Legend of Zelda: Breath of the Wild og Metal Gear Solid V: The Phantom Pain gir Halo Infinite slipp på alt som har bygget seg opp av videreutvikling av originalkonseptet, og tar i stedet hele konseptet tilbake til start. Bare denne gang utstyrt med det beste av det beste hva moderne spill har å by på.

Halo Infinite fortsetter historien fra Halo 4 og Halo 5: Guardians, i det som er kalt Reclaimer sagaen blant fansen. Også ment som en slags soft-reboot av Halo trenger man ikke all verden av kjennskap til verken de foregående spillene eller Halo konseptet i seg selv, før man raskt finner seg til rette.

Master Chief finner seg i hvert fall nok en gang på kollisjonskurs med en ny ring, denne gangen Installasjon 07 også kalt Halo Zeta. Og i søken om å finne ut hva som skjedde i konflikten mellom «De Skapte» og resten av galaktisk sivilisasjon, hvorfor UNSC sin tilstedeværelse på Halo Zeta mer eller mindre har blitt utradert og hvorfor skurkene fra Halo Wars 2, de såkalte «Forviste» plutselig har dukket opp.

Det er mulig jeg har sovet litt i de timene de underviste om galaktisk politikk og de ulike faksjonene Halo universet består av. For jeg må helt ærlig si at jeg ikke vet hvorfor «De Forviste» er forviste, og hvordan de i det hele tatt henger sammen med de gode gamle religiøse fanatikerne vi har pleid å plaffe ned i denne serien, men uansett. Her er det lettgjenkjennelige Brutes, Elites, Grunts og det som ellers måtte være av romvesen fra de tidligere spillene, samt litt Forerunner teknologi og ringvoktere som står laglig til hoggs på rekke og rad.

Historien som fortelles fungerer som en verdig avrunding av historien Bungie startet på for tyve år siden med det første Halo: Combat Evolved. Men Infinite legger også opptil, som 343 Industries selv har sagt, de neste ti årene av Halo uten at det føles påtatt eller at det skriver om historien på noen måte. For en som har svevd inn og ut av Halo universet over årene, klarte 343 Industries å lande en følelsesladet avslutning som klarte å treffe meg godt, mye takket være stemmeskuespillet og dynamikken mellom Steve Downes og Jen Taylor.

Mens utgiveren som Ubisoft ser seg fornøyd med å utvide, utvide og utvide til det kjedsommelige i sine spill er Halo Infinite en forfriskende nytenking av hva det første Halo spillet gjorde med sine svære sømløse nivåer og en ring-verden som føltes… uendelig. Med moderne spillteknologi har 343 Industries klart å gjenskape magien jeg følte da jeg først satte meg ned med Halo: Combat Evolved julen for 18 år siden.

Virkemidlene og mekanikkene de har brukt for å få dette til er både spennende, kreative men også ikke noe du ikke har sett andre gjøre før. Det har bare sjelden blitt gjort så godt og så gjennomført som det 343 Industries gjør det her.

«Åpen Verden» utforsking med stort rom for eksperimentering og utprøvning smelter nær sømløst sammen med de lineære og godt regisserte scenariene en typisk Halo opplevelse gir oss. Og det hele gjør det uten å en eneste gang miste verken fokus eller intensitet, selv når jeg bevisst valgte å trå av stien som ble lagt foran meg for å utforske det som rørte seg i den langt mindre regisserte «oververdenen» av Halo Zeta.

Når du står fritt til å utforske «oververdenen», som jeg velger å kalle den, har du noen aktiviteter du kan begi deg ut på. Du kan ta tilbake baser fra fienden, noe som gjør at UNSC soldater du setter fri vil gruppere seg der for å bli med på hva enn du vil ta dem med på. På basene kan man også velge å utstyre seg med våpen og kjøretøyene man så langt har låst opp.

Det finnes også mye knask som er strødd rundt Halo Zeta, være det seg lydopptak som utbroderer historien fra begge sider av konflikten som har utspilt seg på ringen, oppgraderinger til drakten til Master Chief eller kosmetiske utsmykkinger du kan ta med deg inn i spillets flerspiller.

Fiendtlige festninger er også plassert utover kartet. Disse er ment som sidenivåer som ikke ellers har en plass i den lineære historien Halo Infinite forteller, men er med på å bygge bakgrunnshistorien for hva som har foregått påringverdenen den siste tiden.

Rundt omkring på ringen vandrer det også diverse fiendtlige minibosser som anses å være av høy verdi, og ved å knerte disse låser du opp spesielle varianter av de forskjellige våpnene du finner i Halo Infinite, samt belønnes du med Valor som igjen avgjør hva slags våpen, soldater og kjøretøy som vil være tilgjengelig på de forannevnte FOB basene.

Deler av magien jeg siktet til, spesielt i min sammenligning med Breath of the Wild, er hvordan det som føles ut som helt usannsynlige ting kan oppstå som følge av litt utforsking og viljen til å la seg rive med når en mulighet presenterer seg. Ta dette som et eksempel:

Jeg utforsket hvor langt Master Chief sin nye klatrekrok kunne ta meg, og så gjennom linsa på en av sniper riflene mine at det hang noen fiender høyt, høyt oppe på en knaus. Jeg tok meg frem dit, bare for å oppdage at fiendene jeg så sto i en sirkel rundt en fallen UNSC pilot. Jeg gjorde kort affære av romvesene, fant en lydlogg som forklare situasjonen piloten fant seg i og fortsatte å utforske platået.

Plutselig snublet jeg over pilotens Wasp (et VTOL fly) noe som ledet til en god halvtime med utforsking, gerilja krigføring og moro som jeg ikke ville kommet over uten at jeg hadde begitt meg ut på den første ekspedisjonen opp i fjellene.

Det er her jeg føler Halo Infinite briljerer, noe som tar det opp og forbi selv hva Bungie har fått til med Destiny. En rar sammenligning vil noen kanskje si, da det ene er et flerspiller «spill-som-tjeneste», som var ment å leve lenge og få kontinuerlige innholds oppdateringer, mens Halo Infinite er et spill med en begynnelse og slutt allerede i innpakningen på lanseringsdagen. Men sett bort i fra det har spillene mye til felles og bygger på mange måter på samme arv. Ikke bare har Halo Infinite en solid historie som vil vare spillere lenge, men det har også en stor åpen verden man kan utforske, og lage sine egne historier i.

Derfor er det også føles nesten kriminelt at den tradisjonelle Halo samarbeidsmodusen dessverre ikke rakk å bli ferdig før lansering. Nå er ikke jeg en som pleier å spille spill som dette sammen med andre, men jeg vet at det har vært tradisjonen for mange og for min del har et Halo spill aldri vært bedre satt sammen for flerspiller samarbeid enn hva Infinite er. Denne modusen er planlagt å komme ut i Mai, 2022.

Flerspillermodusen, som ble sniklansert nesten en hel måned før selve spillet kommer ut, taler nesten for seg selv og fortjener nesten sin helt egen anmeldelse. I en tid hvor flerspiller skytespillene som skulle definere denne høsten og det kommende vinterhalvåret ikke leverte slik mange hadde håpet kunne ikke flerspilleren til Infinite ha truffet bedre på verken tiden det ble lansert på eller hvor solid den har vist seg å være.

Her byr 343 på klassisk Halo flerspiller med 4v4 kamper som Slayer, Control, Capture the Flag og Oddball, samt større 12v12 kamper med kjøretøy og totalt kaos. Flerspilleren er free-to-play og uten begrensninger på hva betalende og ikke betalende spillere har tilgang på, men for en hundrelapp kan man kjøpe Battle-Pass som låser opp kosmetiske utsmykkinger for spilleravataren.

Forge var enda en modus som 343 Industries ikke rakk å få klar til lansering. Dette er modusen hvor spillere kan lage og spille sine egne varianter av flerspillerkartene og moduser. 343 har sagt at de har en mer ambisiøs tilnærming til Forge denne gangen, ved å gjøre det mer sammenlignbar med profesjonelle utviklerverktøy på markedet. Vi får se når Forge lanseres ved siden av sesong 3 av flerspilleren, i august/september 2022

Som det første store «Nestegenerasjons spillet» til Xbox Game Studios er det kanskje lov å være en smule skuffet over det visuelle. Det er ingenting her som skriker next-gen, og det med god grunn. For i tråd med Xbox Game Studios uttalte strategi er dette et spill som lanseres på tvers av alle plattformer Xbox har i stallen sin, og med en free-to-play flerspiller må maskinvare terskelen være lav for å få det fotfeste man ønsker.

Men med det sagt betyr ikke det at spillet ikke ser bra ut. Klassiske Halo utsikter, en skybox de flerste andre spill kan drømme om, og en bunnsolid bildefrekvens på tvers av Series konsollene løfter opplevelsen betraktelig. Bare ikke forvent å bli blåst helt over ende av det visuelle.

En annen ting jeg må hylle 343 Industries for før jeg runder av er støtten for mus og tastatur på tvers av PC, Xbox Series S og Xbox Series X. Rusten gammel PC spiller som jeg er, duger jeg ikke i skytespill på konsoll, men i Halo Infinite hadde jeg muligheten til å spille både enspilleren og flerspilleren med mus og tastatur, og det er helt strålende. Flere spill bør tilby dette fremover, spesielt etter hvert som vi nærmer oss kryssspilling på tvers av alle plattformer i alle spill.

Selv foruten de tingene som ikke rakk å bli ferdig før lansering er det vanskelig å se på Halo Infinite som noe annet enn en betingelsesløs suksesshistorie for både 343 Industries og Xbox Game Studios. Som nevnt gjør ikke Halo Infinite så mye nytt sammenlignet med andre spill i samme sjanger, men den helhetlige pakken det leverer er så langt og forbi bedre enn det meste annet som befinner seg på markedet og gjør at Halo nok en gang kan ta tilbake tronen som spillet alle andre skytespill bør prøve å slå.