Dette er tredje år på rad jeg anmelder THQ’s steroide melkeku, og jeg begynner å lukte lunta. Madden-syndromet, kaller de det i statene. FIFA-diaré kaller jeg det. Siden sist kan jeg dessuten melde at wrestlinginteressen min har forsvunnet igjen, siden jeg har begynt på bachelorgraden min og blitt stor gutt.

Pang! Sa det, og så var finanskrisa der. THQ er tomme for kroner, og den nye sjefen har tatt grep ved å selge unna selskapets dyre UFC-lisens samt finne på noe ordentlig smart og salgbart til årets stjernegris – WWE 13. Og med ett ble den store gutten i meg liten igjen.

Gullalderen

Attitude Era heter modusen som erstatter den evinnelige Road to Wrestlemania i år, og godt er det. Jeg var bare liten knøtt da barndommen min ble forringet av en svær gul VHS som fulgte med Triple H-figuren jeg ga bestekompisen i bursdag, og det var jo der, i attitydens æra, at fribrytingen var på sitt beste. I stedet for dagens klumpete speidergutter får vi en reise tilbake til det hviteste av det hvite innen trashy amerikansk underholdning, og godgutta i D-Generation X, The Road Warriors og enmannsgjengen Stone Cold Steve Austin. Det handler om testosteron, uforsonlig hat,  lite klær og null kompromiss. Og en fjollete, sleip og psykotisk hippie.

Et latterlig åpenbart publikumsfrieri, selvsagt, men helt på sin plass rent spillmessig. Overordnet følger vi historien om hvordan WWE slo seertallene til WCW gjennom nittitallet, ved hjelp av minneverdige figurer og ikoniske oppgjør i de mange historiesekvensene. Vi går inn i en slavisk sekvens av historiske kamper hvor vi får høydepunktene i karrieren til de viktigste heltene og skurkene fra denne tiden.

Vanskelig

Kampene kan som regel vinnes ved vanlig pinfall eller submission, men det er alltid noen historiske kriterier som må oppfylles om man skal få full uttelling og låse opp drakter, brytere, arenaer og lignende. Disse kriteriene kan være å utføre et bestemt triks når motstanderen er mørbanket nok, eller trykke riktig under filmsekvenser som dukker opp iblant og endrer handlingen i matchen. Masse variasjon her, og hoppingen mellom handlingsforløp samt fokuset på høydepunkter holder interessen oppe gjennom hele modusen, som er svært innholdsrik hvis man går for alle kriteriene.

Den nye blodåren jeg har fått langs tinningen roper forresten at jeg må huske å nevne vanskelighetsgraden, som er helt på trynet i blant. Ikke fordi den er for vanskelig, men fordi den er urettferdig. Attitude Era er den største endringen i serien på en god stund, og noen barnesykdommer dukker forståelig nok opp her og der, men jeg er fortsatt sur for en obligatorisk Battle Royal hvor Steve Austin fikk sitt gjennombrudd. Akkurat det satt imidlertid langt, langt inne, for etter at jeg hadde most The Rock slik spillet sa at jeg skulle, og klart å lirke ut alle de hårete muskelfjesene av ringen unntatt siste mann – etter syv tusen forsøk – kommer hippien Dude Love bakfra og kaster meg ut av ringen uten den minste mulighet for å beskytte meg siden jeg var låst i en animasjon.

Jeg måtte kreke meg helt ned på skammelige Easy for å ha sjangs, og selv da trengte jeg noen forsøk da godeste Austin flagrer over tauene i akkurat den kampen altfor lett, uten noen dramaturgisk grunn. Det ble et helt avsnitt, bare fordi jeg får høyt blodtrykk av å tenke på det.

Uten en rød tråd

Resten av pakka står ganske urørt siden sist, men som jeg har hintet til i de forrige anmeldelsene er den så solid at den holder ettersom Attitude Era er med på å løfte hele opplevelsen. Verdt å nevne er teksten som kommer når du bommer på en reversal, som forteller om du var for kjapp eller treig med å trykke. Den meningsløse gjettingen som preget fjorårets utgave er dermed fikset. I logikkavdelingen har vektforskjeller blitt ordnet, slik at bittelille Rey Mysterio ikke kan sende Big Show flagrende rundt som han vil lenger. Dessuten kan Newton endelig slutte å spinne ettersom det nå får konsekvenser når de aller største gutta kaster hverandre fra toppen av tauene – ringen raser rett og slett sammen!

OMG-moments er også noe nytt, om jeg ikke husker feil. Disse er korte sekvenser som aktiveres når du har en Finisher klar, og plasserer en groggy motstander enten ved publikumssperringene eller på dommerbordet. Det skaper variasjon og ødeleggelse i kampen.

Presentasjonsmessig er årets utgave bedre enn på lenge, med korte lastetider og mindre ufyselig musikk. Identitetsmessig røper morsomt nok utvikler Yuke´s og THQ sine rene kommersielle hensikter i år ved å plassere populære CM Punk både på coveret og som hovedpynt i menyene, mens alt av historiefortelling foregår på nittitallet, da menn var… menn med langt  balsamhår og spandextruse. Spillets fokus er åpenbart, og heldigvis, på Attitude Era, men resten av spillet er en småpolert utgave av WWE 12. Jeg sutrer ikke over det, men at Attitude Era er slengt med til slutt synes i den schizofrene presentasjonen som, i likhet med wrestlerne selv, mangler minst en rød tråd.

Kynisk, men bra

Jeg er fortsatt måpende begeistret for Create-a-wrestler, men hårmodellene må skiftes ut snart. Det gjør seg ikke med en slags pikselhjelm oppå et ellers dugelig utseende lenger, og dette synes mye bedre i år enn før da det som sagt er mye mer hår denne gang.

WWE 13 reddes fra full inflasjonspest med den nye modusen, som sikter seg inn på den nyklassiske perioden av wrestlingens historie som de fleste nok er enige om at er den kuleste. Det spiller ingen rolle at det er kynisk så lenge det er velgjort.

Resten av spillet holder fortsatt en høy standard, og får igjen sin velfortjente femmer av meg. Det skal likevel sies at eiere av hele THQs wrestlingkatalog  kan tenke gjennom behovet sitt to ganger før fullpriskjøp, men har du hoppet over et år eller to vil du merke forbedringene godt i tillegg til å få en fet ny modus på kjøpet. 

Se flere bilder fra WWE 13 på neste side!

WWE 13 er utviklet av Yuke´s og utgis av THQ. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3 og Wii.