Easter eggs i teknologisammenheng har eksistert like lenge som microchipper og brukergrensesnitt, som MS Excels flysimulator, morsomme svar på bestemte kommandoer i BIOS, eller initialer i nanostørrelse inngravert på hovedkort og andre komponenter. Det er en morsom og uhøytidelig måte å lette stemningen på, og lever i dag videre i mange kjente spillserier.

Gode spill kan utmerke seg på mange forskjellige måter, men deler likevel ofte noen minste felles multiplum. Åpenbare slike er naturligvis fengslende handling, velfungerende og polert spillbarhet, eller et blendende utseende. Ved nærmere ettersyn merker man imidlertid at mange av de beste spillene der ute deler et element av humor; et avtrykk av at utviklerne har hatt det morsomt på jobb, selv om spillene har et dystert tema.

Ikke sjelden manifesterer denne arbeidsgleden seg i skjulte påskeegg, korte skriptede hendelser, objekter, eller lignende. Disse små bonusene har gjerne ingen annen hensikt enn å få spilleren til å humre litt, og det forblir uvisst om utviklerteamet har ønsket å sende en skjult hilsen, adressere utviklerkollegaer med en intern kontorspøk, eller om en programmerer har klart å snike inn et stykke meningsløs, men morsom kode ubemerket. På de neste sidene følger en kåring av de eksemplene vi synes er artigst.

Klikk deg videre for å se listen!

Donkey Kong Country 3: Eksklusiv sniktitt

Nå til dags er detaljer rundt neste generasjon konsoller bedre bevoktede hemmeligheter enn pavens underbuksepreferanser. Konsepttegningene til Xbox 1260 tegnes opp med usynlig blekk, og på styremøtene til Microsoft er strykejern og hårføner fast inventar.

I SNESens dager hadde man et mer avslappet forhold til slikt. Faktisk så avslappet at man i Donkey Kong Country 3: Dixies Double Trouble kunne rusle inn i hytta til Wrinkly og finne en N64 i hylla! Snakk om sober annonsering. 

Gears of War 2: Utenomjordisk ristet brød

Et av mange minneverdige øyeblikk fra Epics grandiose toer, var enklere å overse enn mye annet i spillet. Under et rolig intermezzo kunne man finne en underlig malplassert kasse av ukjent opprinnelse. Sprengte man opp kassen, fant man til alt overmål et… toastjern! Lett undring går over til hylende latter når to sprøstekte fristelser spretter til værs, og Marcus ser seg over skulderen og brøler  “WHO WANTS TOAST!?”. Velferd i felt av ypperste klasse, noe resten av laget anerkjenner ved en lettstemt diskusjon om foretrukken type ristet brød.

Ikke bare et avbrekk fra den trøstesløse krigen mot hjerteløse Locust, men en snartur innom hjertene til de ellers ganske todimensjonale karene gjennom den eneste tilgjengelige veien: magen.

Saints Row 2: Det kom fra dypet

Det er kanskje mindre overraskende at tøysespillet Saints Row 2 byr på en og annen overraskelse. En av de mer spesielle og omfattende er den lilla kaninen som dukker opp fra havdypet med noe som neppe er egg i favnen.

For å finne den beskjedne harepusen, må man først kjøre Shark i området rundt fengselsøya hvor det finnes flere små øyer med et retningsskilt på. Etter møysommelig reising vil det plutselig stikke et par digre, lilla ører opp av vannet, før hele kaninen åpenbarer seg i sin glinsende plastikkglans. Litt små-creepy, faktisk, det hele. Men også morsomt.

Skulle man finne på å skyte monstergnageren, tipper den overende og forsvinner like fort som den dukket opp. Og jeg som bare ville lære den å kjenne! Hvor kommer du fra, lille harepus? Hvor har du tenkt deg? Hva er dine håp og drømmer?

Call of Duty: Black Ops: Den statlig finansierte stolen

Det som tilsynelatende er en over gjennomsnittet kreativ hovedmeny, rommer også et fabergé av et påskeegg. Hamring på skulderknappene får Mason til å rive seg løs fra stroppene, for så å ta seg en velfortjent promenade rundt omkring i avhørsrommet. Protestene fra enveisvinduet uteblir av en eller annen grunn, så man kan se sitt snitt til å få litt kvalitetstid med det som antakelig var litt av en monster- PC i Black Ops` tidslinje.

Riktig command her, og Mason får tilgang til den meget forseggjorte tvillingspak-skyteren Black Ops Arcade, et spill jeg personlig liker mye bedre enn det allment tilgjengelige Zombies.  

Metal Gear Solid: Gjennom den fjerde veggen

Det er tonnevis med kandidater fra Metal Gear-spillene til denne listen, og selv om jeg hadde aldri så lyst til å kåre muligheten for å beseire The End med konsollens innebygde klokke, eller nummeret til Meryl “on the back of the package”, er det umulig å glemme læreboken i japansk galskap og detaljmani i skjønn forening som utgjør store deler av bosskampen mot Psycho Mantis.

Foxhounds kanskje mest gåtefulle skikkelse dukker først opp på guffent vis på tilfeldige steder i mellomsekvenser, akkompagnert av det Naomi beskriver som “mind control music”. Jeg tviler ikke. Etter lang tids poltergeist-aktivitet møter Snake på den tvilsomt bekledde terroristen i et luksuriøst kontorlokale, og her er det reneste påskeaften hva referanser angår. Bilder av Konami-toppene henger i bakgrunnen, mens Mantis er freidig nok til å kikke på lagringsfilene dine for å danne seg et bilde av deg som spiller. For du liker vel Castlevania, gjør du ikke?

Selv spilte jeg for det meste Twin Snakes-versjonen på Gamecube, og fikk samme behandling her, bortsett fra at gærningen hadde lært seg å lese mer enn Konami-spill på Nintendos plattform. Mantis kunne blant annet avsløre om du spilte Mario Sunshine, Luigi’s Mansion eller – i mitt tilfelle – The Wind Waker.

Toppen av kransekaka, eller filteret på gassmaska om du vil, er naturligvis det faktum at fyren ikke kan beseires uten at man bytter om inngangen til håndkontrolleren. Om man ikke skjønte det med en gang (duh), kan man ringe og mase på obersten som tilslutt vil lette på lokket. Japanere, altså…