Don’t Nod er tilbake med nok et spill hvor dine valg avgjør hvordan historien går sin gang, denne gangen i en litt annen stil enn de tidligere spillene har laget, både grafisk og tematisk.

Selv har jeg kun spilt det første Life is Strange som jeg forelsket meg i, det var et bra spill og innehar noen fantastiske tvister i historien som virkelig fikk meg til å kjenne på følelser på godt og vondt.
Til tross for at Harmony er veldig annerledes i både grafisk stil og handling, så er dette et Don’t Nod spill tvers gjennom. Dine valg har stor påvirkningkraft.

Du inntar rollen som Polly som reiser hjem til øyen Atina hvor hun vokste opp. Polly reiste tidlig vekk fra øya da hun var voksen nok men nå er det gått noen år siden sist hun var hjemme.
Med en gang Polly ankommer øya kommer hun til et tomt hus, moren er borte.

Polly går inn på soverommet til moren, finner en medaljong som hun tar på og havner plutselig i en helt annen verden, veldig ulik Atina. Polly er i Reverie.

Her møter hun på flere personligheter som kalles Aspirations, eller ambisjoner om du vil. De er reinkarnasjoner av mennesker sine ønsker, intelligens og lengsler.

Sterke personligheter

Disse er Bliss, Power, Bond og Truth for å nevne noen. Hver og en av dem har sin egen sterke personlighet som gjenspeiles i navnet deres. Bliss er en lykksalig skapning som er lidenskapelig opptatt av at alle skal ha det bra, Power er en stor og sterk personlighet som er opptatt av å bane vei fremover uansett hindring og Bond er opptatt av mennesker sin emosjonelle tilknytning til hverandre.

Det tar ikke lang tid før det kommer frem at Reverie står for fall og at det samme vil skje i Atina om ikke Polly klarer å sette en stopper for det som virker som en umulig oppgave, redde både Reverie og Atina samtidig som du leter etter Pollys mor.
Den ene verden er avhengig av den andre.

Heldigvis er du ikke helt hjelpesløs, i kjent stil fra Don’t Nod sine tidligere spill har du en særegen egenskap her også. Klarsynthet.
Polly blir av de andre ambisjonene kalt for Harmony og Oracle i Reverie.

Klarsynthet på godt og vondt

Her får du evnen til å se lengre frem i tid med et «veikart» kalt Augural hvor du kan se litt lengre frem enn valgene som du står ovenfor.
De valgene du står ovenfor har en tilknytting til ambisjonene du møter. Noen valg er veldig lystbetonte og kommer fra Bliss, andre kan være en tung beskjed som må gis til tross for hvor vondt det kan gjøre. Disse står Power bak. Andre ganger kan det være valg som skaper gode relasjoner med andre som Bond er med på å påvirke.

Her vil det ganske ofte valg som virker enkle men jo lenger inn i historien du kommer vil du møte på veivalg som er ubehagelig uansett hvilken vei du går.
Det er nettopp dette jeg liker godt med spillene til Don’t Nod, ingen valg føles trivielle eller meningsløse. Karakterene du møter blir du regelrett glad i, noe som tvinger deg til å møte ubehagelige, til tider umulige valg hvor du skulle ønske du slapp å møte konsekvensene uansett hva du velger.

Stilmessig er dette veldig annerledes fra deres tidligere spill som har vært 3D animerte spill, da Harmony er 2D tegneserie stil med veldig pene bakgrunner som har dybde mens karakterene er 2D tegnet.

Visuelt er det veldig fargerikt og pent, bakgrunnene gjør jobben med å skape litt liv i et ellers ganske statisk utseende da karakterene kun beveger seg når du snakker.

Harmony: The Fall of Reverie er i Visual Novel-sjangeren, det vil si at det er masse tekst å lese. Men her er det også stemmeskuespill av god kvalitet som hjelper på innlevelsen.

Dette er mitt første ordentlige møte med sjangeren og jeg var ganske skeptisk til hvorvidt jeg kom til å klare å synke inn i det, men de tankene var glemt etter få timer.

Jeg ble rett og slett sittende i timesvis av gangen på det meste for å finne ut hva som skjer videre selv når klokka ble litt for mye og jeg måtte legge meg og sovne til tanker som hva skjer videre i Atina og Reverie neste gang vi møtes?

Du tilbringer mye tid sammen med Nora, din stesøster som er tvers gjennom godhjertet og rolig person, men også hennes bestefar, Laszlo som er din mors partner.

Begge de er sentrale roller som du blir meget godt kjent med og glad i gjennom spillet.

Jeg kan ikke si nok hvor glad jeg ble i rollegalleriet her, alle sammen er så godt skrevet og med en så god innlevelse i stemmeskuespillet var dette som å ta del i en spennende lydbok hvor du selv styrer det narrative fremover i retningen du vil den skal gå.

Jeg har ikke lyst til å gå så mye mer i dybden på plottet, dette må oppleves selv.
Det jeg derimot kan si er at her får du en god historie som fort endrer seg og får noen uventede vendinger basert på valgene du tar.

Noen av valgene du tar vil få større konsekvenser enn andre.
Konsekvensen av valget ditt trenger ikke å komme med en gang, men du kan plutselig bli nektet å ta et valg mye senere som du egentlig har lyst til å velge, på grunn av hvilken vei du valgte tidligere.

Konklusjon

Harmony er rundt 8-10 timer langt, men forteller en god historie med et bredt og dypt rollegalleri hvor du også opplever en god del karakterutvikling. Det anbefales for alle fans av studioet sine tidligere spill men også for alle som bare vil synke ned i en god historie og en kort men tilspisset opplevelse som kanskje treffer deg like godt som den traff meg.