En av fjorårets største skuffelser for meg var «Wolfenstein» fra Raven Software. Spillet føltes gammeldags og utdatert, og jeg var overbevist om at veteranutvikleren Raven Software, som har laget førstepersons skytespill siden starten av 90-tallet, ikke lenger hang med i timen. Men mine mistanker har blitt gjort til skamme med «Singularity».

Treg start

Det begynner dessverre ikke helt bra. Som amerikansk elitesoldat flyr vi mot en mystisk russisk øy, åsted for en rekke bisarre eksperimenter med et nytt og ukjent grunnstoff på 50-tallet. Noe gikk veldig galt, for øya har vært forlatt siden da. Men signaler fra området tyder på at noe er i gjære, og en liten elitestyrke fra USA blir sendt ut for å undersøke. Det blir lettere katastrofalt, en EMP-puls sender helikopteret i vannet allerede før ankomst, og jeg våkner opp, alene og forlatt, på en brygge.

Den første timen føles «Singularity» som et ganske standard førstepersons skytespill. Et spill som har lånt veldig mange elementer fra spill som «Bioshock», «F.E.A.R.», «Fallout 3» og «Half-Life». Digre lydbåndsmaskiner ligger overalt med lydjournaler. Jeg kan se små opplæringsfilmer fra 50-tallet med en Pipboy-aktig figur, og spillmekanikkene føles veldig «Half-Life 2». Russerne snakker med halvdårlige russiske aksenter i engelsken sin, og det hele har et veldig b-film-aktig preg.

Men så skjer det noe. Plutselig utvikler spillet seg fra å være et middelmådig skytespill til å bli et av de mest lekne og originale actionspillene jeg har spilt på lenge.

Tidslek

Mye av dette skyldes at man litt ut i starten av spillet får en TMD-hanske (Time Manipulation Device) – et våpen som lar meg manipulere tid og rom. TMD-hansken utvikler seg hele tiden i løpet av spillet, og byr på nesten uendelig med muligheter i kamp mot fiender. Vil jeg fryse tiden i en boble? Løfte opp en eksplosiv tønne og kaste på fiendene? Forvandle soldater til zombier? Fryse soldater til is, for så å knuse de i småbiter? Hansken, kombinert med våpnene mine og omgivelsene, gjør at hver kamp og hvert område blir en kreativ og kaotisk lekeplass.

Tidslek har vi sett før i førstepersons skytespill, men aldri så bra gjennomført som i «Singularity». Raven Software har rett og slett sluppet løs tidskreftene uten tøyler, og den lille hansken som i starten har svært begrenset med funksjoner, kan etterhvert gjøre de mest magiske ting.

Som Nate Renko utvikler jeg meg fra å være en ganske standard fotsoldat til å bli en kreativ krigsmaskin. Og spillet gir meg utfordringer nok. Både i fiender og omgivelsene, som av og til krever reell tankevirksomhet for å finne ut hvordan man skal låse opp en dør eller komme videre fra et område. Tidsmanipulasjon av en ødelagt bro vil reparere den, for eksempel, og den samme teknikken kan brukes på ammunisjonbokser, ødelagt elektrisk utstyr, og så videre. Det er enkelt, men samtidig finurlig, og gjør at jeg hele tiden er på tå hev etter gjenstander jeg kan manipulere og fikse.

Tid er et nøkkelelement i «Singularity», via tidshull reiser jeg tilbake til øya i 1955, da den fortsatt var befolket av vitenskapsmenn, og handlingene mine her endrer situasjonen i fremtiden. Det er fjollete B-film-vitenskap, men innen spillets lekne rammer fungerer det helt utmerket. «Singularity» har kanskje ikke de gjennomtenkte art deco-miljøene og det samme filosofiske budskapet som «Bioshock», men det er til gjengjeld mer lekent og tidvis ekstremt underholdende.

Stemningsfullt

Spillet har flott grafikk, som skaper bra stemning, og på atmosfæren scorer spillet høyt. Fra spillets innledning, der vi utforsker restene av den lille byen sivilbefolkning på øya har bodd i, til vi lusker i kloakken omringet av skitne zombier. Alle omgivelsene er stemningsfulle, og selv om jeg synes grafikken kan virke litt skitten og rotete enkelte steder, er den som regel et stort pluss for selve opplevelsen. Lyden er og av høy kvalitet, selv om musikken er litt vel klisjefylt.

Men det gjør ingenting. For «Singularity» er et spill som er stappet med klisjeer. Erfarne førstepersonsspillere vil kjenne igjen elementer fra en god del andre toppspill i sjangeren, men når de er så godt implementert som de er i «Singularity», tilgir jeg de mest åpenbare tyveriene.

Skal jeg kritisere noe må det være at spillet er ekstremt lineært. Her følger man en enkelt sti hele veien, fra start til mål, og man kan føle seg litt vel fastlåst i den opptråkkede stien av og til. Men spillet kompenserer ved å slenge ut noen svære områder og ekstremt kule kamper underveis. I kampene er det nemlig alltid jeg som bestemmer hva slags taktikk jeg skal bruke. «Singularity» bruker tovåpens-systemet fra «Halo», slik at taktikken må legges opp basert på hvilke våpen jeg har med meg, og hvilke krefter jeg har lært med hansken min.

Årets største overraskelse?

«Singularity» er for meg en av årets aller største spilloverraskelser. Et spill jeg hadde null forhåpninger til på forhånd, men som leverer på alle områder. Er du glad i actionspill er dette rett og slett topp underholdning. Dette er helt på høyde med spill som «Bioshock» og «Half-Life 2» i underholdningsverdi, og våpnene og kreftene man får utdelt underveis gjør dette til en actionlek av de sjeldne. Et lekent og morsomt actionspill som får meg til å glise bredt. Anbefales varmt.

Flere bilder fra spillet finner du på neste side!

«Singularity» er utviklet av Raven Software og utgis av Activision Blizzard. Spillet er lansert på Playstation 3, PC og Xbox 360. Vi har testet PS3-versjonen.