Forestill deg et spill som får deg til å rive deg i håret av ren frustrasjon, kun på grunn av dets bitende vanskelighetsgrad. Et spill som kan være så gruelig utfordrende at datamaskinen, mobilen og alle levende vesener innenfor radiusen man kan kaste nevnte objekter, tidvis kan være i livsfare. Det høres ikke særlig morsomt ut på papiret, gjør det vel? Det gjorde ikke det for meg heller. Dermed kom det som en aldri så liten overraskelse at en av de mest avhengighetsskapende spillopplevelsene jeg har hatt i hele år, kom i form av et spill som praktiserer slik tortur til ytterste grad. Og for en herlig underholdende selvtortur det er. 

Spillet som klarte å levere denne spillopplevelsen er Rogue Legacy, et nylig lansert Indie-spill av det relativt ukjente studioet Cellar Door Games. Rogue Legacy er et 2D-actionspill, og som navnet tilsier, er spillet et såkalt Rogue-like – spill som karakteriseres av høy vanskelighetsgrad, tilfeldig genererende baner, og gjerne en stor straff for å dø.

Spill av denne sjangeren, som fikk sin spede start på 80-tallet med spillet Rogue, kan ikke akkurat sies å være høyt etterspurt i det kommersielle markedet. I de siste årene har vi dog sett en del spill, først og fremst på Indie-markedet, som har implementert Rouge-like-lignende elementer med stor suksess. Noen av de første eksemplene på dette som kommer til minne er fjorårets FTL: Faster Than Light, og det herlige Binding of Isaac fra 2011. Og nå kan vi også føye inn Rogue Legacy blant denne rekken med fantastiske (og irriterende) spill.

Enkelt, men akk så vanskelig

Selve premisset i Rogue Legacy er strålende enkelt. Som i mange andre spill av denne typen er det et område som skal utforskes og beseires, i dette tilfellet et mystisk slott kalt Hamson. Slottet er selvfølgelig fylt til randen med lumske monstre, feller, gull og skatter, og i sann Metroidvania-stil er det mange veier å ta og mange hemmeligheter å finne. Kort sagt kan man forvente å dø ofte, spesielt i løpet av de første rundene med spillet.

Tvisten i Rogue Legacy er at når man dør, vil en av arvingene til den falne helten man spiller som, bli den neste som prøver seg på slottet. Hver gang man dør, får man velge mellom tre arvinger, hver med sine fordeler og ulemper. Arvingene kan variere blant flere forskjellige klasser, de har ulike sekundære angrep i form av trolldommer, og i tillegg ulike (og ofte morsomme) egenskaper.

Disse egenskapene kan variere fra noe så ubrukelig som en helt med fargeblindhet eller irritabel tarmsyndrom – som uheldigvis slipper en fis i ny og ne – til mer nyttige ting som en formidabel hukommelse eller sterk benbygning. Alle de forskjellige kombinasjonene av klasser, egenskaper og trolldommer fører til at hvert nye forsøk på å beseire slottet blir litt ulikt fra det forrige, men jeg skulle ønske det var litt flere forskjellige muligheter, spesielt blant de to sistnevnte.

Farlig avhengighetsskapende

De forskjellige kombinasjonene som kan dukke opp, og uvissheten om hvordan neste runde vil spilles, bidrar til å øke den trengende lysten til å bare ta en runde til. Og akkurat denne egenskapen til å spille på avhengighetsstrengene har Rogue Legacy virkelig truffet godt på.

Spillet kan som sagt være gruelig vanskelig, men på en god måte – man føler nemlig at man fortjener det når man dør. Kontrollene når man spiller med tastaturet er riktignok en smule kronglete, men utenom enkelte dødsfall relatert til det, får man ikke følelsen av at det er spillets feil når man dør. Det er din egen, og dette er med på å få deg til å ta en ekstra runde, for å se hvor langt man klarer seg når man har fått den nye kunnskapen man fikk med seg etter forrige dødsfall.

Progresjon er nemlig nøkkelordet i Rogue Legacy. I motsetning til de fleste Rogue-Likes, og grunnen til at utviklerne kaller spillet et Rogue-Lite, så mister man ikke alt man eier og har hver gang man dør i Rogue Legacy. Alle pengene man har fått tak i videreføres til neste arving, og det samme gjelder utstyr og ferdigheter – det eneste man egentlig mister, er framgangen i slottet. Pengene, som brukes til å kjøpe nytt utstyr, låse opp nye klasser og forbedre ferdigheter, forsvinner dog hver gang man går inn i slottet, så man kan ikke samle opp enorme summer over flere generasjoner.

Hver nye runde blir dermed et forsøk på å få tak i litt mer penger, så man kan kjøpe litt bedre utstyr og nå litt lengre inn i slottet. Denne formelen fungerer utmerket godt de første 5-6 timene med spillet, men etter et visst punkt stagnerer det hele en smule, og et større utvalg og mer variasjon blant utstyret og ferdighetene man kan kjøpe ville hjulpet til med å rette opp i dette.

Men kjedelig blir det aldri. De relativt enkle spillmekanikkene er rett og slett for godt satt sammen til at man får muligheten til å kjede seg. Det er unektelig morsomt å utforske slottet, og mestringsfølelsen er på topp når man etter hvert hopper unna prosjektiler samtidig som man serverer saftige slag mot fiendene som kommer fra alle retninger, og klarerer vriene rom uten å ta skade.

Lite kreative fiender

Noe som imidlertid mangler er et mer kreativt og variert utvalg av fiender. Slottet er, som forventet, for det meste befolket av zombier, skjeletter og besatte rustninger, og selvfølgelig er den obligatoriske variasjonen av de irriterende Medusa-hodene fra Castlevania på plass. Når resten av spillet oser av kreativitet og humor, føles denne mangelen på kreative fiender virkelig som en forspilt mulighet. Hvor er de morsomme og uventede fiendene? Dessverre er det et visst antall forskjellige monstre mer eller mindre gjennom hele spillet, og de vanskeligere områdene byr bare på andre variasjoner av tidligere monstre. 

Slottet Hamson derimot, er heldigvis en fornøyelse å utforske. Slottet er delt inn i fire forskjellige hovedområder som skiller seg fra hverandre i nok grad til at man gleder seg til å utfordre det neste. Selv om rommene i slottet genereres tilfeldig hver gang man starter på nytt, er de fire hovedområdene alltid på samme plass. Dette fører til at man lett vet hvor mye lengre man fikk seg i forhold til forrige gang, og lar deg konstant måle framgangen i slottet.

For Rogue Legacy er ikke uten mål og mening – det er en slags historie som binder det hele sammen. Hovedmålet er å drepe fire bosser som finnes i de fire forskjellige hovedområdene, og gjennom de mange timene man kommer til å bruke på å kjempe seg gjennom slottet, generasjon for generasjon, finner man dagbøker skrevet av en prins som også har kjempet seg gjennom slottet. Gjennom disse dagbøkene blir det lille som er av historie fortalt, og selv om det hele er enkelt gjort og ikke mye å skryte av, så fungerer det godt i spillets kontekst.

Et meget underholdende (og irriterende) spill

Rogue Legacy er rett og slett et sjarmerende og humoristisk spill, noe som vises både i den lekende grafiske stilen og selve innholdet i spillet. Ja, det er gruelig vanskelig til tider og rett og slett ikke for sarte sjeler som lett blir frustrerte. Men det er denne vanskeligheten som gjør spillet så avhengighetsskapende og underholdende som det er.

Cellar Door Games har tatt det som gjør rouge-likes så morsomme for de som tør å våge seg ut på det, og levert det i en mer tilgjengelig og raffinert pakning – det uten å ofre den nevnte utfordringen og avhengighetsfaktoren. Dersom det hadde vært større muligheter for variasjon blant heltene, mer kreative og flere fiender, og generelt litt mer å låse opp og bruke pengene sine på slik at spillet ikke stagnerer etter et visst antall timer, ville Rogue Legacy uten tvil vært verdig en toppkarakter.

Det er dog like fullt et meget underholdende spill, som absolutt anbefales til alle som føler de har tålmodigheten til å dø om og om igjen.