For en som vokste opp med plattformspill som den store sjangeren, er det en litt pussig opplevelse å spille «Mario vs. Donkey Kong: Mini-Land Mayhem». Kjappe reaksjoner og spenstige hopp er byttet ut med avansert hjernetrim og grundig planlegging. 

Redd prinsessen. Igjen.

Som vanlig er det krise i Soppriket. Katastrofen inntreffer da Donkey Kong kommer for sent til en fornøyelsespark, og dermed går glipp av en gratis oppblåsbar Pauline-dukke. Hva Donkey Kong skulle gjøre med denne dukken vil jeg helst ikke fantasere om, men i raserianfallet sitt kidnapper han like godt den ekte Pauline, og dermed må Mario ut på redningstokt igjen.

Det vil si, Mario slapper av på sidelinja og sender i stedet ut sine hjelpere: små Mario-roboter. Disse har et noe begrenset repertoar: de kan nemlig bare gå rett frem. Går de mot et stup ramler de ned. Går de i en vegg snur de. Og dett var dett.

I stedet for å styre mini-Marioene i «Mario vs. Donkey Kong: Mini-Land Mayhem», er det din jobb å manipulere omgivelsene. Å sørge for at de hjernedøde robotene klarer å komme seg til utgangen på hvert nivå. Og det kan være enklere sagt enn gjort.

Man styrer spillet med styrepennen, og i starten av spillet kan man kun bygge bjelker. På denne måten kan man lage broer over farlige avgrunner, sette opp vegger som snur de marsjerende mini-Marioene, og generelt bygge slik at småtassene til slutt kommer seg i mål.

Etter hvert blir det betraktelig mer avansert. Snart justerer man retningen på snurrebånd, flytter på trampoliner, bygger stiger og forsøker seg på milisekundtiming for å klare å plukke opp alle mynter og bonusgjenstander på hvert nivå. Det hjelper heller ikke at man ikke bare har én mini-Mario å tenke på. En liten gjeng marsjerer gjerne rundt på skjermen og skubber borti hverandre, og man må guide alle sammen til mål omtrent samtidig for å klare nivået.

Motsatt plattformspill

Det blir heldigvis aldri frustrerende, «Mario vs. Donkey Kong: Mini-Land Mayhem» er en øvelse i logisk tenking og langsiktig planlegging. Og det å se småtassene marsjere i takt mot utgangen gjennom løypa du har lagt opp, er veldig tilfredsstillende.

Samtidig har spillet en artig grunnfilosofi jeg varmt kan omfavne. I tradisjonelle plattformspill handler det om spillernes kamp mot omgivelsene, der vi styrer en figur som skal overvinne et landskap. I «Mario vs. Donkey Kong: Mini-Land Mayhem» er alt snudd på hodet: spillfigurene går av seg selv, og jeg må manipulere og tilrettelegge omgivelsene for å vinne. Det er plattformspillenes hovedfilosofi snudd helt på hodet, en helt ny måte å tenke på for garvede plattformveteraner som undertegnede.

Artig er det også at man kan lage sine egne nivåer. Selv om jeg må innrømme at jeg har mest moro med å bryne meg på nivåene Nintendo serverer i spillets mange verdener, har sønnen min mye moro med å konstruere sine egne finurlige plattformlabyrinter, og jeg har det gøy med å løse de. Vinn-vinn-situasjon.

«Mario vs. Donkey Kong: Mini-Land Mayhem» pløyer ingen revolusjonerende ny mark hvis du har spilt forgjengeren, men det er et spill som vet hva det vil gi deg, og som leverer varene akkurat slik det skal. Som hjernetrim er det engasjerende og avhengighetsskapende, akkurat slik et godt grublespill skal være.

Se flere bilder fra «Mario vs. Donkey Kong: Mini-land Mayhem» på neste side!

«Mario vs. Donkey Kong: Mini-land Mayhem» er utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet er lansert på Nintendo DS.