Studioet bak The Evil Within og Ghostwire Tokyo har vist en ganske så annen side av seg selv i dette celshadede, lettsindige cyberpunk karakter action rytme spillet. Kombinasjonen er så sprø at det rett og slett må fungere, og det gjør det. Bedre enn vi hadde trodd selv i vår villeste fantasi.

Møt Chai. En wannabe rockestjerne med en dårlig arm, som sammen med mange andre blir lurt inn som en prøvekanin hos Vandeley Megacorporation, den utad så stor sindige superbedriften, som i det skjulte planlegger å gjøre øyas befolkning om til slavearbeidere.

Etter at operasjonen hans med et uhell blir forstyrret av den arrogante og selvopptatte lederen av Vanderley Megacorp, Kale, ender Chai opp med en ny robotarm og sin kjære iPod støpt inn i brystkassa. Dette gjør han i stand til å føle rytmen til verden og påkalle et gitarlignende slagvåpen. Og godt er det, for det tart ikke lang tid før Vanderley erklærer han en defekt og hele robot-armeen deres jakter på han.

Historien Hi-Fi Rush forteller er tidsriktig i en tid hvor de store selskapene bare blir større og forskjellen mellom mannen i gata og de superrike er klarere enn noen gang. Den er langt fra så dyster som de fleste assosierer med cyberpunk, men den klarer likevel holde på den bitende samfunns satiren sjangeren er kjent for i måten den prøver å fremstille hvordan sjefene på toppen anser forbrukeren og arbeideren utifra sin posisjon i samfunnet.

Spesielt godt likte jeg vitsen om at sykedager må avklares med linjeleder seks måneder i forveien, og at roboter ikke har rett på sykedager.

At Tango Gameworks samtidig klarer å mikse inn ikke rent få hyllester til Bryan Lee O’Malley’s Scott Pilgrim tegneserie og regissør Edgar Wright’s filmatisering av den, bruker lisensiert lydspor fra artister som The Prodigy og Nine Inch Nails og både ser og føles ut som et spill som kunne komt ut fra den tiden Platinum Games var i sitt ess med spill som MadWorld, Vanquish og Bayonetta gjør at jeg sitter igjen med en rar følelse av at dette spillet ble utviklet nettopp for meg.

Er det meg det er noe galt med hvis jeg også påpeker likheten til den animerte filmen Robots fra 2005, den med Ewan McGregor, Halle Berry og Robin Williams som sa noe om bruk og kast samfunnet, hvordan de rike ser arbeidskraft som erstattelig og vår “rett til å reparere” som noe som direkte truer deres forretningsmodell. Du vet, den filmen som jeg nesten er helt sikker på at ingen andre enn jeg husker?

Er vi sikker på at dette spillet ikke ble utviklet nettopp for meg?

Hi-Fi: Rush sitt kampsystem er lett gjenkjennelig for noen som har spilt et karakter action spill de siste….. tyve årene. Grunnmuren er bygget på det samme light/heavy juggle combo greiene vi har sett siden det første Devil May Cry. Hvor det skiller seg ut fra Bayonetta eller ymse andre spill som har prøvd seg på denne oppskriften er at alt her skjer i takt med musikken. Light angrep er en halvnote og heavy er en helnote.

Ulikt for eksempel fjorårets Metal: Hellsinger, hvor du var nødt til å treffe på rytmen for å være effektiv, krever ikke Hi-Fi Rush fult så mye av deg. Slagene kommer i takt med musikken uansett, men hvis treffer på noten gjør det mer skade, bygger opp mer meter og øker kombinasjons multiplikatoren. På slutten av hver kombo får du en visuell indikator som gjør det lettere å landet det siste angrepet på takten, noe som åpner for mer kombinasjoner og spektakulære angrep

Kampsystemet i Hi-Fi: Rush er med andre, godt brukte, ord: Lett å lære, tungt å mestre.

Etter hvert som man kommer ut i spillet introduseres nye karakterer som Chai kan kalle på i kamp for å bistå med ting som å bryte opp barrierer, knekke skjold eller slokke flammer for å nevne noe. Siden større fiender også har en utholdenhet man må knekke for å åpne dem opp for å gjøre skikkelig skade, kunne det jo friste å bruke disse påkallingene anmasse, men de er på nedkjølingstimer de må brukes med omhu ellers risikerer man at de ikke er tilgjengelige når man trenger dem som mest.

Og det er her Tango Gameworks virkelig klarer å imponere meg. Utfra alt jeg har nevnt så langt hadde det vært utrolig lett å se seg blind på alt det Hi-Fi Rush ved første øyekast gjør så bra, det visuellle, humoren, presentasjonen i sin helhet, etc, og så få servert et middelmådig karakter action spill som vi både har sett og spilt før. Men det er aldeles ikke det Hi-Fi Rush gjør.

Til å være Tango Gameworks sitt første spill i denne spillsjangeren virker de til å ha lært alle de riktige tingen fra de som er virkelig gode og etablerte. Fra Capcom, fra Platinum, fra Clover Studios, fra Grasshopper. Hi-Fi Rush lar deg tilpasse karakteren sine angrep, superangrep, passive egenskaper og kombinasjonsangrep på en måte man ikke ser i det jevne karakter action spillet på markedet. Det er kun slik vi forventer fra spill på øverste hylle, og jeg mener oppriktig det er der Hi-Fi: Rush hører hjemme

Det er ikke perfekt, men de få skavankene jeg hadde å sette fingen på smeltet vekk jo lengre ut i spillet jeg kom. Hi-Fi: Rush vant meg over på en måte som gjør at de små irritasjonene som jeg hadde med eksempelvis måten spillet signaliserer hvilken type angrep man må bruke på hvilke fiender mot slutten av spillet på ikke betydde så mye. Jeg hadde det rett og slett for gøy til å bry meg.

Det er ikke et spesielt langt spill, men det trenger det heller ikke å være, og er således et perfekt tilskudd på Xbox sin Game Pass tjeneste. Et spill du kan plukke opp og spille ferdig på et par kvelder, og hvis du virkelig faller for det slik jeg gjorde så har det høy gjenspillverdi og en mulighet til å besøke favoritt øyeblikkene akkurat slik du selv vil.

Hi-Fi: Rush kom ut av intet og tok meg med storm. Helt originalt er det gjerne ikke der det står på skuldrene av spill, tegneserier og filmer som har kommet før, men det leverer likefullt en av de mest solide og gøyale spillopplevelsene jeg har spilt på godt og lenge