Er du gammel nok til å huske «Goldeneye» på Nintendo 64? Da husker du kanskje at et av de første våpnene du fant i spillet, helt i starten av første brett, var snikskytterrifla. Og det var et bevist valg fra utvikler Rare. Å skyte fiender på lang avstand med snikskytterrifle er og blir et høydepunkt i veldig mange førstepersons skytespill.

Snikende ullteppe

Det har kanskje noe med snikingen å gjøre. At fiendene ikke vet at du er der. At døden kommer snikende. At du sitter relativt trygt langt unna og bare kan sikte og drepe. Snikskytterrifle er et herlig spillvåpen, men å lage et helt spill som dreier seg om å snikskyte fiender blir kanskje for mye av det gode?

City Interactive har tydeligvis ment det, for mens «Sniper: Ghost Warrior» begynner som et atmosfærisk skytespill der jeg sitter på en fjellhylle og sikter på en fiendeleir langt under meg, befinner jeg meg snart i en jungel med verdens verste snikespillmekanikker omringet av stokk dumme fiender. Og senere pakker jeg bort hele rifla og løper rundt med maskingevær og plaffer ned soldater i en dårlig kopi av «Modern Warfare 2».

Men la oss ikke forhaste oss nå, vi kan begynne med begynnelsen. Som «Razor 64», snikskytter i elitestyrkene, har jeg reist med kompaniet mitt til et eller annet spansktalende jungelland for å drepe en general. Filmsekvenser og mellomsekvenser har ikke utvikler City Interactive tatt seg tid til, alt jeg vet er at jeg skal drepe generalen, og ferdig med det. Jeg blir kastet rett ut i jungelen, og oppdraget er i gang.

Og jungelen er pen den, full av svaiende gress og trær. Det vil si, den er ganske pen i stillbilder. De hakkete skyggene fra trærne ser noe merkelige ut når de beveger seg, og billedoppdateringen sliter tidvis veldig med å henge med når jeg snur meg fort. Spillet lider av akutt «tearing», det vil si at øverste og nederste del av skjermen ikke klarer å oppdatere seg like fort når jeg vrir hodet fra side til side.

Men for det meste ser det ganske så bra ut. Man kan selvsagt se veldig langt, og ikke minst zoome inn på fiender flere hundre meter unna.

Fra bra til elendig

Og i starten fungerer det bra. Med snikskytterrifla zoomer jeg inn på intetanende fiender og skyter de i skallen. Et sakte-film-kamera som av og til følger kula fra løpet til fiendens panne, dukker opp jevnlig. Spillet tar hensyn til avstand og vind, og en rød prikk i siktet viser hvor kula kommer til å treffe slik at jeg kan kompensere når jeg sikter. Snikskyttermekanikkene sitter som et skudd, og det er svært tilfredsstillende å leke snikskytter i fjellveggen.

Men så fortsetter spillet da. Plutselig må jeg fire meg ned på bakken og løpe gjennom leiren fordi generalen stikker av. Og slik fortsetter spillet. For det meste på bakken, snikende gjennom landsbyer og jungel. Og det funker dårlig.

Først og fremst fordi spillet oppfordrer meg til å snike forbi fiendene, men det fungerer rett og slett ikke i praksis. En slags måler skal antyde om jeg er gjemt eller synlig, men jeg blir oppdaget jevnlig selv om den sier jeg er så og si usynlig. Andre ganger er jeg godt synlig mens fiender bare meter unna ikke legger merke til meg. Det er rett og slett helt tilfeldig. Og svært frustrerende. Baner der jeg skal snike meg forbi et titalls fiender ender opp som ren prøving og feiling. Blir jeg sett er det bare å starte på nytt. Jeg skyter ned fiender underveis, eller tar livet av de med kniven, men av og til er det bare umulig å ikke bli oppdaget.

Det hjelper heller ikke at spillkontrollen er tullete. Hvis jeg går på huk, som gjør at jeg er mer skjult, klarer ikke den topptrente spesialsoldaten min å gå opp på en ti centimeter høy flat stein. Jeg må reise meg opp, og gjerne hoppe for å få det til. Og huffda, der gikk alarmen igjen, og fiendene skyter meg i hodet.

Treffsikre idioter

I hodet ja. For fiendene kommer nemlig utstyrt med innebygd aimbot i hjernen, noe som gjør at de treffer meg uansett hvor langt unna de er eller hvor gjemt jeg er. Har de først bestemt seg for å skyte på meg, så treffer hvert eneste skudd. I et av oppdragene er jeg i et fyrtårn og skal skyte på fiender to hundre meter unna meg. Jeg har god dekning bak en murvegg på toppen av fyrtårnet, og plaffer løs. Men hva skjer, jeg blir oppdaget, og fiender med AK-47 på 200-300 meters avstand trenger bare et par sekunder på å plasser fire-fem kuler i skallen min og ta livet av meg.

Det er urettferdig og ulogisk, og bare en av mange logiske brister i spillet.
Foruten å ha verdens beste sikte er nemlig fiendene stokk dumme. De patruljerer rundt og lirer av seg de samme spanske frasene på nytt og på nytt, og de lar gjerne være å reagere selv om likene til medsoldater ligger overalt. Hvis de først reagerer på ditt nærvær må du ikke bli sjokkert dersom de løper inn i vegger og steiner og jogger på stedet hvil i noen minutter.

Jeg har møtt mye dårlig kunstig intelligens i dataspill, men fiendene i «Sniper: Ghost Warrior» fortjener likevel litt ekstra oppmerksomhet.

Fra sniking til action

Men jeg holder ut den frustrerende snikingen og de dumme fiendene. Fordi de få sekvensene der jeg får ligge i skjul og skyte ned fiender på avstand er faktisk ganske underholdende. Men det er for lite av det og for mye elendig snikeaction mellom hver gang. Men så gjør spillet noe enda dummere: det prøver å bli et rendyrket actionspill.

Uten noen nærmere forklaring skal jeg plutselig raide en oljeplattform. Med maskingevær og medsoldater. Og her kommer spillets brister for alvor til overflaten. Hvor enn mye City Interactive har lyst til å gjøre «Sniper: Ghost Warrior» om til «Modern Warfare 2», så funker det ikke. Siktingen er vinglete og upresis, og fiendene beholder sin perfekte treffsikkerhet fra tidligere nivåer. Nivådesignet lider også, når vi går bort fra de relativt åpne jungelområdene til mer lukkede actionnivåer. Kort sagt, spillet går fra å være et ok snikskytterspill med elendige snikeelementer til å bli et dårlig actionspill. Et elendig trekk, med andre ord.

«Sniper: Ghost Warrior» er i utgangspunktet en god idé, og dersom jeg kunne reist rundt på ulike oppdrag og posisjonert meg og jobbet som snikskytter, så kunne det blitt et svært underholdende spill. Grunnmekanikkene for snikskytingen er nemlig på plass. Det er bare det at spillet prøver sånn halvveis å være alle andre actionspill samtidig, og det ender opp som det må: et digert magaplask.

Flere bilder fra spillet finner du på neste side!

«Sniper: Ghost Warrior» er utviklet av City Interactive og distribueres av PAN Vision. Spillet er lansert på Xbox 360 og PC.