Å bygge forventninger kan være farlig. I løpet av det siste året har 2K Games dryppet filmer, bilder og info om «Mafia 2» som har fått tennene til å løpe i vann blant gamere. Og derfor blir fallhøyden ekstra høy når det ferdige produktet ikke innfrir alle forventningene.

Filminspirert

Jeg styrer Vito Scaletta, sønn av fattige italienske innvandrere i Empire Bay, 2K Czechs versjon av New York. Etter noen år som soldat i andre verdenskrig vender Vito tilbake til fattigdom og gjeld. Han trenger penger, raskt. Og via kompisen Joe starter han på sin kriminelle karriere i en av byens mafia-familier.

«Mafia 2» er et veldig filminspirert spill. Jeg finner utallige elementer fra klassikere som «Goodfellas», «Gudfaren» og «Ondt blod i Amerika» her. Rappet og lånt. Jeg gjenkjenner av og til hele sekvenser fra mafia-filmer jeg har sett, gjenskapt uten sjel og kjærlighet.

Underveis i Vitos eventyr slår det meg nemlig at «Mafia 2» har ingenting nytt å fortelle meg. Det serverer klisje på klisje uten å makte å engasjere meg. Det er halvhjertet og og oppvarmet restemat, en slags kompilasjon av utallige mafia-klisjeer, og forteller meg ingenting jeg ikke visste fra før.

Historiefokusert

Og dermed kommer vi til selve kjernen av problemet med «Mafia 2». Det er et historiebasert spill satt til en åpen verden. Men friheten til å utforske Empire City og leke seg i omgivelsene er ofret til fordel for å fokusere på en omfattende historie, som dessverre ikke er spesielt engasjerende. Manuset er proppet med klisjeer og keitete dialog, karakterene man møter har null dybe og sjel, og hovedpersonen selv er en vandrende pappfigur med utstråling som en gråstein.

Jeg klarer rett og slett ikke å bli engasjert. Der «Grand Theft Auto»-spillene bruker satire og humor og maler persongalleriet sitt med brede og humoristiske strøk, er persongalleriet i «Mafia 2» en samling overfladiske og triste mennesker som banner og drikker og røyker. Det er et kjedelig selskap, milevis unna mafiosoene vi møter i for eksempel «Sopranos» og «Goodfellas».

2K Czech har følt at de har en så god historie å fortelle at de tidvis glemmer å gi oss et spill å spille. Den første halvdelen av spillet føles som en eviglang opplæring. Jeg møter våpenhandleren, som jeg aldri besøker igjen i resten av spillet fordi jeg bare kan plukke opp våpen fra fiender jeg dreper. Jeg kjører til verkstedet som kan skifte skilt på bilen min, trimme den, og reparere den, noe jeg ender opp med å gjøre en eneste gang til i løpet av spillet. Telefonkiosker dukker opp på radaren når jeg kjører rundt i byen, men jeg har aldri noen å ringe til, og den eneste gangen jeg bruker en telefonkiosk er når jeg får beskjed om å ringe noen midt i et oppdrag.

Spillet er fylt med døde kulisser og ubenyttede spillelementer. Det er et spill med splittet personlighet, et spill med en åpen verden fanget i en tvangstrøye. Et spill som ikke innfrir sitt eget potensiale.

Positive sider

Men det er ikke bare elendighet i «Mafia 2». Atmosfæren i Empire Bay er upåklagelig. I spillets første timer, som foregår mot slutten av andre verdenskrig, er det en fryd å kjøre rundt i snødekte gater og høre på gamle slagere på bilradioen mens man nyter reklameplakatene og omgivelsene.

Ettersom årene går utvikler byen seg også, og selv om utviklerne har jukset litt ved å bruke musikk, møbler og stiler som ikke eksisterte i 1951, tilgir jeg dem lett. Detaljrikdommen i reklameplakater, bygninger, postere, biler og klær er flott og autentisk.

Også spillets actionsekvenser er for det meste underholdende. «Mafia 2» bruker dekningssystemet som alle tredjepersons actionspill sverger til, men jeg savner autosiktingen fra «Grand Theft Auto»-serien. Det er litt for upresist å sikte, og Vito dør også veldig lett om man skulle være så dum å gå i feil dekning eller reise seg opp på feil tidspunkt.

Dø gjør han også hvis vi kjører for fort. Ettersom vi er på 40- og 50-tallet har bilene en herlig tung bilfysikk. Og spillet er relativt nådeløst. Kræsjer du i høye hastigheter dør du. Bumper du borti politiet vil de jakte på deg. Kjøringen i «Mafia 2» krever mer presisjon og konsentrasjon enn i lignende sandkassespill, det er bare synd at det er så få oppdrag med biljakter. For det meste kjører man bare til og fra steder der man skal oppleve mellomsekvenser eller actionscener til fots.

Gammeldags

«Mafia 2» ender opp som et underholdende actionspill, som dessverre ikke innfrir forventningene man har til denne typen actionspill i dag. Et spill som lener seg så tungt på å fortelle en god historie må nødvendigvis ha en god historie å fortelle, og det har ikke «Mafia 2», dessverre. Historien er uoriginal og klisjefylt, men flere av actionsekvensene er ganske godt regissert, og jeg klarer å motivere meg selv til å spille videre selv om jeg ikke klarer å bygge opp empati for persongalleriet på skjermen.

Empire Bay er en flott by å utforske, men i lengden blir det kjedelig å lete etter etterlyst-plakater med bilde av 2K Czech-ansatte og Playboy-blader med gamle nakenbilder. Det er lite annet å oppdage i byen, og dersom 2K Czech hadde brukt litt mer tid på å lage spillverdenen sin åpen, i stedet for å jage oss gjennom historien, hadde spillet både vart lenger, og vært mer interessant.

Slik det er nå ender jeg opp på en svak firer. Et teknisk bra spill, med en flott atmosfære, men til syvende og sist en relativt tom og hul spillopplevelse.

Se bilder fra spillet på neste side.

«Mafia 2» er utviklet av 2K Czech og utgis av 2K Games. Spillet lanseres 27. august på Xbox 360, Playstation 3 og PC.