Hva hvis Nightcrawler fra X-Men var hovedpersonen i Hotline Miami? Det er spørsmålet som Mr. Shifty forsøker å svare på.

Som du kanskje forstår er Mr. Shifty et actionspill fra fugleperspektiv. På hver bane har du et visst antall fiender du må ta ut, før du kan gå videre. Akkurat som Hotline Miami med andre ord. De største forskjellene er at du ikke har skytevåpen, men du har den egenskapen at du kan teleportere over korte distanser og gjennom vegger.

Du er en tyv som skal infiltrere en bygning og få tak i megaplutoniumet, som den onde direktør Stone har i sitt eie. Noe mer forhistorie enn det får du ikke.

For å nå målet må du banke deg gjennom horder av fiender ved hjelp av nevene. Du kan også plukke opp visse hånd og kastevåpen underveis. Som for eksempel bordbein, koster og puter(!).

Mr. Shifty er enkelt å lære. Du har to knapper du bruker regelmessig, i tillegg til en som brukes til å plukke opp ting, trykke på knapper og den slags. Takket være teleporteringen er dette et langt mer tilgivende spill enn det Hotline Miami var. Også her dør du hvis du blir truffet en gang, men selv om du tabber deg ut har du fortsatt en mulighet til å komme deg unna.

Det betyr ikke at du ikke kommer til å dø. For det gjør du. Mange ganger. Det er når du løser disse frustrerende øyeblikkene, etter å ha dødd gang etter gang, at Mr. Shifty er på sitt beste. Enkelte ganger kan du ikke helt tro at du kom deg unna.

Mr. Shifty går for et tegneseriepreg, både estetisk og hvordan historien presenteres. Dette er et spill som ikke tar seg sjøl særlig høytidelig og det fungerer. Både det visuelle og musikken blir imidlertid litt kjedelig i forhold til inspirasjonskilden.

Det blir mye sammenlikning med Hotline Miami nå, men det er helt naturlig, i og med at inspirasjonen er så tydelig. Det er heller ikke noe utviklerne har prøvd å legge skjul på. I kunsten er det ikke noe nytt å hente inspirasjon fra forbilder for å skape noe eget, men hvor går grensen mellom å få ideer og kopiere ideer. Her balanserer Mr. Shifty på en hårfin line, uten at de på noe tidspunkt faller av.

Noen vil nok også reagere på spillets lengde. Det tar snaue fire timer å komme seg gjennom det. For min del betyr ikke det så mye. Superhot var et av fjorårets favorittspill, og hovedhistorien der tar noe av den samme tida. Det som er viktig er hva man fyller den tida med.

Der Superhot ga oss en helt ny opplevelse, gir Mr. Shifty oss noe vi har spilt før. Det er absolutt underholdende og enkelt å plukke opp, men spesielt dypt er det ikke. Mr. Shifty fungerer perfekt som et spill man kan spille når man har 20-30 minutter å slå i hjel. For etter å ha spilt gjennom det en gang, er det ikke så mye å hente her.