Det er nesten blitt en klisjé å si at Sonic ikke har klart seg så godt de siste årene, noe som jo er sant om du tar spill som Sonic 2006 og Sonic Unleashed i betrakting. Selv om Sonics glansdager var på nittitallet, så var imidlertid Sonic Colours relativt brukbart, og Generations var ganske greit. «Ganske greit» er dog det beste Segas mest gjenkjennbare karakter klarer å karre seg til, og også med Lost World har Sonic problemer med å levere noe som er særlig langt over det middelmådige.

I Lost World får vi servert en lite sammenhengende historie hvor Sonic må redde en verden kun bebodd av Doctor Eggmans onde roboter, noen kaniner og en del høns. På Eggmans lag er også «The Evil Six», som er en gruppe slemme vesener, hver med sitt karaktertrekk. Dessverre strekker ikke dette seg særlig mye lengre utover enn at det blir seks flate stereotyper: en feit klump som ikke gjør annet enn å spise, ei pen berte som kun vil sminke seg, en deprimert og apatisk tenåringsgutt, og så videre. Disse stereotypene er sannsynligvis gjort så enkle for å ikke forvirre et ungt publikum, men de fremstår i mine øyne som for enkle til å være morsomme.

I løpet av historien får vi se Sonic være en drittsekk mot absolutt alle, selv sine kamerater og de stakkarsdyrene han prøver å redde fra Eggman og hans seks onde kumpaner. Hver gang Sonic åpner gapet, kommer det en eller annen fornærmelse ut av det blå. Han framstår som så arrogant at det nesten er umulig å like han, så jeg endte opp med å heie mer på skurkene enn på Sonic. Dette var rimelig enkelt, ettersom «The Evil Six» og Eggman var mye mer interessante og framsto som mer sympatiske enn helten selv. Kanskje skjønte også Team Sonic dette i løpet av utviklingen, for de har heldigvis valgt å vie flere av filmscenene til skurkene heller enn Sonic.

Som i Generations får vi bytte mellom 2D og 3D på plattformingmoroa, men selv om jeg alltid har vært størst fan av 2D-Sonic, så er det overraskende nok her pinnsvinet snubler mest. Problemet ligger i at kontrollene ikke er verken presise eller responsive nok, og dette vises best i 2D-delen av spillet. Selv om Sonic beveger seg fort, tar det alt for lang tid å skifte retning. Spesielt trøblete viser dette seg å være når man er nødt til å skifte retning midt i lufta for å lande på en plattform, eller for å unngå en uforutsett fiende.

Etter hvert som spillet blir mer utfordrende, så blir også problemet med kontrollene mer og mer åpenbart, og spillet blir som et resultat av dette mye vanskeligere å nyte. Sjeldent føles det ut som om det er din feil at du taper, men heller kontrollene og et urettferdig brettdesign som ikke passer til hvordan Sonic beveger seg. På denne måten føles spillet urettferdig og forrædersk. 

I tillegg er mange av brettene veldig repetitive. På en av brettene tror jeg til og med at du var nødt til å løpe gjennom så å si akkurat det samme området to ganger, kun med en liten variasjon når det kom til fiender, og det hele føles litt ut som en forlenget opplevelse av déjà vu.

Til gjengjeld er det noen brett som er mye bedre designet enn standarden. Team Sonic har tydelig hentet mye inspirasjon fra Super Mario Galaxy-spillene, og flere av nivåene er sfæriske, så man kan utfordre gravitasjonskraften ved å løpe rundt til undersiden av et brett. Spesielt ett kasinoinspirert nivå imponerte meg. Her viste utviklerne noen gode ideer, som å sette Sonic inn i en pinballmaskin, eller at man kunne samle en hel del sjetonger til å følge etter seg for så å cashe dem inn for en høyere poengscore.

Det er også enkelte nivå hvor man får flyt og som man glir gjennom med verdighet. Det er disse nivåene som er artigst i spillet, ikke fordi de nødvendigvis er enklere, men fordi det er her man opplever at man blir belønnet for å spille godt, ikke bare for å spille lenge nok til å kunne komme seg gjennom.

Wii Us særegne tjeneste Miiverse fører til enkelte funksjoner i spillet, og man kan dele power-ups over det sosiale nettverket. Dette er ikke en revolusjonerende funksjon, og selv om det er et artig tillegg, blir man etter hvert lei av å bli spurt om å godta nye hjelpemidler fra andre etter hvert eneste brett. Om du vil ha noen andre måter å mer direkte spille med andre på, blir du sannsynligvis skuffet. Flerspillerdelen er ikke særlig spennende, og du får ikke gjøre stort mer enn å levere power-ups til enspilleren som styrer Sonic.

Som om man ikke skulle bli lei av repetitivt design og en «Game Over»-skjerm som et stykke inn i spillet dukker opp oftere på grunn av upresise kontroller, er musikken fryktelig ensformig og uinspirert. Det Lost World serverer av toner er som oftest ei, på det meste to, melodilinjer som går på repeat, og du vil sannsynligvis høre denne melodilinja nærmere ett hundre ganger i løpet av et brett. 

Både musikken og lydeffektene later til å være valgt ut for å hele tiden være på et så høyt volum at du etter ei stund vil oppleve hodepine og svimmelhet. Kanskje er det jeg som begynner å bli en bitter gammel mann, men lyden i spillet er så bråkete og slitsom at lite hjelper mot den. Kanskje en reisesyketablett; jeg ville dog ikke tatt sjansen.Dessuten kan jeg sverge på at jeg har hørt plagiat av musikalhiten «Jellicle Cats» på menyskjermen, internettfenomenet «Never gonna give you up» i isverdenen, og temaet til barneserien «Inspector Gadget» mener jeg tydelig kan høres i bosstemaet. Kanskje er det innbilning, men jeg kan ikke noe for at jeg hører det jeg hører.

Sonic ser ganske bra ut, det skal han ha. Det virker som om Tam Sonic har jobbet mye med å pusse på grafikken, for brettene ser polerte og fargerike ut. Selv synes jeg kanskje at det ser litt billig og plastisk ut, og når det kommer til grafisk stil, har jeg aldri helt hatt sansen for Sonic. Derfor vil jeg tro at en Sonic-fan vil sikle mer over stilen i Lost World enn det jeg gjorde, men på et teknisk nivå må selv jeg innrømme at det er en bra jobb som er blitt gjort.  Det skal likevel være sagt at enkelte fiender, særlig noen av bossene, har litt stive animasjoner, men Sonic selv beveger seg grasiøst og med stil.

Sonic Lost World er en helt OK 3D-plattformer, og ikke et dårlig tillegg til Wii Us bibliotek. Likevel har spillet mange mangler, og det er litt vel langt mellom de virkelig gode brettene. Lyddesignet er slitsomt, og spillet er med sine tolv timer ikke særlig langt. Størst av alle spillets problemer er likevel dets klønete kontroller, og enkelte brett som på grunn av disse oppleves som nærmest uspillbare. Likevel verdt et kjøp hvis du er en stor Sonic-fan, eller om du må ha et plattformspill for å varme opp til Super Mario 3D World.