Er du interessert i Lollipop Chainsaw kommer du helt sikkert til å oppsøke flere anmeldelser av spillet. Og da kommer du til å snuble over alt fra hyllester til regelrett slakt. Du kommer til å oppleve ulike måter å tolke spillet på, der de tradisjonelle spillanmelderne vil påpeke tekniske mangler, et overfladisk kampsystem og en dårlig historie før de triller en terning i nedre enden av skalaen. Så kommer du til å oppleve sånne som meg, som velger å se bort fra det tekniske makkverket som av og til stikker hodet frem i Lollipop Chainsaw og fortvilt forsøker å forklare hvorfor du også bør gi Juliet Starling og hennes halshugde kjæreste en sjanse.

Japansk galskap

Spillet er klekket ut av japanerne i Grasshopper Manufacture, som er kjent for sine absurde dataspill både når det gjelder spillmekanikker og setting. Lollipop Chainsaw er ikke noe unntak. Juliet Sterling er high school-student, cheerleader og zombie-jeger. På bursdagen hennes blir den amerikanske småbyen hun bor i oversvømt av zombier. Hun halshugger sin infiserte kjæreste og henger hans fortsatt levende hode i beltet mens hun starter motorsaga og gjør seg klar til å rydde opp i zombie-apokalypsen. Som seg hør og bør.

Dette er bare starten på et eventyr som ikke er redd for å gjøre absolutt hva det vil når det vil. Lollipop Chainsaw er herlig uforutsigbart. Etter det første nivået der man gjør seg kjent med kampsystemet dukker det opp flyvende vikingskip, syreturer på sopp, hyllester til Pac-Man, absurde minispill og en historie som aldri er redd for å drite seg ut. Dataspill tar seg selv veldig alvorlig til tider, og kanskje er det nettopp derfor Lollipop Chainsaw blir så underholdende. Jeg ender opp med å spille litt til, litt mer, rett og slett fordi jeg er nødt til å se hva de Suda51 og kompisene har klekket ut rundt neste hjørne.

Til tross for at PR-avdelingen til utgiver Warner Bros har spilt tungt på sex i forkant av lanseringen, fremstår ikke Lollipop Chainsaw som et spesielt kvinnediskriminerende spill. Det finnes langt mer diskriminerende fremstillinger av kvinner i zombie- og high shcool-filmene som spillet åpenbart er inspirert av. Juliet Starling er langt fra noe offer, tvert i mot er det hennes kjæreste som havner i offerrollen i dette spillet. Hun er ikke presset inn i en underdanig kjønnsrolle, selv om det er nok av lettkledde kostymer å låse opp i løpet av spillets gang. At hun selv ber deg avstå fra å kikke oppunder skjørtet hennes når du styrer kameraet, og til og med dekker seg til og ser strengt på deg hvis du forsøker, er mer enn kommentar til de pubertale spillerne enn et kvinnefiendtlig overtramp. 

Se traileren til Lollipop Chainsaw her:

Forenklet

Mens jeg faller for både Juliet og den lettbeinte historien, er det spillsystemet som ender opp med å gi entusiasmen min en kalddusj. Lollipop Chainsaw er et tredjepersons actionspill. Det betyr masse slåssing mot mengder av fiender, noe japanske utviklere generelt er verdensmestere i. Spill som Devil May Cry og Bayonetta har en vanvittig dybde i kampsystemene sine, og er mestringsspill der mange timers øvelse gir en enorm tilfredsstillelse når man behersker alle de ulike nyansene av kampsystemet.

Lollipop Chainsaw kan dessverre ikke konkurrere mot disse. For det første er tempoet mye tregere. Juliet kan variere mellom et høyt og lavt motorsag-angrep, angripe med cheerleader-duskene sine, og hoppe til siden eller over fiendene. Ved å samle mynter fra fiender kan man låse opp ulike kombinasjoner og kjedeangrep, men kampene blir for upresise og trege. Savnet etter en blokkeringsknapp eller en rulleknapp blir stort, og ødelegger i stor grad for gjenspillingsgleden der man skal gå for store komboer og flyt i kampene.

Det lysner litt etter en treg start, når Juliet også kan begynne å skyte med motorsaga si. Da blir kampene morsommere og mer taktiske, men jeg klarer aldri å få nærkampsystemet til å sitte som det bør. Det mangler finesse, og det ser aldri så elegant ut som i lignende tredjepersons actionspill.

Dette skyldes også at Lollipop Chainsaw har en grafikk som føles avlegs. Omgivelser er sparsomme, og kjøretøy beveger seg stivt og unaturlig. Det er noe sparsommelig, stygt og upolert over hele spillet, og det har heller ikke en kunstnerisk retning som veier opp for den teknisk utdaterte grafikken.

Man kan nesten tolke det dithen at Suda51 og Grasshopper med vilje har gjort spillet stygt og kampsystemet tregt og uelegant som en slags parodi på amerikanske actionspill. Lollipop Chainsaw er en parodi på amerikansk populærkultur, fra high school-miljøet via den fjollete dialogen til fokuset på musikk og ulike amerikanske musikksjangre. Det harsellerer med amerikansk overfladisk popkultur og voldskultur, så hvorfor ikke amerikanske spill også?

Japanske utgivere bruker i stadig større grad vestlige utviklere til å lage japanske spill, både Dead Rising– og Lost Planet-serien er for eksempel utviklet utenfor Japan. Kanskje er Lollipop Chainsaw en protest på denne tendensen, et aldri så lite ballespark til den japanske spillbransjen, en demonstrasjon fra Grasshopper på hvordan erketypiske japanske spill blir når de blir for påvirket av vesten?

Jeg tøyer nok strikken litt langt her. Saken er nemlig at jeg vil digge Lollipop Chainsaw. Jeg vil gjerne ha det opp på en femmer, for jeg koste meg gjennom store deler av spillet. Jeg synes settingen er strålende, variasjonen er storveis og spillet er underholdende. Men jeg trenger mer substans og dybde i spillmekanikkene for å forsvare en femmer på karakteren. Tiltenkt parodi eller ei, Lollipop Chainsaw er et middelmådig tredjepersons actionspill i en hysterisk morsom setting. Et spill med absurde situasjoner du kommer til å huske lenge.

Se flere bilder fra Lollipop Chainsaw på neste side!

Lollipop Chainsaw er utviklet av Grasshopper Manufacture og utgis av Warner Bros Entertainment. Spillet er lansert på Xbox 360 og Playstation 3.