Høsten 1999 ga Sierra Entertainment ut Rebellions «Aliens versus Predator» til PC. To år senere kom oppfølgeren «Aliens versus Predator 2» ut under samme utgiver, men utviklet av Monolith Productions. Nå, drøye åtte år senere, har SEGA tatt over utgiver-fakkelen og Rebellion er tilbake som utvikler.

Da jeg hørte at det skulle komme et tredje spill var jeg i ekstase. Jeg har ventet på dette spillet siden jeg gikk på ungdomsskolen, og har dermed bygget opp rimelig høye forventninger til spillet. Vil det leve opp til forventningene eller bli en flopp?

Tre kampanjer

Som sine forgjengere har «Aliens vs. Predator» en kampanje for hver av sine tre karakterer: En Colonial Marine, en Alien, og en Predator – hver av dem med sine egne våpen, egenskaper og agenda.

Det er funnet aliens, såkalte xenomorphs, i et urgammelt tempel på en av Weyland-Yutani Corps kolonier, og selskapet har begynt å eksperimentere med dem på mennesker. En «ulykke» i et av forskningslabratoriumene sørger for at de fastlenkede xenomorphene slippes løs og lager et leven uten like.

Som Colonial Marine er du en fersking, en «rookie», og ditt team har fått i oppdrag å dra til kolonien og finne ut hva som har skjedd og gjenopprette orden. Dette er selvfølgelig enklere sagt enn gjort, spesielt når tuklingen med templet har gjort en tredjepart oppmerksom på situasjonen; Predatorene.

De tre kampanjene er sydd inn i hverandre på en noe klønete måte, så stort mer enn dette er det ikke så enkelt å få med seg – men som vi gang på gang sier, historien trenger ikke være Shakespeare, så lenge gameplayet lever opp.

Kampanje: Colonial Marine

Uten å røpe for mye av den lille historien ender du opp alene i mørket, og du er nødt til å vandre rundt i koloniens mørke ganger kun utstyrt med en pistol, lommelykt, bluss og en særdeles nervepirrende tikkende bevegelsessensor.

Denne kampanjen er det nærmeste du kommer en klassisk førstepersons-shooter, og det er ikke store nyvinninger til sjangeren. Du plukker opp våpen og ammunisjon, gjør oppdragene du får og gjør ditt beste for å ikke dø.

Det er imidlertid den klaustrofobiske atmosfæren som slår til her, for denne kampanjen er skummel – og jeg mener skikkelig skummel. Du ser som regel bare det du går inn for å lyse opp, og du ser sjeldent fiendene før de er rett opp i ansiktet ditt.

Bevegelsessensoren spiller en viktig rolle, både for gameplayet og for atmosfæren. I mørkets stillhet er den ofte det eneste du hører, tikkende – til den plutselig gir lyd fra seg, og markerer på radaren hvor det er bevegelse. Problemet er at bevegelsessensoren plukker opp alt av bevegelse – dører, heiser, ting som bare henger og slenger. Dette er med på å skape en nervepirrende spenning som få spill har klart å få til tidligere.

Kampanje: Alien

Du er en av de fangede xenomorphene, en smart en, og «ulykken» gir deg en sjanse til å slippe fri og gjøre dronningens kall, og generelt gjøre livet til kolonistene surt.

Som xenomorphen du er, har du ingen våpen annet enn klør og hale, men det gjør deg ikke noe mindre farlig. Du er lynrask, og har et overlegent mørkesyn og kan sanse lukten til menneskene i form av en aura i forskjellige farger, avhengig av trusselen de utgjør.

Du er ikke bundet til gravitasjonens gripende kraft, og kan klatre i vegger og tak som det passer deg. Dette, kombinert med mørke ganger og trange luftkanaler, gjør deg til den perfekte jegeren – byttet ditt ser deg ikke komme før det er for sent.

Kampanje: Predator

Den høyteknologiske rasen, som man vet heller lite om, har blitt oppmerksomme på menneskenes tilstedeværelse, og du blir sendt for å sørge for at de ikke får de skitne klørene sine i teknologien deres.

I de forrige spillene irriterte jeg meg grønn over at jeg ikke kunne navigere slik som Predatorene gjorde i filmene – hoppe med presisjon over lange avstander, fra tre til tre. Med en ny kontroll i hendene lar den deg gjøre nettopp dette, noe som gir en helt ny opplevelse i hvordan du beveger deg.

Dette, sammen med optisk kamuflasje, en badass maske som enkelt lar deg se fiendene dine, og overlegen styrke og våpenarsenal, er du så nærme uovervinnelig som man kommer.

Nervepirrende atmosfære og flotte scener, men…

Siden 1999 og 2001 har det skjedd mye på grafikkfronten, og Rebellion har klart å henge med. I forhold til dagens standarder er ikke grafikken banebrytende, men her er det miljøet og atmosfæren som skinner igjennom – da spesielt som Colonial Marine, der du beveger deg rundt i trange mørke ganger, og aldri helt vet når neste blodtørstige monster vil angripe deg.

Miljøet er flott, men veldig snevert og lineært, og gir ikke mye rom til utforskning. Siden alle kampanjene utspiller seg på samme sted, har du allerede sett det meste etter første fullførte kampanje. På en måte er det gøy å se det fra flere perspektiver, men det blir dessverre fort kjedelig.

Nyskapende, på godt og vondt

Renegade har gjort en nydelig jobb med å løse hvordan du styrer Alien og Predator, og gir deg god flyt i bevegelsen mens du krabber i tak og vegger, eller hopper fra tre til tre. Ikke minst har de gitt deg flere muligheter å angripe ofrene dine på – det er ikke alltid du ønsker å ta livet av en ved å slå ham ned – av og til er det bedre å snike seg opp på ham og utføre en relativt brutalt snikmord ved å for eksempel rive av ham hodet.

Som Colonial Marine har du kun fem våpen å vifte med: Pistol, Pulse Rifle, hagle, flammekaster og en Smart Gun – en kjekk sak som sikter for deg og leverer et kuleregn uten like.

Videre sagt er det ikke alle nyvinningene som er like fantastiske. Som Predator har det blitt mer fokus på nærkamp med knivbladene på håndleddet, og det har faktisk blitt kjedeligere våpen siden «Aliens versus Predator 2». Skulder-kanonen og “bumerangen” er langt mindre kraftig og mindre presis, og staven kan kun kastes.

Lite engasjerende historie

Som tidligere nevnt, er ikke historien spillet største lyspunkt. Du vet lite når du starter, noe som i og for seg kan være bra, men det hjelper ikke når du ikke blir stort klokere utover i spillet. Du gjør det du blir fortalt, og dreper det som kommer i veien for deg.

Som Colonial Marine kan du plukke opp lydopptak fra kolonistene, men de gir ikke mye, og skaper lite engasjement for å finne resten.

Til tross for tre kampanjer, er de sammenlagt veldig korte, og de slutter svært brått og med mange løse tråder.

Konklusjon

Jeg sitter igjen med blandede følelser til «Aliens vs. Predator». Det har absolutt en god underholdningsverdi, men på ingen måte revolusjonerende i forhold til forgjengerne og jeg er usikker på om jeg vil kalle det en fullverdig oppfølger. Som tidligere nevnt har jeg drømt om dette spillet siden 2001, så mine skyhøye forventninger er nok på mange måter urettferdig mot Rebellion. Den nye innovative styringen av både Predator og Alien er et stort pluss, og den mørke og dystre atmosfæren gjør Colonial Marine-kampanjene mer nervepirrende enn noen gang.

Nå skal det jo sies at jeg sammenlikner dette spillet med herlighetene fra 1999 og 2001. Dersom du er blodfan av disse forgjengerne, er det nok mulig det ikke lever helt opp til forventningene dine.

Er du derimot en fersking, kan du likegjerne spille dette fremfor forgjengerne, da dette tilbyr flottere grafikk, bedre atmosfære og bedre kontroll – ellers kan du vente til «Aliens: Colonial Marines» fra Gearbox Software og SEGA.

«Aliens vs. Predator» kommer til Playstation 3, Xbox 360 og PC. Spillet er i salg fra 19. februar 2010. Vi gjør oppmerksom på at på grunn av tidsnød ikke rakk å spille multiplayerdelen tilstrekkelig lenge nok, og at vi derfor valgte å utelate dette fra anmeldelsen.