Ingen lovlig sport i verden, kanskje med unntak av Tour de France, er like brutal og voldelig som MMA. I takt med at færre og færre land ugleser den frilynte grisebankingen har utøverne riktignok fått på seg hansker og sluttet med tramping på liggende hoder, men nærmere oldtidens gladiatorkamper kommer man likevel ikke. Yuke’s Osaka har tatt på seg ansvaret for å videreføre sporten i spillform med UFC Undisputed 3. 

Integritet

Den største utfordringen MMA-spill har hatt hittil, er i mine øyne å være hardtslående nok. Både Undisputed-serien og det bleke EA MMA har slitt med å finne balansen mellom simulatorrealisme og ren arkademoro, noe som egentlig gjelder selve opphavet også. Man ønsker naturligvis en seriøs representasjon av en sport som huser atleter i olympiaklassen med svart belte i opptil flere østlige kampsporter, men man kommer jo ikke fra at selv den proffeste UFC-sending består av to mennesker som banker hverandre på en måte som ville tatt livet av vanlige folk. Årets utgave av spillversjonen er heldigvis et langt skritt i riktig retning, og makter å bevare sportens macho integritet uten å føles dummet ned på noen måte.

UFC Undisputed-veteraner vil kjenne igjen kjernemekanikken, som dreier seg rundt tre sentrale måter å overleve inne i åttekanten på: stående slåssing, klinsjing og liggende bryting. Det mest gjenkjennelige aspektet her er natuligvis den forholdsvis simple stående slåssingen, som de fleste vil kunne mestre ganske kjapt. Dette reflekteres i de ulike vanskelighetsgradene, hvor de laveste byr på få overraskelser mens man utforsker forkjellige spillestiler og etterhvert lærer seg å kvele eller radbrekke motstanderen til underkastelse i tillegg til den tilfredsstillende, men akk så usiviliserte kickboksingen. 

Stolthet

Årets utgave byr på et vell av moduser, hvorav alminnelig exhibition og de nye Title og Title Defense byr på kjapp underholdning godt tilpasset lystig lag. Karrieredelen er likevel der hovedtyngden av opplevelsen ligger, og denne er blitt kraftig overhalt fra den oppbrukte “du har en smartphone og en gymsal, avtal en kamp og tren i ti uker”-modellen som nesten alle lignende titler har brukt siden Don King’s Prizefighter. Denne gangen har vi fått en skikkelig oversikt, med lett tilgjengelig informasjon om alt man vil vite av statistikk og nyheter. Det foregår mer via menyer i dette systemet, og mindre via dilldall. Det kler formatet veldig bra. 

Man begynner som grønnskolling i World Fighting Alliance, en underliga av UFC. Herfra kjemper man seg oppover til man sitter komfortabelt i UFC Hall of Fame, uten at det er en skriptet selvfølge. Man skal disponere de rundt femti kampene man har til rådighet ganske bra om man skal rekke en tittelkamp eller to før pensjonsalderen setter inn etter omtrent ti sesonger. 

En finfin detalj er at den nå nedlagte ligaen Pride, i all sin japanske galskap, er inkludert i både karrieredelen og ellers i spillet. Pride var enda mindre regelbundet enn UFC, og var bygget på gamle samuraiidealer i tett omfavnelse med klassiske gameshow-prinsipper. Det ble populært for etablerte UFC-utøvere å prøve seg i Pride, ettersom hver kveld presenterte en prøvelse på to tette kamper. Kom man seirende ut av begge var det lite som hindret ikonstatus, særlig siden kampene var mye lenger enn vanlig og tillot albuer i fjeset, tramping på hodet og fotballspark mot liggende motstandere. Disse ugudelige rammene gjør seg ekstremt godt i spillform, og byttet av både ring og kommentator (hei igjen, Bas Rutten) byr på en velkommen avveksling.

Haralds Gym 

Etter at man har valgt en motstander fra en liste med alternativer, får man et antall “Actions” for å forberede deg til kampen. Det kan være trening (i ordentlige minispill denne gangen) for å permanent øke form og ferdigheter, midlertidige oppgraderinger via en kampstrategi for den spesifikke kampen, eller et besøk hos en av treningsleirene hvor du kan lære deg nye triks eller oppgradere de du allerede har. Hver av disse handlingene minsker beløpet Cred man får for å delta i den forestående kampen.

Cred er spillets valuta, og brukes til å kjøpe sponsoravtaler, treningsprogrammer og sparringspartnere. De to sistnevnte øker maksimalt nivå i respektivt fysisk form og kampferdigheter. Det rike utvalget sponset utstyr gir deg mulighet til å “utsmykke” slåsskjempen din i mellomsekvensene før og etter kampen, med et utvalg klær som er så smakløst at klientellet på Haralds Gym fremstår som Dior-mannekenger i forhold. Hele opplegget med sponsorer kunne de egentlig gjerne droppet, det tjener ikke noe annet formål enn å spre dårlig smak og tjene litt ekstra cred per kamp hvis man gidder å fikse antrekket sitt hver gang man låser opp noe nytt, samt lage et banner som henger bak figuren din under presentasjonen. Det gis altså mest cred for å bare hoppe inn i kampene uten forberedelse, samt signere kamper utenfor vektklassen eller på annen måte være underdog, men om man skal vinne kamper i tillegg gjelder det å stille veltrent og forberedt.

Tilløp til magesår

Selv om det er fint at fokuset på trening har økt til det punktet hvor det nesten er viktigere for utviklingen av slåsskjempen din enn kampene selv, er det i overkant vanskelig å score tilstrekkelig på mange av øvelsene. Litt fordi minispillene er vanskelige i seg selv, men også fordi flere av dem blir dårlig forklart. Dette påvirker karrieren betraktelig, ettersom de fleste treningsøktene både øker enkelte ferdigheter og minsker andre. Med den begrensede tiden man har til rådighet, er det derfor avgjørende hvor tidlig man lærer seg øvelsene ettersom man ikke kan trene på dem utenfor karrieren. 

Et annet irritasjonsmoment er at mengden mellomsekvenser er helt enorm. Det trenger ikke være fem minutter med presentasjon før en alminnelig ligamatch, og all verdens skipping får ikke showet ned under minuttet med dødtid før hver kamp. Legg til en helt forferdelig innlastingstid mellom menyene og kampene, og du har et gryende magesår på gang. Særlig når kampene i seg selv gjerne er over i løpet av noen minutter.

Det interessante med titler som dette, hvor målgruppens kjerne befinner seg langt utenfor Norge, er at spillene ikke egentlig søker å utvide målgruppen med hvert spill. Man prøver heller å spikre de elementene som ikke satt forrige gang, og i det hele tatt skape en mer substansiell fortolkning av opphavet. Dette fører blant annet til at vanskelighetsgraden i Undisputed 3 er skrudd opp et hakk, slik at de latterlige 60-0-0-tilstandene sjelden oppstår. Selv om de letteste utfordringene byr på større åpninger og mindre bryting, tvinges man likevel til å lære seg grunnleggende ferdigheter på gulvet om man skal ha en sjanse lenger opp i divisjonene. Selv fokuserte jeg min karriere på å rundsparke flest mulig inn i koma, men kom meg ikke i nærheten av en tittelkamp før jeg i det minste hadde lært nok om systemet til å komme meg ut av armbars og diverse kvelertak.

Oppdatert

Min første beltesjanse endte med at jeg smalt Minotauro Nogueira i bakken med et hodespark, hvor han ble liggende og vente på at jeg skulle hamre fjeset hans ned i parketten. Da jeg jublende løp mot min falne motstander, viklet han beinet rundt armen min og vant kampen i løpet av tre sekunder. Innen neste års tittelkamp var jeg klar for alt og kunne endelig pryde meg med tungvektstittelen, men året etter var jeg olding og ble høflig men bestemt oppfordret til å legge hanskene på hylla. Arroganse ovenfor noen aspekter ved spillsystemet koster altså dyrt. Min egen historie kommuniserer akkurat det spillet prøver å hamre inn i hodet fra starten av: at det er allsidighet og fleksibilitet som gjelder i MMA. Man må kunne alt for å bli best. 

Det har med andre ord ikke blitt lettere å plukke opp Undisputed 3 for nybegynnere, men til gjengjeld får vi andre masse snacks som forbedrer opplevelsen betraktelig. Selve slåssingen har fått en nydelig responsiv dukkefunksjon, som både gjør boksingen mer teknisk og det å ligge underst i en ground-n-pound mindre håpløst. Ringen/buret er nå en integrert del av kampen, noe som kan brukes aktivt for å jobbe seg til en bedre posisjon i klinsjen eller utføre spesifikke kast og grep for jujitsu-entusiaster. 

Færre glasskjever

Når brytekampen kommer til sin smertefulle avslutning, har Yuke’s faktisk kikket litt på det eneste velfungerende aspektet ved EA MMA og integrert et minispill. Dette dreier seg om en katt-og-mus-lek på en åttekant som dukker opp midt på skjermen, hvor stakkaren med armen i lås eller kneet i vri må unnslippe angriperen, hver representert med hver sin farge. Dette fungerer langt bedre enn tidligere, hvor det var vanskelig å vite hva som gjorde at du vant eller tapte. Minispillet er ikke så fryktelig vanskelig for forsvareren heller, så lenge man ikke har blitt konstant jult opp i et par runder, og sparer dermed kampene for unødvendig spamming av submission-forsøk. 

På den andre siden er det færre glasskjever ute og går denne gangen, slik at bryterne faktisk får en mulighet til å slite ut motstanderne over flere runder uten å bli spontant knocket ut. Man kan dessuten justere kondismeteret til å effektivt straffe knappemosing, samt balansere utøvernes ferdigheter slik at man kan kjempe på lik linje uansett hvilken taktikk man sverger til.  

Presentasjons- og utseendemessig er Yuke’s kommet skremmende nærme en ordentlig TV-sending, og grafikken er blitt enda mer livaktig takket være flinke kameravinkler og et mer realistisk fargefilter sammen med litt skarpere teksturer. Mesteparten av spillmotoren er imidlertid forsatt den samme som i 2009-utgaven, men i tillegg til nevnte tekniske oppgraderinger har det også blitt justert en smule på animasjoner og fysikk som gjør de aller fleste teknikkene deilig brutale og responsive. 

Vanedannende

På tampen kan jeg nevne den nye Ultimate Fights-modusen, som er en mulighet til å gjenskape berømte kamper i UFC og Pride ved hjelp av deloppdrag man må følge slavisk under kampen. Dette fungerer imidlertid dårlig med spillets kunstige intelligens, noe som gjør denne prosessen rimelig frustrerende. Langt bedre er onlinetilbudet, som byr på en mengde konfigureringsmuligheter og en silkemyk nettkode uten nevneverdig venting eller lagg. Vær likevel forberedt på å innse egen tilkortkommenhet når endeløse horder av serieveteraner gyver løs på deg fra alle verdens kanter.

I tillegg til slåssingen kan man bidra til fellesskapet ved å tilby din hjemmelagde figur til nedlasting, noe som naturligvis har resultert i hundrevis av Jokere og Randy Savager takket være den glimrende create-a-fighter-modusen som har lånt mye fra utgiver THQs egen WWE-serie. I tillegg kan man redigere sammen sin egen skrytefilm fra de siste 50 kampene man har spilt, et artig tillegg. 

Alt i alt tilbyr Undisputed 3 en langt fyldigere pakke enn før, og spillet gjør en bedre jobb enn konkurrentene og tidligere spill i serien med å representere allsidigheten og brutaliteten til MMA som sport og UFC som firma. Nevnte irritasjoner blir bare småplukk når man samtidig sitter med markedets klart dypeste slåssmotor som det tar måneder å mestre, og samtidig har nok av annet innhold som fengsler en til skjermen helt til leggetid er blitt et fremmed og latterlig begrep.

Når man kommer seg over den tøffe kneika man møter på som nybegynner, er Undisputed 3, i enda større grad enn forgjengerne, utrolig vrient å legge fra seg. De dyptpløyende rollespillelementene kamuflert som statistikk og treningsresultater har en Skyrim-aktig effekt i seg selv, og selve slåssingen er så tilfredsstillende og underholdende at man ikke kan unngå å like det. Jeg vil anbefale Undisputed 3 til alle, selv om man har forrige spill i serien, og spesielt til de som enda har til gode å tre inn i octagonen. Vi sees!

Se flere bilder fra UFC Undisputed 3 på neste side!

UFC Undisputed 3 er utviklet av Yuke’s og utgis av THQ. Spillet er lansert på Xbox 360 og Playstation 3.