Med Immortal Fenyx Rising tar Ubisoft og krysser Assassins Creed Valhalla med The Legend of Zelda Breath of the Wild og legger vitsene på nivået til Monthy Python og Blackadder. Resultatet er en av årets virkelig store underdogs til Game of the Year for undertegnede.

Her snakker vi en tittel hvor Ubisoft har gjort mye bra, veldig mye bra. Spillet er laget av samme studio som sto bak Assassins Creed Odyssey, og vi er nok en gang tilbake i Hellas og den greske mytologien. Her møter vi unge Fenyx. En relativt feig gresk soldat som finner seg helt alene på en øde øy. Fenyx mister tidlig hele mannskapet som blir til stein av den onde titanen Typhon. Typhon er halvgretten på Zevs og de andre gudene for å ha sperret han i en parallell verden og har klart å overbemanne de store mektige greske gudene, så det er opp til Fenyx og redde gudene, med seg på laget har han den sleipe guden for rikdom flaks, tyveri og reise. Hermes, som står bak noen av spillets beste replikker.

Manuset her er helt fantastisk, og det er en grunn til at jeg sammenligner det med britisk 70 talls komedie. Det er tørt, veldig tørt. Gresk mytologi er moro fordi det er så mye merkelig fortellinger, og vitsenivået blir da bare fantastisk. Mens du spiller får du kommentarer av sjefsguden selv Zevs som blir fortalt Fenyx sin fortelling av Prometheus, og han har alltid en eller annen dum kommentar å komme med.

Spillet ser ekstremt pent ut på min Xbox Series S, og med den fargerike grafikken skaper det en positiv stemning som Ubisoft og verden generelt trenger i 2020. Det er ikke en mørk verden, en mørk historie og masse vold. Det er mer farger, dumme vitser og karakterer du ikke glemmer så lett.

Det er et Ubisoft open-world spill så om du har spilt noen av de kjenner du greia. Du starter med en liten del av kartet, må finne store statuer å klatre oppå for å synkronisere kartet og få mer oversikt. Hvert område har en gud du må redde, og følge et par oppdrag før du må videre til en halvstor dungeon. Om det høres kjent ut er det fordi det er oppskriften i alle open world titler de siste 10 årene.

Verdenen er nydelig, og kjører i feilfri 60 Frames Pr Second på de nye konsollene. Det merker man spesielt godt i kamper. Dette flyter så smooth. Skyggeleggingen og tegningarbeidet er helt vakkert og jeg fant meg selv i å bare springe rundt og kose meg og klatre på fjell og statuer i timer. Samtidig har spillet en vakker musikk som klarer å skape følelsen av et skikkelig eventyr. Der hvor Breath of The Wild og andre store Open World titler har hatt en verden som har vært litt for stor og ofte har føles tom, føles verdenen i Fenyx helt perfekt.

Det er fullt av ting du må finne som kan brukes for å oppgradere livene dine, staminaen din. Våpnene etc. Utforskingen er en viktig del av gameplayet og Fenyx har flere egenskaper som gjør at han kan reise frem og tilbake over kartet raskt.

 Kartet er fullt av små baner kalt Rift of Tartaros. Disse tar fem-seks minutter å gjøre, og gir deg elementer som kan oppgradere helsebaren din. Her må du bruke det du har av talenter og egenskaper til å løse utfordrende gåter for å la deg komme igjennom. De er morsomme og en liten pust i bakken fra all den utforskningen.

Det er mye Breath of the Wild her, men det er ikke negativt da det var et ekstremt godt spill, og Fenyx Rising er også et utrolig godt spill. Det har vært mange BOTW «Kloner» de siste årene men Fenyx føles som første tittelen som faktisk får til å utfordre Nintendos tittel fra 2017 på alle måter. Fenyx har vingene til Daedalus. (Som sendte sønnen hans Icarus oppi sola) som han kan bruke til å sveve over kartet med. Han har styrken til Achilles (Om han har en svak akilleshæl vil jeg ikke avsløre) som han kan bruke til å løfte store steiner med.

Det er tre forskjellig våpen du bruker gjennom spillet. Sverd, øks og bue, om dette høres lite ut så skal jeg trøste dere med at det er ikke det. Det er mange måter å justere spillet på den måten du selv vil ha det. Sverdet brukes til normalangrep. Øksen brukes til sterkere angrep, og buen kan brukes til å skyte ned fiender med vinger. Det er mange versjoner av hvert våpen du finner gjennom spillet for de som liker å samle på våpen og justere det til et gameplay som er akkurat slik man vil ha det.

Resultatet er Ubisofts beste slossystem i et spill til dags dato. Kampene er morsomme, utfordrende og raske. Nå har jeg nylig brukt 100 timer i Valhalla så jeg trengte virkelig dette. Fiendene ser kule ut og designerne har gjort en veldig god jobb.

Det at de har lånt et par elementer fra BOTW passer godt inn i spillet. Spillet er dessverre veldig enkelt, for selv om kampene flyter greit er det få av de som er utfordrende på høyere vanskelighetsgrader. Jeg koset meg masse med bossene i spillet, men sitter tilbake med følelsen at de var jo ikke spesielt utfordrende.

Immortal Fenyx Rising viser at Ubisoft har tatt en storsjans og prøvd noe nytt her, og de får det til. Det er alltid spennende med nye IPer, og her har man hatt det moro. Fenyx store svakhet er at det er for enkelt, men det er et perfekt spill i julegave til noen som er litt yngre, mens det samtidig ikke tar seg selv veldig høytidelig og leverer vitser på vitser som får deg til å sitte å flire lenge etter at rulleteksten er over.