Star Wars-filmene har fulgt meg tett oppgjennom oppveksten. Jeg elsker, i likhet med en stor andel av mine klassekamerater fra millenniumsgenerasjonen, å fordype meg i dette tilsynelatende bunnløse universet av Wookier, skybyer, droideauksjoner og opprivende, fartsfylte slag i storskala mellom hylende, usannsynlige romskip.

Det er derfor den evinnelige gjenkjennelsesfaktoren som utgjør det største trekkplasteret for flerspillerskytespillet Star Wars Battlefront II. Både kulisser og rekvisitter ser og høres ut som de gjør i filmene, og spillet ser like pent ut som – om ikke penere enn – de mye omdiskuterte, og av noen forhatte prequel-filmene i Star Wars-franchisen.

Valuta for pengene får du altså i form av nostalgiske retrospektiv på filmuniverset; utenfor presentasjonen er det nemlig mye Battlefront II ikke gjør helt riktig. 

Nettaggresjoner og mikrotransaksjoner

Først og fremst tror jeg det er greit om vi sammen hilser på elefanten i rommet. Battlefront II har nemlig møtt en god gammeldags skittstorm av kritikk, hatmeldinger og drapstrusler på nettet på grunn av hva mange anser som et tvilsomt implementert mikrotransaksjonssystem. Diskusjonsklimaet har vært langt ifra konstruktivt, og mange har reagert på uforsvarlige måter, men mye av kritikken er likevel berettiget.

Selv mener jeg at mikrotransaksjoner helt klart har en plass i moderne spillindustri, men måten EA har valgt å benytte seg av modellen her, er klønete på bekostning av forbrukeren.

I Battlefront II kan du nemlig kjøpe lootbokser med krystaller, en valuta du kun får kjøpt med ekte penger – slike du har på bankkontoen. Belønningene du får kan være både nye våpen du kan bruke, eller oppgraderinger til klassene og heltekarakterene dine. Problemet her er at disse har ganske mye å si for hvor godt du gjør det i spill, og resultatet er at du enten må ha spilt veldig mye, eller brukt noen kroner for å ha en sjanse til å ende opp på toppen av rankinga mor slutten av en kamp.

I tillegg til krystallene, har spillet to andre valutatyper du kan bruke for å kjøpe oppgraderinger. Med credits kan du kjøpe nye helter å spille som (blant annet Luke, Leia, Han og Lando fra opprørerne, mens Vader, Palpatine og Kylo Ren er å finne på imperiets side), eller du kan bruke kreditten på å kjøpe deg lootbokser uten å bruke ekte penger. Crafting parts brukes derimot til å oppgradere våpen.

Selv om man altså kan skaffe seg oppgraderinger uten å bruke genuin cash på noe som helst, er det helt klart mye raskere å kjøpe seg til suksess.

Med andre ord er spillopplevelsen ubalansert, til fordel for de som betaler ekstra utover de 600 kronene inngangsbilletten koster.

Trøblete samspill

Mikrotransaksjoner til tross, er Battlefront II fremdeles et helt spillbart skytespill. Spillet byr på en rekke modus, fra hovedattraksjon Galactic Assault, hvor objektivet endrer seg underveis, via den CounterStrike-inspirerte modusen Strikes hvor man skal plante ei bombe, til Heroes vs. Villains. I sistnevnte har man tilgang til alle heltekarakterene fra starten av, og én og én ikonisk figur på hvert lag blir i tur og orden markert som et mål for motstanderlaget.

I tillegg finner vi en modus satt i verdensrommets vakuum, hvor man slåss fra cockpiten i en X-wing, Y-wing eller TIE-Fighter. Til tross for at kontrollene til min store forundring ikke var invertert til å begynne med, er disse romslagene raskt blitt mine favorittøyeblikk fra Battlefront II.

Dessverre er ikke mangelen på atmosfære det eneste vakuumet du møter i spillet. Forsøker du å spille med venner, skal dere nemlig slite med å finne hverandre i kampens hete. 

Da jeg førsøkte å spille sammen med broren min, fikk jeg ikke helt følelsen av at vi spilte sammen, så mye som at vi tilfeldigvis spilte samme spill med stemmechat på øret. I motsetning til i Battlefield-spillene, blir du ikke her satt inn i en permanent skvadron sammen med de du spiller sammen med.

Her er det i stedet kaos som rår, og en ender opp med å løpe rett inn i ei klynge, og håpe på det beste mens man skyter rundt seg.

Å legge noen særlig strategi og se an situasjonen før du stormer inn fungerer dårlig – sannsynligheten er stor for at du raskt ender opp tilbake på respawnskjermen.

Et siste aber jeg har med flerspillermodusen spesifikt er hvordan de «beste» spillerne blir belønnet med muligheten til spille som en av heltene. Disse er nemlig så mye sterkere enn de andre karakterene, at en forskjell i ferdighet (eller lootboksopptjent våpenkraft) blir ytterlige ubalansert når de som allerede er øverst på lista får en ekstra liten boost.

Mangler tyngde

Fjorårets Battlefield 1, som også ble utviklet av DICE, føles i mine hender som et mye bedre skytespill. Selv om vår anmelder Mathias ikke var enig med meg i sin anmeldelse av spillet, opplevde jeg det som et spill med en ordentlig tyngde i skuddvekslingene. Her var hvert eneste våpen en mekanisk, fysisk gjenstand, og spillet ga en overbevisende følelse av kroppslighet bak høypolygonssoldaten du fikk ta kontroll over.

Et år senere føles Battlefront II til sammenligning ut som plastikk. Her er det ikke særlig til rekyl og kraft bak våpnene, som i stor grad føles litt som lekevåpen. Tempoet er høyere, og som sagt er det mer fokus på kaos enn på strategi.

Personlig foretrekker jeg Battlefield 1s kroppslige krigsrealitet, hvor man sitter igjen med et inntrykk av at krig egentlig ikke er så greit. Likevel må jeg innrømme at Battlefronts lekekrigsuttrykk har sin egen sjarm. Det føles nesten som om man spiller som Stormtrooper-actionfigurer, og ikke ekte mennesker.

Kanskje ville ikke spillet kunne by på en like overbevisende Star Wars-opplevelse, om det lignet mer på Battlefield-spillene.

Varierende enspiller

Selv om jeg sitter igjen med et noe lunkent inntrykk av flerspillermodusene, imponerte enspillerkampanjen noe mer. Den varierer kanskje i kvalitet fra start til slutt, men til tross for at noen oppdrag er forvirrende og unødvendige, finner man likevel noe gullstøv her.

Her spiller man både som imperiets dødsagent #1, Iden Versio, så vel som et utvalg av heltene man også kan spille som i flerspillerdelen. Noen høydepunkt for min del var et oppdrag hvor man forsøker å evakuere fra månen Endor 4 etter at opprørsstyrkene har sprengt den andre dødsstjerna, for ikke å glemme oppdraget hvor man får spille som den alltid like veltalne og spøkefulle Lando Calrissian.

Historien kunne kanskje utforsket imperiet noe grundigere, men ettersom denne enspillerdelen er spillets definitive høydepunktsom, er jeg villig til å tilgi at den ikke er perfekt. Resten av spillet er tross alt enda lengre unna perfeksjon.

Finnes bedre alternativ

Om du er på leting etter et godt Star Wars-spill, er kanskje Battlefront II spillet for deg. Det har ikke akkurat gjort at jeg gleder meg mer til den nye filmen som kommer om noen uker, men spillet føles unektelig som å være på settet til filmene. Er du derimot på leting etter faktisk godt skytespill, er du nok dessverre nødt til å se til andre alternativ.

Selv vil jeg heller anbefale, som nevnt, fjorårets Battlefield 1, storsuksess Overwatch eller det noe oversette Titanfall 2. Sistnevnte er et av de beste skytespillene som er kommet ut de siste årene. Flerspilleren holder høyt tempo, men er likevel balansert, og enspilleren er et aldri så lite brettdesignmessig mesterverk.

Battlefront II bør derfor forbeholdes Star Wars-fans som vil ha en liten smak av universet før den kommende kinopremieren, men ikke forvent det helt store.