Summer Games Fest 2024 hadde mye spennende å by på, men et spill som spesielt fanget oppmerksomheten min var Flintlock: The Siege of Dawn, som absolutt ikke hadde vært på radaren min fra før til tross for en nært forestående lansering.

Spillet kommer fra det Newzealandske studioet A44 Games, som også stod bak Ashen, og skal være utviklet av omtrent 60 mennesker. Spillet er beskrevet av utviklerne som et «Soulslite», en amalgamasjon av to ofte brukte uttrykk for å beskrive spill, hvor første delen Soul- ofte blir brukt om spill som er inspirert av Dark Souls, og -Lite som i at det ikke kopierer konseptet helt, men ofte er en litt snillere variant. Som forskjellen på en Roguelike, et spill som prøver å være som Rogue og Roguelite, et spill som er inspirert av Rogue, men langt fra så nådeløst.

Spillet er satt i en verden hvor estetikken virker dypt inspirert av uttrykkene fra Napoleonstiden, omgitt av natur og landskap vi ofte assosierer med New Zealand men med fantasy og mytologiske elementer fra den gamle verden rundt tiden til det Assyriske og Babylonske rikene.

Alt dette kommer sammen i en miks som spillet får veldig godt til å presentere, og spillet er vakkert som fy. Flintlock både ser fantastisk ut, har et strålende lyddesign som er like friskt som det er mystisk og det hele føles minst like bra å spille.

I historien møter vi den kvinnelige sappøren Nor som tar del i en offansiv hvor menneskeheten prøver å drive tilbake en invasjon av de vandøde fra et hellig sted. Mens hun sov har Nor’s adoptive far dratt i forveien fordi han vil skåne henne fra det han anser som et selvmordsoppdrag: Forsøket på å bryte gjennom forsvarsmuren til helligdommen hvor de vandøde virker til å komme fra.

Nor tar raskt igjen vennene sine, og ender opp med å blåse åpen det som skulle vise seg å være en magisk barrière som skiller gudenes verden fra menneskenes og i kampen mot en av gudene fra denne verdenen blir Nor dyttet utenfor et stup ned i det som burde vært en våt grav.

Hun våkner opp en tid etter slaget og møter guden Enki som tar formen av en rev, og som vil hjelpe henne med å bringe tilbake balansen i en verden som han kan fortelle henne at ser ganske annerledes ut enn den gjorde før den magiske barrièren ble brutt.

I likhet med Prince of Persia: The Lost Crown fra tidligere i år, spiller Flintlock: The Siege of Dawn på en del mytologiske konsepter som vi vestlige gjerne ikke har vært utsatt så mye for, og selv om mytologien spillet bruker, så vidt jeg vet, er fullstendig original til spillets historie så er det tydelig at de har hentet inspirasjonen sin fra utradisjonelle, men historiske kilder.

At spillet er inspirert av Souls spillene er ikke vanskelig å se. I likhet med studioets forrige spill er kontrollsystemet som FromSoftware for alvor satte på dagsordenen nærmest urørt, men lener mer Bloodborne enn den gjør Dark Souls, da spillets setting også inkorporerer skytevåpen. Med høyre skulderknappen gjør Nor lette og tunge slag med øksa si, og triggeren er flintlås pistolen spillet har fått navnet sitt fra, som brukes til å bryte opp motstanderens angrep.

Parrering, unnamanøvre og andre kjennemerker fra kampsystemene i Souls-sjangeren er selvfølgelig også tilstede, sammen med muligheten til å bygge Nor’s ferdigheter i retningen som passer best for spilleren

Ettersom det er hakket mer arkade preg over kampsystemet du finner her enn man finner i andre Soulslike forgjengere har Flintlock også et ganske kult triksesystem som ligner veldig på hva man ville funnet i såkalte karakter action spill som Devil May Cry eller Bayonetta. Utviklerne av Flintlock har nemlig bygget inn et finurlig modifikator system som avhengig av hvor kult du klarer å ta fiendene av dage vil påvirke hvor mye omdømme, spillets navn på erfaringpoeng, du blir belønnet med.

Dette er også syd sammen med spillets Risiko/Gevinst system. Der hvor Bloodborne belønnet deg for å være aggressiv med å gi deg tilbake helse du hadde tapt, blir modifikatoren først gjeldende fra det tidspunktet du velger å løse inn den oppbyggede modifikatoren. Blir du truffet av fiendene før du løser denne inn så mister du modifikatoren men beholder den minste summen du kunne få før det blir ganget opp med modifikatoren.

Å ta seg rundt er også lekende og gøy. Nå har ikke jeg fått prøvd Forspoken, men måten man tar seg rundt i Flintlock minner meg veldig om slik jeg håpet at Forspoken skulle være etter å ha sett traileren. Riktignok er nivådesignet mer lineært enn man kanskje forventer fra sjangeren, spesielt etter det fantastiske Elden Ring. Men at det å komme seg fra A til B blir så gøy med hopp, dobbelhopp, «airdashes» og teleporteringer hvor det aldri føles ut som spillet prøver å begrense bevegelsene dine, men heller vil ha deg til å mestre det, gjør det nesten til et spill i seg selv.

Noe som er utradisjonelt fra sjangeren Flintlock henter så mye inspirasjon fra er at A44 har uttalt at de ønsker å gjøre spillet tilgjengelig for så mange som mulig og derfor er det innført både statiske og variable vanskelighetsgrader som spilleren kan tilpasse til sitt behov. Derfor mener jeg at Flintlock potensielt kan være et «Soulslite for de som ikke liker Soulslike», for selv om spillets vanskelighetsgrad KAN justeres, så tar det absolutt ikke bort fra opplevelsen.

Jeg storkoste meg med spillet på spillets tiltenkte vanskelighetsgrad. Det var ikke for lett og det var ikke for vanskelig. Jeg kan gjerne jekke det opp et hakk på sikt, men det er fint at denne funksjonen er der for både de som vil ha en skikkelig utfordring og for de som gjerne har stått over Souls spillene nettopp på grunn av den avskrekkende vanskelighetsgraden.

Jeg er overrasket over hvor effektivt og godt alt henger sammen, og ikke minst hvor bra det hele sitter nå en måned før lansering. A44 er som nevnt ikke et stort studio, og det har ikke storspill ånden over seg slik man gjerne forventer når man tenker på hvordan et tradisjonelt AAA spill er i 2024. Likevel er det så gøy og så gjennomført at å kalle det for et B-spill nærmest fremstår som et hedersmerke enn en nedvurdering.

Hvis Flintlock er som B-spill å regne så er det basert på tiden min med spillet så langt aldeles øverst i det sjiktet. Jeg klarte ikke komme fra tanken om, til tross for at det er snakk om to ganske forskjellige sjangere her, at spillet på denne måten minnet meg en hel del om The Witcher 2: Assassin of Kings. Ja, det bærer preg over at det er et mindre skala spill enn forannevnte God of War eller Elden Ring, tydeliggjort i hvordan bevegelsene til Nor og hvor man kan og ikke kan gå i spillet av og til virker kontraintuitivt, men så er det så ambisiøst innenfor sine rammer at jeg ikke kan være noe annet enn imponert over hva utviklerene har fått til.

Jeg gleder meg til 18 juli.