Er Guilty Gear -Strive- himmel eller helvete for en nykommer til serien som meg? Det prøvde jeg å finne ut av i løpet av helgens betatest

Det finnes en rekke subsjangere innenfor slåssespill, og av dem er Anime Fighterne kanskje de som kan virke mest avskrekkende sett fra avstand. Det er mye som skjer på skjermen, og en snartur innom online delen vil nok sette enhver lekmann innen slåssespill etterrettelig på sin plass om de kommer uforberedt.

Sammen med andre slåssespill fra Arc System Works har jeg fått med meg at Guilty Gear serien blir sett på som noe av det beste denne spesifikke subsjangeren har å by på, og nå er det duket for et nytt innslag i denne høyt aktede serien som fikk sin start helt tilbake i 1998.

De siste par dagene har jeg fått utfolde meg i den åpne betaen av Guilty Gear -Strive-, og selv uten særlig kjennskap til serien fra før av skulle det ikke så mye til med min bakgrunn innen andre ArcSys spill som Dragon Ball FighterZ og Persona 4 Arena før jeg følte meg i siget nok til å utfordre vilt fremmede over nettet, med varierende hell vel og merke.

Historien i Guilty Gear har jeg forstått at er så omfattende og komplisert at jeg ikke en gang bør tenke på å gå inn på det i dette inntrykket. Kort fortalt skal en rekke fargerike personligheter fra Guilty Gear universet slåss mot hverandre på grunn av….. grunner. Som i ethvert slåssespill som ikke heter Mortal Kombat eller Injustice er henger jeg meg ikke så mye opp i hvorfor de slåss. Tiltrekningen her er hvordan spillet presenterer kampene og hvor teknisk dypt det er.

Helt siden jeg første gang så Contra oppfølgeren Hard Corps. Uprising fra ArcSys har jeg vært kraftig imponert over hvordan de sømløst integrerer svært detaljerte todimensjonale tegninger og animasjoner med høykvalitets omgivelser som føles så levende ut. Arbeidet deres på Dragon Ball FighterZ føler jeg taler for seg selv, som det første spillet i seriens snart 40 år lange historie som endelig klarer å levere på Akira Toriyama’s fantastiske tegninger og Toei Animations animasjoner.

Guilty Gear -Strive- er et helt nydelig spill som heldigvis også spilles like godt som det tar seg ut. Som med Dragon Ball FighterZ før det, er hvert stillbilde sitt eget kunstverk samtidig som det holder spilleren informert om det de må vite for å kunne utmerke seg i kampene.

Foreløpig har jeg bare såvidt skrapt på overflaten av dybden som er her, og selv om halv og trekvart sirkel inputs vanligvis virker avskremmende for en som vokste opp med Mortal Kombat i stedet for Street Fighter fikk jeg det raskt inn i fingrene nok til å i det minste være en smule brysom for andre spillere på nett.

Guilty Gear -Strive- har nemlig ikke auto kombinasjoner eller en-knapps spesial angrep som typisk er med på å jevne ut forskjellene mellom de som er virkelig gode til å knappe inn kombinasjoner og de som bare spiller for gøy, men likevel kan det virke som om tiden du har på deg for å trykke på kappene i rett sekvens for å være effektiv i kamp er noe utvidet for å gjøre det hele mer tilgjengelig.

Og så langt er det der jeg vil si Guilty Gear -Strive- gjerne er på sitt mest interessante. Mens det fra utsiden kan se veldig teknisk innviklet ut er nivået jeg har følt jeg måtte være på for å henge med ikke stort mer komplisert enn eksempelvis Skullgirls eller Street Fighter V. Jeg ser for meg at Guilty Gear -Strive- kan være et spill som tar spillere fra å være sånn passe interessert i mer kompliserte slåssespill til å bli helhjertede tilhengere av dem.

For min egen del er alltid et av høydepunktene når det kommer til spill som dette det å se hvordan de konkurrerende slåssespill entusiastene bryter ned og finner ut av hvordan man spiller det mest optimalt, og på den måten ser jeg spesielt frem til hvordan Guilty Gear -Strive- gjør det i de offisielle turneringene etter at det er lansert.