For en tid tilbake ble jeg spurt om jeg ville ta en titt på det kommende spillet Little Nightmares II før lansering for å skrive et inntrykk om det. Det første spillet var en av de spillene som beklageligvis gikk litt under radaraen for meg, men jeg husket at jeg alltid hadde syntes at spillet så interessant ut så jeg takket ja til innbydelsen, i håp om at det skulle få meg til å endelig sette av tid til å få testet det første spillet.

Det resulterte at jeg virkelig falt for det flotte spillet som Little Nightmares var. Som jeg skrev i forrige uke da jeg dekket spillet her på siden har jeg alltid vært glad i skrekk, og jeg er særdeles glad i de innslagene som våger å gjøre noe annerledes, enda mer så om de viser seg komfortable i å prøve noe nytt. Det første Little Nightmares var et spill som i stedet for å gå rett til tropene og stereotypene ved skrekk, valgte å spilte på den barnlige frykten vår for det ukjente og gjorde det på en så effektiv måte at utviklerne ikke trengte å ty til blod, gørr eller troll-i-esken mekanikker for å gi deg den guffne følelsen det ønsket å servere.

Fra det jeg har spilt av Little Nightmares II så langt ser det ut til at utviklerne heldigvis legger seg i samme leia denne gangen også.

Little Nightmares II tar oss bort fra de tungt mekaniske og fremmede omgivelsene av The Maw og plasserer oss i terreng vi kjenner mer igjen fra vår egen verden. Denne gangen spiller vi som en gutt som spillets nettsted har fortalt meg heter Mono, for i likhet med det første spillet er Little Nightmares II mer opptatt av å vise og insinuere enn det er i å eksplisitt fortelle hvem, hva og hvor.

Jeg har så langt spilt to av nivåene spillet har å by på, og allerede er det mye her som er kraftig forbedret fra det første spillet. Først og fremst er de fysikkbaserte oppgavene spillet ber deg gjøre langt bedre satt sammen og måten spillet leder deg til dem gjort på en bedre måte som ikke er avhengig av at du må feile før du kan lære. Mye av problemene jeg hadde når jeg satt meg fast i det første spillet var ofte at spillet på en måte straffet meg for å være nysgjerrig, samtidig som det bad meg om å være nysgjerrig og det virkemiddelet har utviklerne heldigvis i stor grad lagt fra seg her.

De visuelle elementene i det første spillert var helt nydelig, selv om mye av omgivelsene var like hverandre. På tvers va de to nivåene jeg nå har fått spilt av oppfølgeren har jeg sålangt sett langt mer variasjon, noe som tillater utviklerne til å leke seg med komposisjonen av scenene de setter sammen på en ganske stilig måte. Jeg har sneket meg til å ta noen skjermbilder her og der jeg gjerne kunne rammet inn og hengt på veggen min.

En ting jeg ikke snakket om i artikkelen min om det første spillet er hvor åpent for tolkning mye av spillets setting, handling og tematikk virkelig er, og det fortsetter heldigvis også her. Jeg har ennå til gode å se hvor de har tenkt seg med alle referansene jeg har sett så langt, men jeg gleder meg virkelig til å se hvor de tar det.

Og forhåpentligvis kommer noen jeg kjenner til å spille det og ønske å snakke om det, for akkurat nå svirrer det så mange tanker oppi hodet mitt om hva dette spillet prøver å fortelle at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Så langt er det mye som lover godt for Little Nightmares II, og jeg er spesielt overrasket over hvor raskt denne serien har klart å komme under huden på meg. Sekvensene jeg har spilt bygger videre på konsepter det etablerte i det første spillet uten å gå i fellen av å gjenta for mye av det samme, og selv om jeg støtte på en håndfull tekniske problemer under spillingen, lar jeg tvilen komme utviklerne til gode ettersom jeg ikke har spilt det endelige produktet ennå

Little Nightmares II lanseres på PC, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series S|X og Nintendo Switch 11 februar, og dere kan spille demoen av spillet på de samme plattformene allerede nå.