I et hav av indie spill som ruller forbi skjermen når vi ser presentasjoner fra enten De Tre Store eller blant ymse indie-gaming fremvisninger i løpet av året, så skal det noe til for å skille seg ut fra mengden. Under Digital Devolver sin spesielt godt navngitte Marketing Countdown to Marketing Livestream i 2022 var et av spillene som skilte seg ut The Plucky Squire fra studioet All Possible Futures.

Studioet består av blant annet av James Turner, tidligere visuell designer hos Pokèmon studioet Game Freak og ledende designer på spillet deres HarmoKnight, og Jonathan Biddle, den kreative drivkraften bak studioet Onebitbeyond og spillet Sword of Ditto.

Jeg har fått spilt de første fire kapitlene av The Plucky Squire og har likt tiden min med det godt, til tross for noen små fallgroper her og det

I The Plucky Squire tar vi på oss rollen som Jot, bokstavelig talt helten i sin egen historie. Jot er en hovedkarakteren i bøkene om Den Modige Væpneren og vinner alltid dagen før leseren når enden av boken. Dette synes selvfølgelig ikke skurken i bøkene, Humgrump, at er noe særlig gøy, så han finner en måte å dytte Jot ut av de todimensjonale sidene av eventyret de befinner seg i, og ut i den store tredimensjonale verdenen av barnerommet til leseren.

Spillet er et slags mer lineært The Legend of Zelda eventyr spill. Når Jot er i sin egen todimensjonale verden er spillet presentert fra som i en eventyrbok, den avlange sorten vi småbarnsforeldre gjerne kjenner spesielt godt, og eventyret tar spilleren fra en side til en annen. Når Jot oppdager at det finnes en større verden utenfor boken han bor i, får han også etter hvert muligheten til å hoppe inn og ut av verdenen på gitte steder, og ikke minst, bla frem og tilbake når behovet melder seg.

Inne i boken er spillet som oftest presentert i kvart-fugleperspektiv ala A Link to the Past, men også tidvis i sidestilt 2D med platforming elementer som i Link’s Awakening eller Zelda 2: Link’s Adventure. Ute i den tredimensjonale verdenen henter spillet inspirasjon fra 2D segmentene av Super Mario Odyssey og 2D kreftene til Link i A Link Between Worlds, så å si at spillet er dypt inspirert av Zelda serien, og tidvis Nintendo katalogen som en helhet er ikke til å komme unna.

The Plucky Squire sitt sterkeste kort er i min mening presentasjonen. Eventyrbok estetikken, forteller stemmen spilt inn av veteran skuespilleren Phillip Bretherton og den blåøyde og barnslige tilnærmingen til humor. Sjarm har det i bøttevis

Utover det så føles også spillet ganske godt å spille. Det er veldig sjelden noe krangling med kontrolleren, være det seg i den todimensjonale eller den tredimensjonale verdenen til spillet, og overføringen mellom de går silkemykt, noe som er et must med tanke på hvor ofte man ender opp med å gjøre det.

En ganske kul mekanikk i spillet er hvor spilleren kan bytte ut ordene som beskriver ting man finner i spillet på en måte som endrer virkeligheten til Jot og vennne hans. Står det foreksempel at det er en STOR stein i veien, så kan man bytte ordet med LITEN, gitt at man finner ordet LITEN en plass som man kan hente det fra, noe som gjør de tradisjonelle Zelda aktige oppgavene desto mer gøyale å løse. Litt som i Baba Is You eller Hack ‘n Slash

Hvor jeg tror spillet etter hvert kommer til å slite er i å holde på oppmerksomheten min, hvis ikke det går enda større og enda mer vågalt med konseptet etter hvert som man kommer ut i historien. For enn så lenge så føles veldig mye av det The Plucky Squire gjør veldig trygt og innenfor rammene, når alt ellers ligger til rette for at spillet virkelig kan bergta om det bare våger å slippe seg selv litt mer løs.