Mange spillutviklere ønsker å lage spill i krysningspunktet mellom film og spill. Det er en vanskelig blink å treffe, flyktig og uklar. Alt for ofte bommer pila grovt og ender opp med filmatiske spill der manus overstyrer spillerens handlinger. Der spilleren blir plassert i passasjersetet i stedet for i førersetet.

Jeg er ikke en av de som drømmer om en fremtid der grensene mellom Hollywood og spillindustrien er visket ut. Jeg vil ikke ha interaktive spillefilmer. Spillmediet er ikke spesielt godt egnet til å fortelle engasjerende historier, historiefortelling gjør seg mye bedre i bok- eller filmform. Vi trenger like lite et spillenes svar på Citizen Kane som vi trenger et filmens svar på Tetris.

Spillmediets største styrke som historieforteller er via historiene som oppstår i kjølvannet av et dynamisk spillsystem. Det har Naughty Dog forstått til det fulle med The Last of Us, som til tross for at det har klare Hollywood-ambisjoner og en lineær historie full av passive mellomsekvenser likevel slipper spilleren inn i varmen så vi får være med å forme hovedkarakterene og skape unike opplevelser.

Dystopisk fremtid

I The Last of Us befinner vi oss i en fremtid der et soppvirus herjer jordkloden. Infiserte mennesker blir gale – rabiate drapsmaskiner – og store deler av menneskeheten er utslettet. De gjenlevende lever i små isolerte samfunn der alt handler om å overleve koste hva det koste vil, en evig kamp om ressurser, mat og ammunisjon. Når man ikke står i fare for å bli drept av infiserte er det andre mennesker som er den største trusselen.

Det er en postapokalypse vi har opplevd mange ganger før, men den føles likevel unik i regi av Naughty Dog. Naturen har tatt hevn i The Last of Us. Ødelagte bygater er fulle av gress og planter. Skogen gjenerobrer sivilisasjonen, i all den voldsomme ødeleggelsen som konstant omringer meg er det noe vakkert og poetisk i landskapene som males på skjermen.

Vakkert er samspillet mellom spillets to hovedpersoner også. Joel er en smugler som nærmer seg 50 og lever av å frakte varer inn i en koloni i Boston. Kraftig, brutal og snartenkt, Joel har overlevd de siste tyve årene ved å være nådeløs og aldri se seg tilbake. Arr fra fortiden har aldri fått tid til å gro, Joels filosofi er å legge fortiden bak seg og hele tiden bevege seg fremover.

Hans partner er Ellie, en fjorten år gammel jente som er immun mot soppviruset. Ellie er nysgjerrig og egenrådig og lar seg ikke pille på nesa. Svært motvillig ender Joel opp med å reise på tvers av USA med Ellie på jakt etter en organisasjon som vil bruke Ellie til å lage en vaksine mot soppviruset.

Troverdig og grusomt

Vennskapet mellom de to sitter langt inne og skildres med en ømhet vi sjelden opplever i dataspill. Naughty Dog har allerede bevist at de klarer å skape troverdig dialog og spillfigurer i Uncharted-serien, men The Last of Us er likevel i en helt egen klasse. Her lener man seg ikke lenger på Nathan Drake’s gutteaktige sjarm og kjappe replikker, The Last of Us er ikke en actionkomedie som uncharted men en et blekt drama fra fremtiden – postapokalyptisk sosialrealisme om du vil. Den fatalistiske reisen til paret er full av reelle farer og smertefulle opplevelser, noe som stiller store krav til dialog, stemmeskuespill og karakterutvikling. Naughty Dog har innfridd på alle disse områdene.

Det er en grim verden vi reiser gjennom, en nådeløs og umenneskelig virkelighet. Ved å utforske omgivelsene finner man spor av den fortapte sivilisasjonen, brev og dagbøker som beskriver grusomme skjebner. Et barneværelse med leker, barneseng, gyngehest og to barnelik – drept av far før han tok livet av mor og seg selv. Desperate brev, skriblerier på vegger og spor av håpløse situasjoner med verst mulig utfall. Det er sterk kost, en langt mer personlig beskrivelse av apokalypsen enn jeg er vant til å få servert i postapokalyptiske spill.

Jeg klamrer meg til de få glade mellomsekvensene spillet byr på, de få øyeblikkene der Ellie klarer å lokke frem noe som ligner et smil hos Joel og vennskapet mellom de to styrkes. Kontrasten mellom den ubehagelige brutaliteten de lever i og de få ømme episodene de deler sammen er stor og kanskje er det derfor jeg lar meg røre og engasjere av Ellie og Joel.

Ressurssanking og utforsking

Som Joel har jeg ansvar for å beskytte Ellie. Spillopplevelsen kan stort sett deles i to: utforsking og kamp. Selv om spillet er lineært og hvert område har en start og en slutt og en relativt lineær rute er det ofte snakk om svære og relativt åpne områder. Det lønner seg å ta avstikkere inn i hus og ruiner for å lete etter ressurser. Ikke minst finner man spor av andres skjebner overalt. Det er en fryd å oppdage og pusle sammen disse visuelle sporene selv i stedet for å få de pådyttet via en passiv mellomsekvens.

Ressursene man samler brukes til å bygge redskaper og oppgradere våpen og ferdigheter. Molotov cocktails, spikerbomber, granater og forsterkede slagvåpen kan konstrueres med teip, olje, flasker og annet rask man plukker opp underveis. Det er tilfredsstillende å sette seg på huk for å lage et førstehjelpsskrin eller en røykgranat, man blir glad av å skape noe i en verden som er ødelagt.

Brutale kamper

Redskapene man lager sørger også for en fenomenal dynamikk i kampene. The Last of Us faller ikke i fella til andre filmatiske actionspill der kampene ganske raskt bare blir tidtrøyte man må gjennom for å komme videre i historien. I stedet utspiller de fleste kampene seg i relativt åpne områder med masse taktiske muligheter. Man kan snike seg opp på fiender og felle de bakfra stille, bruke mennesker som skjold, lokke infiserte ved å kaste flasker på bakken for så å felle tre stykker å en gang med en velplassert Molotov cocktail.

Kort sagt er kampsystemet presist og dynamisk nok til at man kan leke med det. Det er masse rom for improvisasjon og spektakulære hendelser i kjølvannet av det åpne kampsystemet, noe som gjør at de intense slagene mot mennesker eller infiserte føles unike, regissert av meg og mine egne handlinger.

De to ulike typene fiender – infiserte og mennesker – skaper i tillegg to helt ulike kampscenarioer. De mest infiserte fiendene er blinde og kan lokkes med lyder, for eksempel, noe som skaper intense snikesekvenser. Mens menneskene gjerne jager i flokk, bruker ulike våpen og samarbeider for å ta meg.

Fellesnevneren er at kampene er svært blodige, brutale og med et panisk tempo over seg, noe som bare forsterker hele den desperate og håpløse stemingen som skildres i fremtidsvisjonen. Menneskeheten er redusert til dyr, den sterkestes rett råder og nåde og medmenneskelighet eksisterer ikke lenger.

Naughty Dog gjør et tappert forsøk på by på et dypere lag med substans i kampene. Når jeg på et punkt i spillet hører motstanderne mine rope at barna må evakueres fordi jeg har drept noen vakter jeg måtte forbi tåkelegges mitt moralske kompass fullstendig. Det finnes ingen moral i dette verdensbildet, overlevelse overskygger alt annet.

Intimt og uforglemmelig

En av tingene som imponerer meg mest med The Last of Us er at kampene og utforskingen føles like viktig for historien som de mange passive mellomsekvensene. Joels og Ellies handlinger underveis – der jeg styrer Joel – er med å definere disse to personene for meg. Mine handlinger og valg står aldri i konflikt med historien spillet prøver å fortelle, jeg føler meg rett og slett inkludert i stedet for ekskludert.

Derfor er det vemodig å ta farvel når spillets rulletekst dukker opp. Det er en lang reise jeg har vært med på. En reise der Joel og Ellie utvikler seg underveis, der valg blir tatt og viktige spørsmål dukker opp. The Last of Us klarer å være en intim fortelling om eksistensialisme og vennskap, tap og lengsel og fellesskapet mot individet innenfor de grandiose visuelle rammene skapt av apokalypsen.

Som filmatisk actionspill er The Last of Us helt klart best i klassen. Det strekker seg mot Hollywood uten å glemme spillrøttene. Det er inkluderende og engasjerende, lavmælt og intimt, og setter aldri spilleren på sidelinja. Spill det, jeg lover deg en av årets mest uforglemmelige opplevelser.

PS! Jeg har ikke fått anledning til å teste spillets flerspillerdel ennå.

Se flere bilder fra The Last of Us på neste side!

The Last of Us er utviklet av Naughty Dog og utgis av Sony Computer Entertainment. Spillet lanseres på Playstation 3 14. juni.