Mange av oss som vokste opp med spill har en eller annen gang hatt en romantisk visjon av Japan. Dette magiske landet som har funnet opp så mange av våre spillfavoritter, som stod for alle de beste spillene i konsollenes sølvalder, og som fortsatt med jevne mellomrom setter skapet på plass ovenfor mer populistiske og kompromissglade vestlige utviklere.

Denne magiske visjonen av Japan har fått spillere til å forsøke å studere japansk, til å melde seg som utvekslingsstudenter, kle seg ut som spillheltene sine og sluke manga og anime. Jaget etter spillmagiens opphav har ledet oss inn i annen japansk kultur som manga og anime, fra Akira til Studio Ghibli. Vi har snust på filmer av Takeshi og Kurosawa og bøker av Murakami.

Men ingen bøker, filmer eller spill har gitt meg et like godt innblikk i japansk hverdagsliv som Persona 4.

Japansk småbyidyll

Persona 4: Golden – en gjenutgivelse av Playstation 2-spillet med utvidet historie, en ny figur samt flere personaer og ferdigheter – er en historie om en ung mann i en landlig japansk by kalt Inaba. Hans foreldre har reist til utlandet for å jobbe, og han har midlertidig flyttet til sin onkel i Inaba. Her begynner han på ny skole, får nye venner og oppdager en helt unik egenskap: han bærer nemlig på en Persona – et magisk vesen som kan tilkalles i en mystisk fantasidimensjon.

Vi balanserer mellom to virkeligheter i Persona 4. En magisk dimensjon full av monstre som skal bekjempes, og japansk hverdagsliv. Begge to er like fascinerende, la oss snakke om hverdagslivet først.

Som andre ungdommer må vår helt gå på skole, gjøre lekser og delta i fritidsaktiviteter. Han kan henge med venner, drive med sport, gå på shopping og utforske byen sin. Jeg elsker hvordan Persona 4 overbeviser meg om at Inaba er en ekte japansk by. Grafikken er teknisk sparsom men detaljert. Det virker ikke som noe er overlatt til tilfeldighetene. Fra solnedganger på skoletaket til den folketomme handlegata som lider etter at kjøpesenteret åpner – alt virker troverdig. Jeg føler at jeg er i en ekte by.

Denne ektheten henger med i spillfigurene. Jeg har ikke tall på hvor mange japanske rollespill jeg har spilt der jeg rett og slett har gitt opp å bygge opp noe forhold til de fjerne overfladiske hovedpersonene. I Persona 4 tror jeg på dem. Noen av de mest minneverdige personene i spillet er relativt små bikarakterer, kusinen til vår helt, for eksempel, som må klare seg mye alene fordi faren er politi og jobber hele tiden. Den samme sparsommeligheten og detaljrikdommen fra grafikken finner vi og i dialogen og figurportrettene, som med enkle strøk maler et troverdig persongalleri.

Hver dag er delt opp i små deler og episoder, og mens starten av spillet har strenge føringer på hva man kan gjøre og hvor man kan gå, åpner det seg etter hvert og man må gjøre reelle valg som både påvirker det man kan gjøre i den virkelige verdenen, men også i fantasiverdenen.

Morderjakt

Det har seg nemlig slik at et par mord har funnet sted i Inaba, og etter å ha hørt noen rykter om at offeret kan sees i gjenskinnet fra et TV-apparat ved midnatt oppdager vår helt og hans nye venner til sin forskrekkelse at TV-apparatene skjuler en magisk og skummel dimensjon. Ved å gå inn i TV-apparatene kommer de til TV-dimensjonen som åpenbart har en tilhørighet til ofrene.

Dermed er premisset for spillet lagt. Persona 4: Golden handler om å balansere hverdagslivets utfordringer med en kompleks kamp mot indre demoner i TV-dimensjonen. Disse to spilldelene er ikke adskilt fra hverandre, det man gjør i hverdagen påvirker kreftene dine i TV-dimensjonen. Hver hovedperson man kontrollerer har sin egen persona – en slags fysisk manifestasjon av ens indre sjel – og hovedpersonen selv kan skape sine egne personaer ved å fusjonere ulike vesener sammen. Styrken til disse fusjonerte personaene påvirkes av hovedpersonens sosiale linker i den virkelige verden. Det betyr at man er nødt til å pleie vennskap og forhold for å dyrke frem sterkere vesener i TV-dimensjonen.

Persona 4: Golden er fantastisk vellykket. Hverdagslivet og ungdomsskolen bringer meg tilbake til min egen ungdomstid, spillfigurenes utfordringer og usikkerheter resonnerer med mine egne opplevelser i tenårene. Samtidig føler jeg at jeg får en smak av hvordan livet på en japansk ungdomsskole er. Fantasisekvensene i TV-dimensjonen har taktisk dybde og høy gjenspillingsverdi. Fiendene og og premissene for de ulike grottene og områdene man besøker er fantastiske, jeg har aldri opplevd et like gjennomtenkt rollespill som klarer å dramatisk visualisere hverdagsproblemer og nevroser vi alle kan kjenne oss igjen i.

Jeg elsker Persona 4: Golden. Det minner meg om hvorfor så mange av mine beste spillopplevelser kommer fra Japan, det er et bevis på hvordan dyktige japanske kunstnere legger flere lag til opplevelsene de skaper. Alt fra design til historie til personutvikling er gjennomtenkt ned til hver minste detalj. Persona 4: Golden er et vindu til et magisk og detaljert Japan og jeg kan garantere deg at du vil elske hvert eneste minutt du tilbringer i Inaba med dine nye japanske skolevenner.

Persona 4: Golden er utviklet og utgitt av Atlus og utgitt på Playstation Vita. Anmeldelsen baserer seg på et eksemplar kjøpt av Spill.no via onlinebutikken til PSN.