Jeg fikk pepper da jeg endte opp med å gi Final Fantasy XIII 5/10. Et oppblåst og sjarmløst spill som støttet seg på utgåtte spillmekanikker og filmsekvenser. Å utvikle en sjanger videre er vanskelig, spesielt når man lager et spill i en serie svært mange har et konservativt kjærlighetsforhold til. Derfor er det heller ingen overraskelse at det mer ukjente rollespillet Xenoblade Chronicles står for rollespillrevolusjonen mange hadde håpet på i Final Fantasy XIII.

Tradisjonell start

Det hele begynner akk så tradisjonelt med to unge menn og en kvinne i en idyllisk landsby kalt Colony 9. Menneskene har i alle år vært i konflikt med noen robotaktige fiender kalt Mechon, men de siste årene har vært en fredelig tid. Hovedpersonen Shulk bruker all sin fritid på å forske på et magisk sverd kalt Monado, som er det eneste våpenet som kan skade Mechons, mens hans venn Reyn er soldat i militæret.

Etter en mild start der vi gradvis blir introdusert for spillets mange gode løsninger og idéer inntreffer selvsagt en katastrofe i form av et digert Mechon-angrep, og Shulk og Reyn legger planer om å hevne seg på fienden, og legger ut på et gigantisk eventyr.

Gigantisk er egentlig et ord som beskriver Xenoblade Chronicles svært godt. Vi blir kjent med en gigantisk spillverden med gigantisk mye å gjøre. Glem Final Fantasy XIII som tvang deg til å løpe fra A til B mens du drepte noen monstre for å bli belønnet med en ti minutter lang mellomsekvens. Xenoblade Chronicles er stappet med sideoppdrag i form av ting å samle på, småjobber for landsbybeboere, hemmelige oppdrag, edelsteinsproduksjon og vennskapspleie. Det er sjelden et kjedelig øyeblikk i Xenoblade Chronicles, og hver gang man vil ha en pause fra historien er det alltid en haug med andre ting å finne på.

Idérikt

Spillet er rett og slett stappet med gode idéer og spillmekanikker, og klarer på en genial måte å lose spilleren varsomt inn i et av de mest omfattende og kompliserte japanske rollespillsystemene jeg har lekt med. Områdene man utforsker er fulle av monstre og gjenstander. Noen monstre angriper automatisk, mens andre er mer fredelige. Man kan selv velge hvem man vil slåss mot eller unngå. Samtidig finner man gjenstander å samle på overalt, som insekter og blomster, som igjen kan selges i butikker eller sankes inn till oppdragsgivere. Overalt er det noe å utforske eller kjempe mot, og spillet har en frihetsfølelse som de fleste japanske rollespill savner.

Xenoblade Chronicles er også gavmild med å dele ut skatter, og plagg og våpen man utstyrer seg med endrer utseendet på karakteren, noe som gjør at jeg føler enda mer tilhørighet med gjengen min. Å fullføre oppdrag sammen bringer også karakterene nærmere hverandre, noe som åpner for deling av ferdigheter og økt mulighet for samspill på slagmarken. Ikke nok med det, man kan også bygge opp forholdet til folk man møter underveis ved å gjøre oppdrag for dem, noe som igjen kan resultere i nye oppdrag.

Til slutt sitter man igjen med en spillverden som føles mye mer levende enn i et gjennomsnittlig japansk rollespill. En klokke skifter mellom dag og natt, sol og regn, og figurer man blir kjent med har sin egen døgnsyklus de følger. Villmarken er full av dyr og monstre som traver rundt og markerer territorie, og etter å ha spilt utallige japanske rollespill der omgivelsene bare føles som en kulisse som jeg skal vandre forbi rekker jeg å bli lommekjent med områdene i Xenoblade Chronicles.

Dypt og kaotisk

Spillverdenen er en fryd å utforske, og mye av årsaken er det avanserte kampsystemet. Det begynner så enkelt, man styrer bare Shulk, og alt man må gjøre er å bevege han i nærheten av fienden han slåss med så slår han automatisk. Så begynner man å gi ham ordre, et sideangrep reduserer for eksempel forsvaret til fienden, mens et bakangrep skader ekstra mye. Dette krever at man posisjonerer Shulk selv.

Så begynner det å bli avansert. Et break-angrep fra Shulk etterfulgt av et topple-angrep fra Reyn legger monsteret på ryggen. Stadig flere ulike spesialangrep dukker opp, og kombinasjonsangrep, der Shulk og laget samkjører angripene sine åpner seg også etter hvert.

Så gires det hele opp enda et hakk, idet Shulk lærer seg å se inn i fremtiden og kan forutse kraftige spesialangrep fra bosser og andre svære fiender. På denne måten kan man rekke å sette inn det riktige forsvarstrekket som reduserer skaden.

Kampsystemet i Xenoblade Chronicles er dypt og omfattende. Med mange fiender på skjermen kan det bli litt vel kaotisk, takket være et statisk kamera man må bevege selv, men som regel har man god oversikt. Måten man gradvis blir introdusert for de ulike aspektene av systemet er godt gjennomført, og det tar ikke lang tid før man mestrer intrikate taktikker på slagmarken.

Smidig

HD-vante grafikkøyne vil nok stusse litt over mangelen på anti-aliasing og den lavoppløste grafikken i starten, men det tok ikke lang tid før øynene mine hadde omstilt seg. Og til tross for dårligere oppløsning enn på HD-konsollene byr spillet på mange spektakulære landskapsbilder og omgivelser som virkelig tok pusten fra meg.

På lydsiden er jeg imponert både av den vakre musikken som ikke føles for klisjefylt, men også av den gode jobben som er gjort med de engelske skuespillerne. Nintendo har valgt å la britiske skuespillere spille inn dialogen, noe som gir de ulike karakterene et hærlig særpreg via cockney-aksenten sin. Selv om ikke alle skuespillerne gjør en like god jobb er det nok av siterbare gullkorn her.

Men det som imponerer aller mest med Xenoblade Chronicles er hvordan spillet har våget å plukke fra hverandre de tradisjonelle japanske rollespillsystemene og satt sammen noe helt nytt basert på nye og gamle spillkonvensjoner. Spillet har lånt fritt fra spill som Monster Hunter, Phantasy Star og World of Warcraft, og samtidig våget å kaste gammeldagse og tunggrodde rollespillkonvensjoner over bord. Her kan man reise hvor man vil på kartet når man vil. Man kan lagre hvor som helst. Man trenger ikke helbrede figurene etter kamp. Et oppdrag er fullført når man har samlet alle gjenstandene, det er slutt på å løpe på kryss og tvers for å finne fyren som ga deg oppdraget slik at du kan få belønningen. Det er et tonn av slike smidige snarveier i Xenoblade Chronicles som bryter med gamle tradisjoner. Og alle sammen fungerer.

Xenoblade Chronicles er nestegenerasjonsrollespillet som ikke kom på en nestegenerasjonskonsoll. Det er et stort steg i riktig retning for en sjanger som har slitt med å utvikle seg siden Dragon Quest og Final Fantasy dukket opp på NES på 80-tallet. Det er det beste japanske rollespillet på mange år, og et spill som alle Wii-eiere bør unne seg nå som høstmørket setter inn.

Se flere bilder fra Xenoblade Chronicles på neste side!

Xenoblade Chronicles er utviklet av Monolith Soft og utgitt av Nintendo. Spillet er lansert på Nintendo Wii.