Jeg har vært Nintendo fan i snart 30 år, og selv om jeg ikke er enig i alt de gjør kan man ikke komme unna hvor fantastisk bra noen av titlene deres er. I dette tilfellet har jeg nå har jeg spilt gjennom Metroid Dread og dette står som en kandidat for årets beste spill.

Metroid er en serie med mye historie både på godt og vondt. Fra den første som kom ut i herrens år 1986 til de mange titalls oppfølgerene senere.  Det var mange som fikk frysninger da Nintendo annonserte Metroid Prime 4 tilbake i 2017 og nå fire år etter har vi fortsatt ikke sett snurten av noe som ligner, samtidig har man titler som Other M og Federation Force som fansen ikke likte så godt. Heldigvis kan Dread gjøre at jeg klarer å vente til Prime 4 kommer engang inn i fremtiden.

Metroid Dread er første 2D sidescrolleren i Metroid serien siden Fusion i 2001, og her får vår heltinne Samus Aran en av sine tøffeste oppgaver i dusørjegerkarrieren. Hun er strandet alene på planeten ZDR  og hun blir jaktet på av super roboter kalt E.M.M.I. Hva det står for er ikke så viktig, mer aktuelt er at du bør løpe fort vekk fra dem hvis du ser dem.

Utvikler Mercury Steam som sto bak den fenomenale Metroid II remaken til 3DS har fått lov til å fortsette med Dread og spanjolene viser at de er supertalentfulle og verdige til å håndtere Nintendos store IPer. Dessverre har jeg ikke fått tak i den nye OLED Switch modellen så jeg kan ikke påpeke noe på hvordan det ser ut der, men selv på min gamle 2017 tungvekter Switch ser det fortsatt nydelig ut.

Gameplayet er relativt enkelt og rett frem. Du vet ikke hvor du skal og du er håpløst gått deg bort. Du har relativt lite missiler og duppenikker til å begynne med og alt må finnes rundt om på brettene.  Iikhet  med tidligere 2D Metroid må du utforske mye, og disse plantene er ikke akkurat ubebodde så det er masse fiender og kreative bosser og slåss mot. Frameraten holdt seg stabil og kom ikke over en eneste bug i løpet av den ca 10 timer lange historien.

Flere nye mekanismer aldri sett i et Metroid tidligere er introdusert. Jeg nevner  usynlighetsmekanisme som lar deg snike forbi fiender og edderkoppmagneten som lar deg klatre på vegger. Det er så mye forskjellig powerups at jeg vil ikke nevne flere da det er morsomt å utforske slikt selv. Jeg kan bare si at tilslutt føler du deg som Iron Man sin storesøster.

Intense bosskamper og fiender gjør jo frustrasjonsmomentet høyt, men til gjengjeld så er det lenge siden jeg har vært så fornøyd med å fullføre et spill. Gjennspilling faktoren er høy fordi det er alltid nye ting å finne på Planet ZDR og ingen veier er like når du skal skyte deg gjennom trange korridorer og landskap som er tegnet av en arkitekt som er blodfan av å gå seg vill i nedlagte stålfabrikker.

Bossene ja. Et par ganger i spillet vil Samus får oppdatert armkanonen sin med en superstråle som vil la deg drepe E.M.M.I robotene som jakter på deg. Herregud så høyt blodtrykket mitt var under sekvensene for her må du være forsiktig. Den dødelige roboten klatrer forsiktig imot deg og eneste svakhetspunktet er øyet. Kraid er velkjent for Metroid fans og er også i spillet, flere vil jeg ikke si da de er så fantastiske å spille mot og designe egne taktikker.

Spillet ser fenomenalt vakkert ut og den creepy stemningen klarer å gjøre det til et fantastisk spill å spille i de mørke oktobernettene før Halloween. EMMI robotene dreper deg om de får tak i deg. De kan holdes unna ved å trykke på X knappen på det korrekte millisekundet, men det merket jeg var ekstremt vanskelig og krevde en så presist fokus at i 9 av 10 tilfeller vil du ikke få det til. 

Spillet er vanskelig, ekstremt vanskelig, og jeg elsker det. Det kjennes som da jeg var liten og spilte Super Metroid tilbake til 90-tallet. Det kan kanskje virke litt avskrekkende for en del spillere, men det bør det ikke. Det klarer å skape en følelse av frykt jeg ikke har kjent på lenge. Samtidig er det lydeffekter og et lydspor som får adrenalinet til å kicke inn og gjør det til en fenomenal spillopplevelse. Spillet kan kjennes litt kort men det er så mye å gjøre at om du vil finne alt vil du plukke det opp mange ganger.

Selv om spillet er stort og åpent er det alltid relativt greit å finne frem, det liker jeg godt. Var aldri tilfeller hvor jeg følte meg helt lost liksom. Man går kjapt igjennom områder og gjør at spillet er lett å ta opp og spille bare for et par minutter, eller slik jeg gjør litt for ofte og sitter i flere timer. Jeg skal ikke snakke om slutten, men spillet har en fenomenal slutt, som gjør at man bare lurer på hva Nintendo har planlagt videre.

Selv om spillet kan virke litt vanskelig for de med null erfaring med gammel Metroid er det ikke å komme unna at Dread er et av de beste spillene du kan få på Switch om dagen. Det har tatt 19 år siden sist vi så et 2D Metroid og jeg skal kanskje komme med den modige påstanden at Metroid Dread er det beste i seriens 35år lange historie, og Samus Aran er en av spillhistoriens tøffeste og viktigste karakterer.

Nå gi meg Metroid Prime 4.