De tre siste spillene til utgiveren har nå gitt meg såpass avsmak på hele katalogen at jeg er klar til å gi opp alt håp om å se en av favorittseriene mine få et nytt spill

Nok en gang har ryktene om et nytt Splinter Cell begynt å svirre, og som alle gangene før var den første reaksjonen min at jeg ble spent. Tom Clancy’s Splinter Cell har helt siden det første spillet vært en serie jeg har hatt stor forkjærlighet for, både for å være strålende stealth spill og for historien de forteller om Third Echelon agenten Sam Fisher, som fra skyggene avverger alt fra terroristangrep til statskupp.

Men denne gangen hang ikke den positive reaksjonen igjen fult så lenge som den pleier å gjøre. De som kjenner meg vet at jeg som regel er positiv til det aller meste og optimistisk til det motsatte er bevist, men som sagt. Denne gangen var det annerledes.

Jeg tenkte tilbake til de tre siste store Ubisoft spillene jeg har spilt. Henholdsvis Watch_Dogs: Legion, Assassin’s Creed Valhalla og nå nyligest Far Cry 6. Jeg har ennå ikke anmeldt sistnevnte, delvis på grunn av en travel timeplan og en noe sviktende helse.

Men aller mest fordi i likhet med te to forannevnte spillene, syntes jeg Far Cry 6 var regelrett dritkjedlig og bånn i bøtta.

Ubisoft har lenge vært konservative i hvordan de designer spillene sine, det er jo ikke noe nytt fra dem det. Men mens alle de årlige oppfølgerne til Assassin’s Creed II i hvertfall føltes ut som de hadde lidenskap bak seg, føles alle de nye Ubisoft spillene for min del ut som de er helt manko på ambisjon og har nærmest null lidenskapelig driv bak seg.

Assassin’s Creed: Origins var et strålende spill når det kom ut i 2017. Etter flere år med den samme tralten av Assassin’s spill var den toårige pausen mellom spillene og den nye, The Witcher 3 inspirerte, retningen akkurat det adrenalintilskuddet serien trengte for å ikke gå helt i grøfta.

Året etter kom Odyssey som var mer av det samme fra Origins, men som klarte å sko seg på den karismatiske kvinnelige protagonisten Cassandra. I fjor var det Valhalla og vår egne forfedres kultur som sto for tur. Alt stod på linje for at dette kanskje kunne bli kult, men likevel falt jeg av etter en håndfull timer da det nok en gang viste seg å være mer av det samme.

Watch_Dogs fikk en litt uheldig start. Som en av de første store åpenverden spillene som skulle lanseres på Xbox One og PS4 hadde det kanskje en urettferdig mengde oppmerksomhet rettet mot seg for å leverer “en sann nestegenerasjons åpen verden”. En forventning Ubisoft ikke var sjenerte med å markedsføre at de kunne levere på.

Utskjelt som det var for sine tekniske mangler, grafiske svakheter sammenlignet med markedsføringen, platte karakterer og kjedelige historie fant det likevel et publikum, og oppfølgeren som kom to år senere leverte i stor grad der forgjengeren kom til kort.

Watch_Dogs: Legion ble annonsert på E3 2019, og så etter alle solemerker ut til å være et svært ambisiøst spill. Nesten litt for ambisiøst til Ubisoft å være. I førersetete var den ledende utviklerenn bak Far Cry 2 og Splinter Cell: Chaos Theory, Clint Hocking. Legion lovet å være et spill hvor alle de ikke-spillbare karakterene man møter i tradisjonelle Åpen Verden spill kunne være spillbar, og hvor hver og en av dem hadde unike egenskaper basert på sin bakgrunn.

Ideen var god og utførelsen stod til prøve. Problemet for meg var at selv med denne unike tilnærmingen Watch_Dogs: Legion hadde til selve konseptet om spillbare karakterer i et Åpen Verden spill var resten av opplevelsen, hvordan spillet var strukturert, historien spillet fortalte og hva oppdragene krevde fra oss som spiller, så utrolig middelmådig at hele sjarmen med et så unikt system falmnet utrolig raskt og til slutt satt jeg igjen med nok et Ubisoft Åpen Verden spill jeg følte jeg hadde spilt før.

Far Cry serien har jeg et noe uvanlig forhold til sammenlignet med mange andre. Som en stor fan av det første og det andre spillet i serien var jeg aldri helt solgt på retningen serien tok med Far Cry 3, men jeg har alltid forstått hvorfor folk liker det. For selv om det på ingen måte var like dypt som Far Cry 2, kunne ingen beskylde det for å ikke være gøy.

Men så kom Far Cry 4, som var mye likt Far Cry 3. Så kom Far Cry 5, som riktignok var større, men også mye likt de to foregående spillene. Etter Far Cry 3 virker det som ethvert nytt spill i serien må bestå av en karismatisk motstander, en svært strukturert progresjon med områder og leirer man må frigjøre, og en slags katt og mus lek mellom den karismatiske antagoniosten og spilleren som går i en litt uventet retning mot slutten av spillet.

Alt har blitt så innmari forutsigbart og her er dessverre ikke Far Cry 6 noe annerledes. Når Vaas, skurken fra Far Cry 3, hadde den lange talen om at galskap er det å forvente et nytt resultat fra de samme omstendighetene om og om igjen så trodde jeg ikke han snakket om retningen spillserien skulle ta og følgevis mitt forhold til den. Far Cry 6 er det mest generiske Ubisoft Åpen Verden spillet jeg har spilt, og det er sikkert greit nok det for de som går inn i det velviten om at det er det de får, men jeg hadde faktisk forventet mer.

Men hvordan spiller Ubisoft sin manglende driv til å innovere inn på Splinter Cell, en serie som ikke har vist livstegn siden Splinter Cell: Blacklist fra 2013?

Er ikke mer Splinter Cell akkurat det du vil ha da Anders?

Jo. Eller jeg mener nei. Eller jeg.. jeg vet ikke.

Det jeg vet er at mens man på den ene siden kan se til alle seriene jeg har nevnt her så langt så lider samtlige, i mine øyne, av å være eid av en utgiver som er smertelig klar over hva som selger, er livredde for å forstyrre den balansen noe særlig med å gjøre noe nytt og ikke kvir seg for å fokusteste ihjel spillene for å sikre seg at det når så mange potensielle spillere som mulig.

Men så skuer jeg over på hva Tom Clancy varemerket og….

Tom Clancy’s Rainbow Six var en serie jeg og vennene mine regelrett spilte i hjel når den var på topp. Alt fra Rogue Spear til Raven Shield fikk gjennomgå både på PC og PlayStation. Ghost Recon var en serie jeg hadde mer for meg selv, men selv når begge seriene dreide mer moderne og kommersielle med Advanced Warfighter og Vegas holdt jeg følge, fordi de leverte det jeg ville ha. En tenkendes mann taktiske skytespill.

Som en stor fan av snikespill som Thief, Metal Gear Solid og Hitman ble Splinter Cell en selvskreven favoritt for meg, og jeg holder fortsatt Chaos Theory, Double Agent (både PS2 og 360 versjonene) og Conviction som noen av mine favorittspill gjennom tidene.

Tom Clancy spillene ledet meg til Tom Clancy bøkene. Boken Jakten på Rød Oktober ledet meg til Alec Baldwin og Sean Connery filmen med samme navn. Alt her henger sammen med ting jeg liker, og selv nå når jeg ser den noe middelmådige Jack Ryan serien på Amazon er jeg klar over at alt dette kommer fra at jeg installerte Rainbow Six: Rogue Spear på PCen min en gang i 1999.

I dag er består Tom Clancy spillene av flerspiller skytespillet Rainbow Six: Siege, Åpen Verden spillene Ghost Recon: Wildlands og Breakpoint, og online flerspillerspillene i The Division serien. Førstnevnte og sistnevnte skal jeg ikke si for mye negativt om. Jeg har nok timer i begge til å vite at de er laget med kjærlighet, og spesielt Siege kan jeg ikke annet å ta av meg hatten for hvor populært har blitt.

Poenget mitt er at ingen av disse spillene har med seg det jeg likte fra Tom Clancy spillene. De, med mulig unntak av Siege, er blitt for kommersielle. Ingen av dem ligner på de spillene jeg spilte før, og hadde du tatt av Rainbow Six navnet fra Siege så tror jeg ikke jeg hadde tenkt tanken om at det liksom skal være i samme serie en gang.

Tom Clancy’s XDefiant er et kommende free-to-play flerspiller arena skytespill hvor karakterer fra Ghost Recon, Splinter Cell og The Division kjemper mot hverandre i 6v6 kamper. Ser dere hvor jeg vil hen?

Tom Clancy har for lengst blitt et varemerke Ubisoft stempler på spillene som har et snev av politikk i seg, men som de samtidig understreker at absolutt ikke er politiske. Det har mistet alt av gjennkjennelige karakteristikk. Tror jeg gamle Tom vrir seg i graven over det? Neppe. Men jeg trenger ikke like det for det.

Så hva kan et nytt Splinter Cell egentlig bli hos Ubisoft? Skal det bli et spill som ikke er gjennkjennelig fra det serien en gang var i likhet med de andre Tom Clancy spillene, eller skal det bli en fokustestet mølje av et spill som kun er laget for å appelere så bredt som overhode mulig?

Ingen av de tingene har jeg noe særlig lyst på.