Titanfall, Trackmania, Mirror’s Edge og Hi-Fi Rush møtes i skjønn forening i debut-tittelen til norske Riddlebit.

Norsk spillbransje ligger fortsatt et stykke bak våre naboland, men de siste årene har vi sett flere titler som tør å tenke utenfor boksen av vikinger, fjorder og norrøn mytologi. Bare det siste året har spekteret spent seg fra kreative krumspring som The Holy Gosh Darn/Den hellige fy flate og det nynorske bygdesimulator-kortspillet Skogdal til ambisjonsrike Dune: Awakening. Og samtidig: Skal vi klare å ta igjen forspranget til våre svenske og danske spill-søsken, trenger vi flere spillskapere som tenker utenfor boksen og tør å satse på noe litt annerledes som samtidig kan favne bredt. Ikke fordi kunstprosjekter rettet mot spesielt interesserte er mindreverdige (jeg koser meg stadig med slike selv), men fordi vi trenger dette for å vokse ytterligere som spillnasjon.

Nettopp her vil jeg allerede gi min første tommel opp til Jetrunner, debutspillet til Trondheim-studioet Riddlebit. Her blir vi nemlig servert en norsk tittel med potensial til å oppnå bred internasjonal appell. Med sin fargerike innpakning, kjente internasjonale stemmeskuespillere på laget og et konsept som både er lettfattelig og avhengighetsdannende ligger mye til rette for at dette kan få en aldri så liten følgerskare – hvis det klarer å få nok oppmerksomhet i dagens myldrende spill-landskap, vel å merke.

Jetrunner er navnet på en fremtidssport hvor deltakerne skal løpe, hoppe og nærmest fly gjennom hinderløyper i forrykende tempo for å presse hundredelssekundene og komme først i mål. Vi spiller som Nina White, en ung og lovende utøver som etter en lengre skadepause er klar for å trene seg opp igjen fra New Yorks undergrunn til å delta i de store internasjonale turneringene. Hvem vet, kanskje hun kan få nok oppmerksomhet til å få sponsoravtalene hun trenger for å lykkes?

Selv om historien spiller andrefiolin her, er det kjekt å se at Riddlebit har tatt seg tid til å utvikle det narrative rammeverket nok til at vi som er opptatt av slikt får litt å kose oss med også. Det hjelper naturligvis at Jetrunner stiller med solid stemmeskuespill, både for hovedpersonen Nina (Sara Secora) og sportskommentatoren Michael «Mick» Acaster, spilt av ingen ringere enn Matt Mercer (kjent fra Overwatch, The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom, Monster Hunter: World, Persona, Critical Roll og mye mer). En vakker og fargerik åpningsfilm setter også stemningen, men overgangen mellom de ulike kapitlene kommer i skrivende stund kun med lyd uten bilde. Hvorvidt det er meningen at det skal være slik vet jeg ikke, men dersom det er en feil håper jeg med dette vil bli fikset kort tid etter lansering, for historien fortjener noen visuelle mellomsekvenser.

Fortellingen er uansett ikke i hovedfokus, for Jetrunner er et spill som setter spillmekanikkene i første rekke. For å sitere Yoda i Bad Lip Readings musikkvideo handler alt om å «løpe, løpe, løpe og hoppe.» Nærmere bestemt skal du forsere fargerike hinderløyper ved å hoppe, løpe langs vegger, skli under laserstråler, skyte blinker før de skyter tilbake, knuse røde blokker og aktivere sprengladninger slik at du spretter ekstra høyt. Jo lenger ut i spillet du kommer, dess flere mekanismer å ta hensyn til og større utfordringer å mestre. Målet er naturligvis å gjennomføre løypene på kortest mulig tid slik at du ikke bare kan smykke deg med en trestjerners medalje, men også trone på toppen av de globale rangeringslistene. Dette betyr at du må studere hver krik og krok av banen og pønske ut hvordan du kan «breake» hvert løp, og det er herlig å se at både spillet i seg selv og utviklerne i aller høyeste grad oppmuntrer deg til dette.

Rent praktisk fremstår Jetrunner som kjærlighetsbarnet til Titanfall 2 og DICE-klassikeren Mirror’s Edge, hvor veggløping og parkour møtes i skjønn forening. Legg til følelsen du får av å jakte på rekorder i Trackmania-spillene, så har du plutselig er en kombinasjon som fungerer fabelaktig godt. Å hele tiden terpe på hver eneste bevegelse for å kutte hundredelssekunder blir overraskende avhengighetsdannende, selv for en middelaldrende spillanmelder som vanligvis sier seg fornøyd med å komme gjennom spill-aktiviteter uten å måtte havne på topp. Noe av gleden kommer av at Jetrunner byr på en flytopplevelse av de sjeldne, hvor hver lille bevegelse glir sømløst over i den neste. I den grad du gjør feil (og det kommer du til å gjøre, ofte) vet du alltid at dette skyldes din egen timing og oppmerksomhet, ikke spillet eller mekanismene. Slik flyt er avgjørende for titler av denne sorten, og her leverer heldigvis Jetrunner.

Flyten er også representativ for den tekniske siden, hvor du får en stabil ytelse uten særlige anstrengelser. Jetrunner kjører overraskende stabilt uten noen nevneverdige bugs å spore, og det eneste tekniske forbedringspunktet jeg har å påpeke er at det per nå ikke finnes et menyvalg for undertekster. Ettersom det kan være vanskelig å lytte til dialog mens man hopper, spretter, tjoer og heier, håper jeg dette kommer på plass ved en senere oppdatering.

Det hjelper også på at alt er pakket inn i en pen og fargerik innpakning med en utsøkt cel-shadet stil. Assosiasjonene går fort til det kriminelt undervurderte Hi-Fi Rush, noe som er utelukkende positivt. Du ser riktignok lite til både deg selv og andre mennesker i spillet, men måten omgivelsene, veggene og blinkene er animert på fremstår som innbydende og behagelig (når alt ikke prøver å ta livet av deg). Musikken kunne på sin side vært hakket mer fremtredende, men det du får servert holder også høy kvalitet.

Med 60 baner på menyen er det nok å ta av i Jetrunner, og selv om det ikke tar altfor lang tid å komme gjennom banene i historiemodusen er spillet langt i fra ferdig etter det. Da er det deg mot resten av verden, hvor det å perfeksjonere hvert enkelt løp, finne skjulte bonusmynter og ruve på toppen av de globale resultatlistene blir det store målet som kan holde deg underholdt i flere titalls timer. Med sin fargerike innpakning, elegante flyt og kreative utforming av baner er Jetrunner et friskt pust fra norsk spillbransje som forhåpentligvis får den oppmerksomheten det fortjener.