Rollespillsjangeren har som regel holdt seg i to typer selskap. Enten med drager og krigere og magikere, i Tolkien-inspirerte eventyverdener, eller i fremtidsvisjoner med romskip, fremmede planeter og fantasifull teknologi. Men Obsidian Entertainment har prøvd seg på en helt ny miks: et rollespill der du er en spion i moderne tid.

Elendig førsteinntrykk

Men det begynner ikke særlig bra. Etter en halvtime med «Alpha Protocol» var jeg redd for at jeg hadde benket meg foran et av årets dårligste spill. Sjangerblandingen føles nemlig håpløs i starten. Grafikken virker utdatert og sjarmløs, presentasjonen er kald og lite inviterende, og spillmekanikkene virker helt håpløse.

Som fersk rekrutt fra C.I.A.-skolen på Langley blir jeg, som agent Michael Thorton, invitert inn i et enda hemmeligere etteretningsorgan som kjemper mot terrorister og våpensmuglere. Superspion, med andre ord.

Det unike med «Alpha Protocol» er at der andre spill basert på moderne konflikter og kamp mot terrorister blir rene actionbaserte skytefester, har Obsidian bygd opp spillet som et ekte rollespill. Det vil si at jeg må dele ut poeng til ulike ferdigheter for helten min, og disse påvirker direkte utfallet av det jeg gjør i spillet. Og i starten av spillet er dette veldig frustrerende.

Idiotagent

For som fersk og nyutdannet agent kan Michael Thorton så og si ingenting. Han er helt ræva med skytevåpen, og et soleklart hodeskudd fra tre meters hold på en intetanende fiende bommer, eller fører i beste fall til et skuddsår. Å prøve å snike seg kan du bare glemme. Der fiender i snikespill som regel har sterkt nedsatt hørsel, i tillegg til elendig syn og begrenset kortidshukommelse, har fiendene i «Alpha Protocol» røntgensyn, og de kan høre den berømmelige knappenåla som faller på hundre meters avstand.

Inntil man får nok erfaringspoeng til å bygge opp ferdighetene sine i skytevåpen, sniking, og andre spesialiteter, er dessverre Michael Thorton en av verdens dårligste spesialagenter. Og det gjør starten av spillet svært frustrerende. De første timene føles som et ødelagt actionspill.

Men så begynner det å lysne. Etterhvert som erfaringspoengene samles opp, og nye ferdigheter mestres, blir Thorton mer kompetent, og forholdet mellom mine handlinger og Thortons evner blir mer og mer balansert.

Konsekvensbasert

Og da, etter en svært frustrerende start, begynner spillet så smått å skinne. Ikke som en klassiker på lik linje med «Mass Effect» eller «Star Wars: Knights of the Old Republic», men det blir betraktelig bedre.

Det tekniske holder dessverre noe igjen. Det er ikke til å stikke under en stol at «Alpha Protocol» er et relativt stygt spill. Omgivelsene er spartane, figurene man møter er pregløse, og det minner til tider om et fem år gammelt actionspill. Spill som «Uncharted 2» får «Alpha Protocol» til å virke helt utdatert rent grafisk, og det ødelegger en del for innlevelsen.

Også spillstrukturen lider litt. Selv om spillskaperne hevder at man kan velge sin egen spillestil synes jeg det var såpass vanskelig å spille en snikebasert agent at jeg rett og slett dro våpenet i ren frustrasjon til tider. Mange ganger blir man og tvunget til å være actionhelt, uansett hvor mye man måtte ønske å snike.

Det som derimot imponerer er hvordan valgene mine direkte påvirker historien. Bioware har med spill som «Dragon Age» og «Mass Effect» bevist hvordan de behersker denne teknikken, men Obsidian Entertainment er jaggu ikke noe dårligere. Utover i spillet må man ta reelle valg, valg som må tas raskt, og som følger deg frem mot spillets slutt. Og når rulleteksten inntar skjermen må jeg innrømme at jeg var veldig fristet til å spille gjennom spillet en gang til for å få svar på en rekke “Hva om”-spørsmål.

Annerledes

Selv om mye av spillet foregår på actionbaserte oppdrag, er det også mye dialog under og mellom oppdragene. Som i Bioware-spillene får man en rekke valg når man snakker med andre underveis. I «Alpha Protocol» velger man ikke hva Michael sier, men holdningen hans. Ulike karakterer man møter krever ulik oppførsel hvis man skal innsmigre seg. Noen blir sjarmert hvis du er cocky, mens andre krever profesjonalisme og seriøsitet. Det er et gjennomtenkt system, og stemmeskuespillerne gjør en god jobb.

Selv om det tekniske henger etter og spillet er frustrerende de første timene, vil jeg anbefale «Alpha Protocol» til alle som er ute etter noe mer enn bare enkel skyting. Spillet kunne med fordel vært mer polert, og den latterlige vanskelighetsgraden i starten kunne vært løst på en smidigere måte, men når man kommer inn i spillet er det mye tilfredsstillelse å hente. Vi snakker kanskje ikke akkurat om en upolert diamant, men det er et annerledes og modig spill som gir deg mye glede hvis du tilgir det dårlige førsteinntrykket.

«Alpha Protocol» er utviklet av Obsidian Entertainment og utgis av Sega. Spillet er i salg nå på Xbox 360, Playstation 3 og PC.