Dragon Ball er en av tidenes mest kjente og populære mangaserie. Siden 1984 har Dragon Ball manifestert seg i mange former, både som tegneserie, tegnefilm og naturligvis også spill. 20 år etter at serien først ble lansert i Japan kom den omsider til Norge og har blitt relativt populær her til lands også. Nå kommer oppfølgeren til «Dragon Ball Origins» til Nintendo DS, og denne gangen følger vi Son Goku på nok en jakt etter dragekulene. På reisen sin støter han stadig på Red Ribbon Army, som også søker dragekulene for å oppnå verdensdominans.

Svært historiedrevet

De som kjenner til Dragon Ball vil kjenne igjen historien i «Dragon Ball Origins 2». Spillserien er basert på originalserien, og fortsetter der forgjengeren slapp. I utgangspunktet er Goku kun på jakt etter en av dragekulene, som han en gang fikk av sin bestefar, men på veien møter Goku gjentatte ganger på Red Ribbon Army, en ondsinnet organisasjon på jakt etter verdensherredømme og han blir etterhvert fast bestemt på å stoppe dem fra å få tak i dragekulene. Spillet er veldig fokusert på historiefortellingen, og igjennom hele spillet får man servert mange, og ofte lange, mellomsekvenser. Dette bidrar til å formidle historien, som forsåvidt er ganske morsom, på en veldig god måte og man behøver ikke å kjennskap til serien eller å ha spilt det første spillet for å skjønne hva som foregår. Mellomsekvensene kan imidlertid ofte bli litt i lengste laget, og det føles noen ganger som om selve spillet er mellomsekvensene mellom historiefortellingen. Derfor er det gledelig at man kan hoppe over dem, slik at man i hvert fall slipper å måtte se dem på nytt når man dør.

Mellomsekvensene bruker spillets grafikkmotor, og er ikke forhåndslagde 3D-filmer. Da hjelper det at grafikken i spillet er bra. Akira Toriyamas tegnestil passer perfekt til Nintendos håndholdte. Animasjonene er gode og fargene er klare. Hovedsaklig holder antall bilder per sekund seg på et jevnt nivå, men når det skjer mye på skjermen hender det at ytelsen svir litt for det. Det er derimot en såpass sjeldent forekomst at det egentlig ikke har noe å si.

Noe som derimot ikke holder et spesielt høyt nivå, er lyden. Musikken er kanskje noe av det mest irriterende jeg har hørt i et spill. Kjedelige sanger, som er vanvittig repeterende. Ikke nok med det, men utvalget av musikk er ikke spesielt stort, og de samme lydsporene blir gjenbrukt på nytt og på nytt, som gir deg enda mer tid til å bli grusomt lei dem. Dialogen har også noen få ganger, og på tilsynelatende ganske tilfeldige plasser i spillet, stemmeskuespill. Det er så få ganger at det egentlig ikke tilføyer spillet noe, og man undrer seg over hvorfor de ikke inkluderte det i hele spillet, eller rett og slett bare lot være.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.

Preg av rollespill

Spillet i seg selv er et eventyrspill med flere rollespillelementer. Det er delt opp i åtte deler, med et antall episoder i hver del. Det er som regel fire episoder som hører til hovedhistorien i spillet, og som du må spille deg igjennom, før neste del låses opp. I tillegg til dette finnes det flere tilleggsepisoder som låses opp etterhvert som du spiller. I mesteparten av spillet spiller du som Goku, men du kan også spille som andre kjente figurer fra Dragon Ball-serien, som Bulma, Yamcha og Krillin. Det fleste styres noenlunde likt, ved at man kan slå og gjøre comboer. Likevel har man karakterer som Bulma som kun bruker våpen, og det er i tillegg mindre forskjeller mellom hver av figurene som skaper variasjon i spillet.

På slutten av en del episoder venter det, som i mange andre spill, en boss som må kverkes før man kan komme videre. Disse følger ofte det samme mønsteret: du slår dem, løper rundt og forsøker å unngå angrepen deres, og i det du får sjansen slår du til på nytt. Gjenta frem til bossen dør. Også her finner man variasjoner fra tid til annen som hjelper til med å sprite opp spillet en del, men de tar sjeldent i bruk noen av de nye ferdighetene man lærer seg, slik man typisk ville sett i et spill fra for eksempel «The Legend of Zelda»-serien. Disse ferdighetene blir i større grad tatt i bruk på hindere ellers i spillet. Likevel finnes det noen gullkorn i spillet, som når du skal finne ninjaen Murasaki som hele tiden gjemmer seg, og ikke kan forstå hvordan Goku finner ham, eller når du jager en UFO rundt som er livredd for at du skal ta fra dem en metalldings de nettopp har funnet. Disse bossene er morsomme, og en deilig avkobling fra den ellers litt kjipe måten å slå bosser på. Utover i spillet støter man også på Street Fighter-aktig bosskamper, som egentlig ikke byr på så mye forandring fra vanlige bosser, annet enn synsvinkelen.

Som nevnt inneholder «Dragon Ball Origins 2» flere elementer fra rollespillsjangeren. Rundt omkring på de ulike brettene finner man skattekister, både store og små. De store kan inneholde ruller som oppgraderer angrepene dine, slik at de vil ta mer skade. I tillegg samler man på erfaringspoeng som man kan bruke til å få mer helse eller bli sterkere, men det er først etter du har låst opp muligheten for et nytt nivå innenfor en av de tre forbedringsområdene. Dette låser man opp ved å finne drageskjell som ligger i urner spredt rundt i hele verden.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.

Også noe for perfeksjonisten

Hvis du hører til de som alltid må runde et spill 100%, og som vil få de beste rekordene, har «Dragon Ball Origins 2» flere ting som vil holde deg opptatt en stund fremover, selv etter du har spilt ferdig historien. Noen skattekister kommer du ikke til første gang du spiller igjennom, fordi du ikke har lært en spesiell ferdighet ennå, så for å få alt må du vende tilbake til eldre episoder. Det er også flere episoder å spille igjennom som låses opp etterhvert som man spiller igjennom spillet. Dette er episoder som ikke er helt relevant til hovedhistorien, men fungerer som sidehistorier. Det kan være at du spiller som en figur som ble igjen i en landsby du besøkte, og hjelper dem med problemer der.

Etter hver episode blir du rangert etter hvor godt du har gjort det, med S som beste karakter, deretter A, B, C og så videre. Dette blir bedømt utifra hvor raskt du har klart banen. Siden du kan spille episodene på nytt når du vil, har du alltid mulighet til å slå din forrige tid og karakter. Noen av banene låser også opp statuer, hvis du får god nok karakter. For statuer er det nok av i «Dragon Ball Origins 2», og du kan holde på lenge om du skal få tak i dem. Noen finner du mens du spiller, andre låses opp etter du har klart noen episoder, noen kan kjøpes i butikken med penger du får mens du spiller og noen blir du belønnet når du klarer Survival Mode-brettene. Dette er en modus der du slåss mot bosser du tidligere har kjempet mot, og skal overleve å kjempe mot tre på rappen.

Høyt toppnivå, men til tider kjedelig

«Dragon Ball Origins 2» er på ingen måter et dårlig spill, men det kan til tider bli litt kjedelig, fordi det blir litt for mye av det samme. Du kommer mest sannsynlig til å spille uten lyd (med mindre du har et ønske om å bli gal). Hvis ikke du liker japansk tegneseriehumor er dette neppe spillet for deg, særlig med tanke på hvor historiedrevet det er og hvordan historien derfor står for mye av underholdningen. Det er likevel et ganske langt spill, som på sitt beste er svært underholdende, og med stor gjenspillingsverdi for perfeksjonisten.