Spill har evnen til å skape en emosjonell reise der man ofte knytter seg sterkt til dets visuelle karakter, og man må derfor spørre seg selv – kan spill kalles visuell kunst?

Evnen til å bli stimulert av spillets historie og omgivelser, gjør at man må – etter min mening – vurdere sluttproduktet som et kunstverk i seg selv. For meg så er kunst mentalt stimulerende, og noe som appelerer til sinnet, følelsene og “meningen” ved kunstverket. Når et spill klarer å fostre en nærmest åndelig opplevelse er det verdt å foreta en diskusjon rundt dets betydning.

Andre derimot er uenige, slik som Spill.no`s tidligere sjefstemme, selveste Jon Cato,som beskrev spillets visuelle stil i følgende ordlag –  “Leter man etter en kunstnerisk verdi faller spillet litt flatt, dette er kunst laget av programmerere og ikke kunstnere, og banalt til tusen“. Likevel ble det rullet et åtter, til lovprisning for grafikken, men til mangel på kunsterisk form.

Andre igjen mener at siden det visuelle inntrykket mangler konsistens og kredibilitet kan man avfeie det som en form for kunst. Det er riktig å ta til betraktning at interaktivetet og mediumet som spill opererer på er vanskelig å definere, men satt på spissen så ville nok de færreste valgt å definere DOOM som kunst framfor Stjernehimmel av Van Gogh.

Kunst har vært i stadig utvikling, gjennom renessansen, romantismen og postmoderismen. I det nye årtusenet så ser vi en økning av såkalt digital kunst. Artister og engasjerte studenter maler over hele verden sin fantasioppfatning i økende grad på tegnebrett og programmer. Konseptkunst former i stor grad spillene som blir produsert idag. 

Det har også blitt, til tross for mye diskusjon, blitt godkjent statlige kunstmidler til de som måtte ønske å utvikle digitale kunstpill uten kommersiell interesse. Det er kun en oppfatning av hvilke definisjoner og verdier vi skal bruke når man definerer et kunstverk, og vi har heldigvis friheten til å bøye disse, til frustrasjon, misforståelse og glede for alle involvert.

Samtidig kan vi se hvordan spill gradvis vokser inn en opplevelsedefinisjon som vi ikke ser forklart med hverken bilde eller historie, men som tvinger oss til å gjennomgå egne tanker. Journey er nok kremeksemplet på dette, og et spill som vil være aktuelt i framtidige diskusjoner i langt tid. Følelsene, tankene og den filosofiske sammensetningen som skapes av spillet er ikke annet enn dypt påvirkende, langt på vei slik et godt stykke kunst kan provosere seg fram til en intens reaksjon.

Hva tenker du?

Bildekilde