En uvanlig perle fra de kreative sjelene i Double Fine, men noe av den emosjonelle tyngden mangler.

Enkelte spillsjangre og spillsorter går det tretten av i dusinet. Jeg har ikke tall på hvor mange maskotbaserte plattformspill jeg har spilt i løpet av de siste 35+ årene, for ikke å snakke om japanske rollespill hvor du inntar rollen som en ung og lovende tenåring (som regel av det mannlige kjønn) som begynner intetanende i en landsby og ender opp med å redde hele verden fra den sikre undergang.

Jeg kan imidlertid si at jeg kun har spilt ett spill i mitt liv hvor jeg får i oppgave å spille som et fyrtårn. Bare det alene er godt nok grunn til å sjekke ut Keeper, det nyeste spillet fra de rare og herlige sjelene i Double Fine som har gitt oss godbiter som Brütal Legend, Broken Age og Psychonauts 2.

Keeper er et spill hvor hele historiefortellingen skjer uten ord, men hvor det er opp til deg å tolke det du ser ut ifra handling og omgivelser. Her stifter du bekjentskap med fuglen Twig, som etter en strabasiøs flytur kommer bort fra flokken sin og søker tilflukt på et fyrtårn som plutselig våkner til liv. Med fyrtårnets evne til å kaste lys over tilværelsen (bokstavelig talt) og Twigs muligheter til å fly og hente ting begynner en reise preget av samarbeid og gjensidig avhengighet, hvor målet er å komme opp til toppen av fjellet som ruver over øya.

Det er ikke første gang vi får servert spill uten dialog og hvor spilleren må lære seg å lese landskapet for å skjønne hva som foregår. Spill som Journey, Cocoon og Gris er mesterverk på dette området, og jeg er veldig fan av kulturprodukter som forsøker seg på nettopp en slik tilnærming, noe som også inkluderer de første delene av Pixar-klassikeren Wall-E eller den fransk-nederlandske-japanske animasjonsfilmen The Red Turtle.

Men i likhet med sistnevnte er Keeper et spill hvor jeg til tider sliter litt med å henge med på den underliggende intensjonen. Jeg griper stort sett hva spillet forsøker å fortelle meg, men fomler litt mer når jeg prøver å forstå hvorfor. Jeg klarer ikke å gripe den store røde tråden, den dype meningen eller å kjenne på følelsene som jeg antar at spillskaperne forsøker å fremkalle hos meg. Dette gjør også at jeg aldri klarer å bli like engasjert i Keeper som jeg blir av virtuelle dialogløse reiseskildringer som Journey eller fjorårets Neva.

Noe av årsaken til at Keeper sliter litt med å treffe, i hvert fall innledningsvis, er at innsalget er for vagt og upresist. Du bruker litt for mye tid i starten til å bare vandre rundt på vaklende bein og se på de pene omgivelsene, og det hele føles fort som et eskorteoppdrag som er litt penere enn normalt, men ikke så mye mer enn det. Dette tar seg heldigvis opp etter hvert, hvor de to hovedrollefigurene må samarbeide for å løse ulike kreative oppgaver. Fyrtårnet bruker lys for å åpne dører eller smuldre opp porøse fjellvegger, mens Twig flyr rundt for å hente ting eller dra i spaker for å aktivere mekanismer. Etter hvert kommer også ting som tidsmanipulasjon inn i bildet, og landskapet åpner seg også opp for mer utforsking. Den siste fjerdedelen er helt klart den beste fra et spillmekanisk perspektiv, med et vesentlig høyere tempo og en spillestil som absolutt skiller seg fra normalen (det gir assosiasjoner til en viss Nintendo-serie, uten å avsløre mer enn som så). Denne delen alene er god nok til å trekke opp den totale spillopplevelsen et ganske så betydelig hakk.

Selv om spillet byr på noen oppgaver å løse underveis, handler Keeper først og fremst om en uvanlig reise gjennom et kreativt landskap. Noe annet hadde ikke vært å forvente av Double Fine. Studioet har det med å lage rollefigurer og omgivelser som er sære, fargerike og kreative, og dette skinner også gjennom i Keeper. Det er jevnt over et pent spill å se på med sine varierte omgivelser fulle av vakre planter og uvanlig dyreliv. For det våkne blikk er det alltid noen små detaljer å oppdage, og det er alle disse små finurlighetene som sitter igjen etter de fire-fem timene det tar å komme gjennom hele opplevelsen.

Når det kommer til den tekniske ytelsen sliter det imidlertid noe mer, og litt tekniske justeringer må til for å få det til å kjøre noenlunde jevnt i 60 bilder per sekund på PC. Selv da er det ikke snakk om en helt jevn flyt, men til gjengjeld er dette heldigvis ikke et spilt hvor millisekund-presisjon er det som betyr noe for å lykkes. Musikken blir heller aldri særlig markant, og selv om den på ingen måter er dårlig er det heller ingenting som fester seg.

Keeper er et spill som er vanskelig å anmelde, rett og slett fordi det er såpass annerledes fra det meste. Dette er ikke et spill for massene, men for den som kaster et blikk på det og umiddelbart tenker at dette er noe for dem. Resultatet er en fargerik og finurlig reise gjennom et nokså uvanlig øysamfunn, men som samtidig sliter litt med den emosjonelle tyngden som andre kunstneriske spillopplevelser har servert de siste årene. Det er med andre ord ingenting galt med Keeper, men det lykkes ikke helt heller.