Husker du denne Majoras Mask-kortfilmen som dukket opp for fem år siden? En imponerende kortfilm laget av omtrentlig 15-20 personer som kalte seg Embers Lab, lagd med kjærlighet for spill og Zelda især. Etter denne videoen kom det ingen opplastninger til Youtube-kanalen deres, ikke før de annonserte sitt første spillprosjekt i fjor sommer.

Helt ærlig så var ikke spillet deres, Kena: Bridge of Spirits, på radaren min i det heletatt. Jeg sa mer eller mindre ja til å anmelde dette spillet fullstendig usett, men jeg var i gjengjeld veldig ivrig like etter å ha sett en trailer bare dagen før lansering. Spillet ser veldig bra ut, men hva, eller hvem er Kena?

Kena: Bridge of Spirits er et Action-Eventyr som både minner om og føles ut som gamle klassikere fra 2000-tallet. Jeg får sterke assosiasjoner til Jak & Daxter, Star Fox Adventures, Ty og Tak, og nesten alltid på riktig grunnlag. Likevel er Kena også moderne, med et enkelt og tilfredsstillende kampsystem og en åpen verden å utforske som minner meg om 2018s God of War. Det er ekstremt sjeldent jeg snakker så høyt om indie-spill.

Men selv om jeg umiddelbart setter Kena i godt selskap, er ikke spillet helt uten sine problemer. De fleste overskygges av hvor gøy spillet er å spille, men noen kan i verstefall sette en liten demper på stemninga.

Ukjent jente i ukjent land

Historien følger den titulære Kena. Hun er en Spirit Guide, slik som faren hennes før henne. Hennes oppgave er å hjelpe sjeler som ikke er i stand til eller ikke ønsker å «gå til den andre siden» til å finne fred. Vi blir presentert en historie som minner om klassiske eventyr og folkeminner, hvor Kena må hjelpe tre sjeler passere, ved å finne tre artefakter som tilhørte dem.

Handlinger skjer primært rundt en landsby som ligger ved foten av et fjell, hvor det ligger en helligdom Kena prøver å nå frem til. Landsbyen og områdene rundt er preget av en forbannelse, eller gift, og det virker som helligdommen på fjellet er kilden til de lokale problemene.

Det er ekstremt sjeldent jeg snakker så høyt om indie-spill.

Jeg synes handlingen i spillet er brukbar, men også kanskje spillets svakeste side. Annet enn Kenas overordnede mål om å nå toppen av fjellet, føles historien veldig opphakket. Disse tre sjelene som må hjelpes iløpet av historien har ingen personlig kobling hverken mellom hverandre eller Kena. Jeg nærmest forventet at en av de kanskje var den tidligere nevnte faren hennes, eller i det minste kjente han, eller på en annen måte kunne gjøre reisen mer personlig for Kena, men det skjedde ikke.

Det er ikke meningen å kritisere historien for noe det ikke er, men jeg blir ikke godt nok kjent med Kena i løpet av spillets 8-15 timer lange handling. Dette gjør Kena som person vesentlig mindre interessant enn tidligere maskot-aktige klassikere som Jak & Daxter og Ratchet & Clank. Utover én scene som kom alt for sent i spillet, som forteller litt mer om forholdet hennes til faren, er det ikke mye personlighet å finne. Jeg savner litt konflikt som graver dypere enn det giften som dekker skogområdene gjør.

Utfordrende og tilfredsstillende

Der Bridge of Spirits skinner sterkest er i det utrolig godt sammenskrudde kampsystemet, og utforskingen. Kena er utstyrt med et lett og tungt angrep, dodge, skjold og parry, noen spesialangrep samt noen andre oppgraderinger som kommer senere, blant dem muligheten til å skyte prosjektiler som en pil og bue.

Jeg spilte spillet på høyest mulig vanskelighetsgrad fra start. Den aller vanskeligste må man åpne ved å fullføre spillet en gang først. Her blir man godt kjent med kampsystemet, og jeg oppdager fort at jeg utnytter hele arsenalet til Kena til enhver tid. Her er det ingen unødvendig fluff eller tull. Det samme gjelder oppgraderingene du tjener deg opp til gjennom spilling.

Slåssingen er en blanding av gammelt og nytt. Kena slåss på en måte som minner meg og kampsystemet fra God of War, men du har begrenset med liv i hver kamp, fordi Kena har ingen mulighet til å helbrede seg selv så sant det ikke er en spesiell blomst i arenaen. I starten var det veldig enkelt, fordi en minste fiende blir stunned bare de treffes med et lett angrep, men fiendene blir naturlig nok gradvis større og sterkere. I starten møter du bosser som senere oppfører seg som vanlige fiender. Noen av disse er utstyrt med noen svake punkter du kan ødelegge for litt ekstra skade.

Checkpoints oppleves også veldig «old school», fordi hvis du dør, selv i en lengere kamp delt opp i faser, må du starte kampen på nytt fra start. Dette var sjeldent noe stort problem, med unntak av den aller siste bosskampen. Den opplevdes lang, urettferdig og frustrerende ved å introdusere ting spillet ikke hadde lært meg gjennom tidligere kamper.

Jeg utnytter hele arsenalet til Kena til enhver tid.

Ikke bare er det gøy å slåss, men også gøy å utforske i Bridge of Spirits, fordi du kan bli betydelig sterkere gjennom å gjøre utforskingen. Hele spillet foregår i en stor verden uten lasteskjermer, men det er ikke riktig å kalle spillet en «åpen verden» heller. Derimot er spillet delt opp i mindre regioner, med hver sin liste over hva som finnes der, uten en eneste markør utenom questene. For å finne kister må du bruke øynene og lete etter dem selv.

Den viktigste tingen å lete etter er små figurer som kalles Rot. Det er til sammen 100 Rot gjemt i spillet. De kan være hvor som helst, som under steiner, oppi tønner og kister, bak en foss, premie for å vinne mini-spill osv. Kena blir sterkere desto flere Rot du har funnet, da det er disse små skapningene som gir Kena spesialangrep. Du går fra nivå 1 til nivå 5 hvis du har funnet hver eneste Rot, og for hvert nivå får du en superladning. Du trenger disse ladningene for å utføre spesialangrep og helbrede deg i kamp, men noen ganger også for å kunne fullføre en kamp i det heletatt. Utover Rot finner du også steder som gir deg mer maksliv, hatter du kan kjøpe for å pynte på Rot-skapningene, og post som skal leveres i landsbyen for å åpne små ekstra hemmeligheter.

Områdene i spillet er akkurat passe store til at de er morsomme og tidvis utfordrende å utforske om du ønsker å finne alt, og siden man får en liste over hva man mangler i hvert område vet du alltid omtrentlig hvor du skal lete uten å bli ledet til hver eneste kiste som i mange store populære «open world-spill». Både Rot og hatter kan være gjemt bak mye rart, så du vil aldri tenke at du bare trenger å se etter en bestemt type kiste eller lignende. Du må følge med på omgivelsene rundt deg til enhver tid.

Fryd for sansene

Og sist, men absolutt ikke minst, så både ser, høres og føles Kena: Bridge of Spirits aldeles nydelig ut. Det er ingen tvil om at studioet Embers Lab er bygd opp av ekstremt talentfulle animatører, tegnere og lyd- og lysteknikere. Skogen føles levende ut, og det er mer eller mindre kun grafikkens og stilens fortjeneste. Jeg nevnte tidligere at verden er dekket av en gift, og når du befinner deg i giftige områder er skogen grå og matt. Disse områdene må du rense for å få liv og farger tilbake til landet. Dette ble aldri kjedelig, men jeg kunne ønsket meg et lite snev av mer variasjon i områdene spillet foregår.

Det er kanskje 80% skog. Landsbyen er også veldig grønn, og med unntak av noen huler og fjellet man besøker mot slutten blir landskapet noe ensformig. Enda verre er det når man besøker områdene på nytt etter å ha bli kvitt alle fiendene og giften, men heldigvis er ikke spillet så langt, så du rekker aldri å kjede deg noe særlig før spillet plutselig er over.

Jeg fullførte spillet på omtrentlig fire dager, og da hadde jeg samlet alle hemmelighetene. Historien er kanskje bortimot 10 timer, og jeg tror ikke jeg brukte mer enn rundt 20 timer på en 100% gjennomspilling. For meg er det helt perfekt. Jeg elsker spill som kan fullføres uten å måtte bruke 80-120 timer på det, hvor minst 10-30 timer er dødtid. Det er lettest å forklare med Crash Bandicoot-spillene, for Crash 4 er kanskje det beste når man bare løper A til Å, men om du skal ha 100% blir Crash 4 unødvendig stort, du kan fullføre alle de tre første spillene raskere enn bare 4’ern alene. Da foretrekker jeg de tre første som kan fullføres på noen timer.

Hvis du derimot mener 10-20 timer er for kort, skal det nevner at Kena: Bridge of Spirits selges for omtrentlig 400 kroner på PS5. Det er teknisk sett halvpris sammenlignet med de store AAA-spillene, med tomme åpne verdener og markerte kister på mini-kart som ikke finnes tilfredsstillende å finne, fordi du ikke oppdager dem selv. Just sayin.

Jeg er kjempefornøyd med Kena: Bridge of Spirits, og vil anbefale det til alle som vokste opp med action-eventyr-spill på PS1 og PS2. Her føler man seg veldig hjemme. Det eneste som trekker fra en perfekt score er de litt repetitive miljøene, mangel på personlige konflikter og litt tekniske greier som at spillet kjører nydelig i 60 bilder i sekundet, men filmsekvensene spilles av i 24, og en sisteboss som rett og slett gjorde meg litt forbanna. Men jeg har hatt det utrolig gøy, og jeg håper vi ser mer spill, kanskje en oppfølger, fra Ember Lab i fremtiden.