Et år har gått siden Valve bestemte seg for å utrydde menneskeheten med zombiesplatteren «Left 4 Dead». Som en av pioneerene innen samarbeidsspill, ble «Left 4 Dead» kjapt en flerspillerfavoritt både på PC og Xbox 360, og har mettet behovet for å slakte zombier for mang en kompisgjeng.

Tidligere i «Left 4 Dead»…

Til dere som ikke har vært borti spillet før, er «Left 4 Dead»-serien hovedsaklig et førstepersons samarbeidsspill der fire spillere, enten online eller offline, fyller hver sin karakter i kampen mot rabiate zombier. Om man ikke skulle være fan av den moderne måten å sosialisere seg på, kan kampanjen spilles alene med datastyrte lagkamerater.

Oppfølgeren «Left 4 Dead 2» følger fire nye overlevende i kjølvannet av zombieapokalypsen vi støtte på i forgjengeren, hvor et rabies-liknende virus får de infiserte til å oppføre seg som rasende zombier – og de overlevende må, vel, overleve.

Som sin forgjenger er det så godt som ingen historie å skrape til seg, men «Left 4 Dead 2» har i motsetning til det første en syltynn tråd som syr de fem nye kampanjene nogenlunde sammen. Jeg lot også merke til noe svadaprat karakterene imellom, men det er veldig tydelig at historien ikke har på noen måte vært i fokus. Så for dere som ikke har fått med dere forgjengeren kan altså like gjerne hoppe rett inn i «Left 4 Dead 2»  – alle zombieapokalypser er jo like uansett.

Til nye zombier trengs nye våpen

Siden forgjengeren er våpenarsenalet blitt betraktelig forbedret, hvorav den største nyheten er muligheten til å bruke slagvåpen som øks, katana, stekepanne, balltre, og  enhver entusiastisk zombieslakters favoritt; motorsagen. Skytevåpen har også sett sin forbedring med både et større utvalg, der den mest nevneverdige er granatkasteren, samt oppgraderinger som eksplosiv og brannstiftende ammunisjon, og lasersikte for bedre treffsikkerhet. Andre nye overlevelsesverktøy inkluderer hjertestarter for å vekke døde lagkamerater, adrenalinsprøyter og en ny type granat.

Tre nye «special infected»-klasser – Chargers, Spitters, og Jockeys – bistår horden med å gjøre den overlevendes hverdag surere. Førstnevnte raser mot deg og slår deg i bakken, for å så plukke deg opp og inngravere deg i asfalten. Selvom de er i nær slekt med Tanken, er de relativt enkle å ta knekken på – om man ikke skulle være så uheldig å være offeret uten lagkamerater til stede.

Den andre i rekka, Spitters, spytter grønne klyser etter deg som etterlater seg små etsende dammer man helst vil holde seg unna. Disse tåler så godt som ingenting, og er ikke store trusselen dersom man oppdager den i tide, men fungerer veldig godt for å splitte gruppen.

Jockeys, derimot, som etter min mening er den verste og mest frustrerende av de tre, bykser opp på skuldrene dine og rir deg vekk fra gruppen i ekte rodeo-ånd. Ikke nok med at han gjør sitt beste med å dra deg med utfor stup eller inn i åpne flammer, men det at du sjangler ukontrollert agårde gjør det vanskeligere for resten av gruppen å redde deg uten å sette et par kuler i ryggen din i samme slengen.

Grufull stemning

Grafikken er noe forbedret, men ikke noe spesielt etter dagens standarder, og leveldesignet er nesten identisk forgjengeren – du løper fra A til B og skyter alt som rører på seg. De har dog klart å sette et veldig godt og uhyggelig preg på omgivelsene. Det er selvfølgelig ikke mye taktikk å hente fra hjernedøde zombier, men det faktum at et spill aldri er likt gjør alt langt mer uforutsigbart, og jeg tok meg selv i være betraktelig mer forsiktig med å gå fullstendig amokk slik jeg gjorde i det første spillet. Lagspill er et viktig nøkkelord.

En annen nevneverdig nyhet er det at flere av sekvensene utspiller seg i dagslys, noe jeg savnet i forgjengeren. Hardbarka zombier takler lys, så det skulle bare mangle at de angriper midt på lyse dagen såvel som når mørket har falt. Personlig synes jeg dette legger til mer realisme i et ellers urealistisk zombieapokalyptisk univers.

To nye moduser

I tillegg til modusene fra det første spillet, «Campaign», «Versus» og «Survival», har det dukket opp to nye moduser. Dersom du synes spillet er for lett eller urealistisk, får du muligheten til å spille kampanjen i «Realism Mode». Ved å fjerne auraen rundt lagkameratene dine og brukbare gjenstander, samt fjerne de såkalte «Rescue Closets» som lar døde spillere gjenoppstå, kreves det mer kommunikasjon og tettere samarbeid mellom spillerne.

«Scavenge Mode» gir deg en raskere og mer intens spillopplevelse. I denne modusen blir de fire overlevende som vanlig satt opp mot zombie-horden, med «special infected» spilt av motspillere. Utfordringen for de overlevende er å finne og frakte opptil 16 bensinkanner til en generator, mens zombiene må gjøre sitt for  å hindre dette ved å drepe dem eller ødelegge bensinkannene.

Konklusjon

«Left 4 Dead 2» er et svært underholdende flerspillerspill, som krever både kommunikasjon og samarbeidsvilje. Ved første øyekast syntes jeg det var alt for likt forgjengeren, men da jeg krysstestet var forbedringene veldig klare. Selv om Valve aldri leverte så mye nedlastbart innhold som de hadde lovet til det første spillet, er «Left 4 Dead 2» mye mer enn det noen kaller en tilleggspakke, og har mere personlighet, bedre action, bedre setting og er rett og slett mer forseggjort.

Det er likevel viktig å understreke at dette hovedsaklig er et flerspillerspill, og dersom du velger å spille alene må du regne med å bli forbanna på til tider dumme datastyrte lagkamerater. Så dersom du har tenkt til å spille dette alene, kan du nok trekke fra en karakter.