For noen kan det verste med loopen av building sims være ressurs-grinden. Endeløst frem og tilbake, sanke ressurser og bygge flere konstruksjoner. Selv om den langsomme ferden fra tomme landskap til detaljrik bygd oppleves givende for noen, kan prosessen også brenne en ut. Kity Builder ønsker å presentere spilleren for et urørt lerret, og uendelig med maling og koster. Du som kunstneren kan skape akkurat den byen du ønsker, uten å måtte strategisere strømbruken eller oppnå fornuftig befolkningsvekst. Alt Kity Builder er, og lykkes med å være, er en koselig historie om en katt som urbaniserer en øy.

I Kity Builder spiller du som Kity, en bygger sendt til en øy langt ut til sjøs av selskapet sitt for å hjelpe øyas ordfører. Ved destinasjonen krasjer Kity båten, og er stuck på øya til ordførerens ønsker er oppfylt. Ordføreren ønsker å gjøre øya rik på infrastruktur og befolke de ulike områdene spredt omkring. Det er bare å sette i gang – bortsett fra det ørlille problemet at plantegningene spredte seg over hele øya da båten krasjet.

Din oppgave er å finne tegninger og fylle øya med boliger, sykehus, vindmøller, natur og masse annet dekor. Du har ubegrensede ressurser og står fritt til å bygge akkurat slik du vil. Kity Builder er ikke et kappløp om å bygge best, fortest eller minst ressurs-tømmende. Alle konkurranse-drevne aspekter er strippet vekk, og man sitter igjen med et meditativt, bakoverlent spill med bare kos og estetikk i fokus. Du kan bygge så mange bygninger du vil, eller kun leve opp til det absolutt nødvendige. 

Det absolutt nødvendige er fortsatt tilstedeværende, for å skape en lineær fremdrift i historien. Bygningene er ikke bare fine å se på, men fungerer som parkour-elementer for å komme deg rundt på øya. Kortere og høyere leilighetskomplekser kan stå ved siden av hverandre for å skape en «trapp» så du når høyere berg. Palmetrær og campingvogner har en trampoline-effekt, og observatoriet skyter deg i en valgt retning. Bygningene er alle hjelpemidler i den enkle plattformer-delen av spillet.

Noen plantegninger befinner seg utenfor rekkevidden din, men etter å ha oppdaget flere bygg, vil disse nye høydene kunne nåes. 

Jeg må innrømme at da jeg først ble sluppet på denne tomme øya, med kun noen plantegninger og en stresset ordfører, virket oppdraget litt overveldende; På samme måte som et tomt lerret er vanskelig å forholde seg til. I motsetning til andre lineære opplevelser er det ingen retning som gis, ingen «piler» som følges, bare en vag idé av destinasjonen. Men ettersom jeg plukket opp flere plantegninger, konstruerte innviklede kombinasjoner for å nå nye topper, så jeg over skulderen min og innså at jeg etterlot meg lange spor av sivilisasjon. Hvor enn jeg hadde brukt bygg for å klatre videre, hadde det poppet opp nye katte-beboere, og før jeg visste ordet av det var øya full. 

Og det er kanskje litt av leksa Kity Builder og lignende titler, uten et «mål» man «vinner», vil lære deg. For selv om leilighetene så litt rotete ut hver for seg, ble helheten til slutt så sjarmerende. Jeg måtte bare stole på prosessen. 

Øya var naturligvis ikke fullstendig frarøvet karakterer før du begynte å bygge, og gjennom din oppdagelsesferd får du møte flere morsomme personligheter. Alt fra et spøkelse, til en havfrue-katt, en gal forsker og en fe, som alle ønsker hjelp av deg. Oppgavene er enkle og byr ikke på særlig hodebry. Spillets styrke ligger mer i mengden personlighet disse karakterene utstråler. 

Grunnen til at dette spillet ikke får en perfekt karakter av meg, er kanskje nogenlunde pirkete. Det eksisterer ingen kart-funksjon i dette spillet. Først så jeg for meg at dette skulle bli et problem, men du blir raskt kjent med omgivelsene, så dette er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Men uten en kart-funksjon, eller noen form for fremdrifts-indikator, er det vanskelig å vite hvilke plantegninger du har funnet eller hvor du skal lete for å finne de resterende. Jeg kom meg helt til rulleteksten, og spilte post credit-innhold, da jeg innså at jeg traff en oppgave jeg ikke klarte å gjennomføre. For at denne høyden skulle være håp om å nå, trengte jeg en bygning som jeg senere fant gjemt bak en foss i et hidden room. 

Misforstå meg rett, jeg er en sucker for gjemte rom. Derimot syns jeg det er en dårlig idé å gjemme nødvendigheter ovenfor belønninger. Og med både en manglende kart-funksjon og ingen måte å vite hvor de manglende tegningene kan være, skal det godt gjøres å fullføre spillet med alle samlet. 

Alt i alt er Kity Builder et avslappende og tilfredsstillende tidsfordriv. Det handler ikke om å vinne, men om å skape. Hvis du klarer å gi slipp på behovet for mål og fremdrift, venter en belønnende opplevelse. For prisen det koster, får du en usedvanlig sjarmerende reise – både oppover bergene og innover i deg selv.