Det er detaljene som holder meg fanget foran skjermen når jeg spiller Metro: Last Light. Det detaljerte marerittet av en verden utviklerne i 4A Games har skapt, de styggvakre omgivelsene og de små oppmerksomhetene. Om noe er Metro: Last Light et enormt detaljert spill som åpenbart er laget med masse kjærlighet for kildematerialet.

Undergang i undergrunnen

Det er ingen enkel jobb å få meg til å bli glad i mørke og halvveis ødelagte T-banet-tunneler og ombygde T-bane-stasjoner. I Metro: Last Light er atomkatastrofen et faktum. Jorda er ødelagt, overflaten er dekt av livsfarlig stråling og befolket av muterte blodtørstige monstre. Menneskeheten har flyktet under bakken, bygd nye byer og sivilisasjoner i Moskvas omfattende nettverk av tunnelbaner og katakomber.

Her styrer vi den ressurssterke soldaten Artyom som blir sendt ut på et oppdrag for å drepe en dark one, et mystisk vesen som overlevde rakettangrepet Artyom aktiverte i slutten av forrige spill. Det går ikke som planlagt, og snart er vi involvert i et drama mellom ulike faksjoner i undergrunnen.

Jeg liker historien. Jeg liker hvordan postapokalypsen ikke handler om zombier eller mutanter eller monstre, selv om man slåss mot de to sistnevnte rett som det er. I Metro: Last Light er menneskene sin egen verste fiende, de lukkede og paranoide grupperingenes maktkamp i undergrunnen byr på et dystert syn på menneskeheten hentet rett fra Fluenes herre.

Og la oss nå ikke glemme hovedpersonen i spillet, undergrunnen. I Metro: Last Light sitter jeg med forventninger under hver eneste innlastingsskjerm. Til å være et spill som i stor grad foregår under bakken har utviklerne gjort en fenomenal jobb med å variere omgivelsene. Hvert område føles unikt og har sin egen karakter og stemning. Fra oversvømte T-banestasjoner fulle av gigantiske rekemonstre til russisk kabaretteater.

Igjen er det detaljene som sørger for den totale innlevelsen. Alt fra postere og møbler til figurene som lever sine daglige liv. Joda, alt sammen er manusdrevne kulisser og det er veldig lite man faktisk kan interagere med, men 4A Games lykkes i å skape en troverdig illusjon for meg, et postapokalyptisk mareritt så detaljert at jeg formelig kan lukte sigarettrøyk og kloakkstank der jeg sitter foran skjermen.

Action og utforskning

Artyoms reise er tilfredsstillende, persongalleriet vi møter gjør inntrykk og situasjonene er akkurat varierte og dramatiske nok. Attpåtil fungerer spillmekanikkene over all forventning. Snikingen har blitt mer pålitelig enn i forgjengeren, takket være et lys på Artyoms klokke som forteller oss når vi er skjult og når vi er synlig. Skyting fungerer bra, og selv om den kunstige intelligensen er litt så som så slipper vi i det minste felleshjernen til Crysis 3 der enhver fiende i en mils omkrets automatisk fyrer av hodeskudd mot deg når du blir sett.

Detaljrikdommen fra omgivelsene smitter over på mekanikkene også. Det er gøy å pumpe opp kraften i enkelte våpen for hånd, eller å lade batteriet på lommelykten med en håndpumpe. Det er ikke så mange våpen å oppdage underveis, men variasjonen kommer i form av ekstrautstyr festet til de ulike grunnvåpnene. En revolver med kikkertsikte og lyddemper er et effektivt våpen for sniking, for eksempel.

Dessverre blir kampene etter hvert noe monotone og kjedelige. De varierer fra alt for enkle – der jeg sniker meg i skygger og skyter en hel tropp i hodet med lyddempet pistol på et par minutter – til klisjefylte flukter gjennom korridorer med en horde monstre i hælene. De har dynamikk nok til å by på gjenspillingsverdi, men actionscenene føles mer som fyll mellom utforskningen enn de dramatiske høydepunktene de burde være.

Utdatert?

Etter flere timers spilling, når man nærmer seg klimaks og slutten, har man begynt å se gjennom klærne til keiseren. Den lineære vandringen gjennom Moskvas T-bane-system slår etter hvert sprekker. Grunnformelen er stort sett den samme som i Half-Life 2, man savner mer interaksjon, mer motstand og enda flere muligheter til å fordype seg i den dystopiske verdenen.

Jeg skriver ofte om de moderne actionspillenes akilleshær, hvordan mangelen på motstand, frihet, dynamikk og reelle utfordringer for spilleren gjør at følelsen av å prestere noe uteblir. Så også i Metro: Last Light. Her er et spill så forelsket i sin egen historie, sitt eget figurgalleri og sin egen dystre undergrunnsverden at man ofte føler seg mer som en tilskuer som får lov til å se hva 4A Games har skapt enn en spiller som får lov til å leke med skaperverket.

Metro: Last Light er et moderne actionspill basert på en utdatert spillmodell. Det er striglet, lineært, manusdrevet og strømlinjeformet, det er en velregissert berg og dalbane-tur der du er like mye passiv observatør som aktiv antagonist men der du aldri føler at du sitter i førersetet. Som regissert actionspillopplevelse er det likevel så detaljert og atmosfærisk at jeg ikke vil nøle med å anbefale dette til alle som er glad i skytespill.

Metro: Last Light er utviklet av 4A Games og utgis av Deep Silver. Spillet lanseres på PC, PS3 og 360 17. mai.