Snikespill har med tiden etablert seg som en viktig del av dagens spillmarked, og mye av æren for sjangerens fremvekst tilhører den klassiske Thief-serien. Med sitt åpne brettdesign og store valgfrihet innen taktiske muligheter bidro originalspillene til å legge grunnmuren for snikespill slik vi kjenner dem i dag, og fungerte samtidig som et friskt pust i en bransje dominert av førstepersons skytespill. Nå har det imidlertid gått ti år siden den gang, og Eidos Montreal lover gull og grønne skoger med sin revitalisering av den sjangerdefinerende snikeserien. Lever nye Thief opp til forventningene?

Stemningsfull storby

I Thief tar du igjen på deg rollen som Garrett, en mestertyv som holder til i den mystiske storbyen kjent som The City. Livet som kjeltring er imidlertid ikke bare en dans på roser, og en dag går et av innbruddene hans fryktelig galt; Garrett og partneren hans blir slått ut av en eksplosjon, og når han våkner opp ett år senere går han en forandret verden i møte. The City herjes nemlig av pest, undertrykkelse og en politisk maktkamp, og enten han liker det eller ei blir det mestertyvens oppgave å rydde opp.

Historien i seg selv er relativt generisk og avstumpet, men det er snarere fortellerteknikken som vekker reaksjoner hos undertegnede. De forvirrende mellomsekvensene gjør det svært vanskelig å henge med i svingene, og den vage forklaringen bak de overnaturlige elementene hjelper slett ikke på forståelsen. Nye Thief er tro mot sine røtter i den forstand at det blander røveri og magi, men resultatet er ikke like engasjerende som man først kan få inntrykk av. Sleng på en intetsigende og lite tilfredsstillende avslutning, og spillet står ikke akkurat igjen som noen suksessoppskrift hva fortellerteknikk angår.

Verdenen denne historien utspiller seg i er derimot mer interessant, og dette er et av punktene der nye Thief virkelig skinner. De mørke, tåkete bygatene kombinert med stemningsbyggende elementer som aviser og propagandaplakater skaper en form for dyster og melankolsk atmosfære, og den viktorianske arkitekturen underbygger dette inntrykket på mesterlig vis. Ja, byens innbyggere fremstår kanskje som livløse statuer heller enn unike individer, og mengden bugs virker definitivt forstyrrende overfor den generelle følelsen av innlevelse, men det hindret meg ikke i å nyte den obskure stemningen som gjennomsyrer Thief fra ende til annen.

Høyoppløst grafikk på bekostning av ytelse

Mye av æren for dette må tilskrives spillets visuelle stil, der det står klart fra første sekund at Thief imponerer både når det gjelder estetisk design og tekniske prestasjoner. I et eventyr der lys og mørke spiller en såpass sentral rolle er det naturligvis nødvendig med gjennomførte lyseffekter, og her leveres det i massevis; fakkelild og måneskinn er av en kvalitet som hører hjemme hos åttendegenerasjonskonsoller, og det hersker aldri noen tvil om hvorvidt du befinner deg trygt i skyggene eller ikke. Samtidig bidrar de detaljrike omgivelsene og den stilfulle arkitekturen til å skape en unik stedsfølelse vi sjelden ser maken til på dagens spillmarked, og strålende effekter og teksturer gjør Thief til en ytterst atmosfærisk spillopplevelse.

Lyddesignet står det derimot verre til med, ettersom det er ekstremt vanskelig å beregne hvor lydkildene befinner seg i forhold til Garrett. Vaktenes fottrinn høres like tydelige ut uavhengig av avstand, noe som kan være frustrerende i et spill er hovedfokuset ligger på ikke å bli oppdaget. Dialogen i spillet har også en tendens til å henge seg opp, slik at de samme monotone replikkene gjentas om og om igjen, og med tanke på at stemmeskuespillet i utgangspunktet er av varierende kvalitet kan dette være skikkelig forstyrrende. Musikken i seg selv får jobben gjort, men drukner litt i skyggen av de andre lydproblemene.

Det er i tillegg tydelig at åttendegenerasjonskonsollene sliter med å kjøre Thief, noe som har medført en mengde tekniske kompromisser i form av hakking og lastetider. En skulle kanskje tro slike lange og hyppige lasteskjermer var en saga blott nå som de nye konsollene har trådt inn på banen, men det er slett ikke tilfellet her, og dette virker forstyrrende overfor spillets flyt og tempo. Bildeoppdateringen er også svært ustabil, og opplevelsen lider av en mengde bugs og feil som skader helhetsinntrykket.

Taktiske tyverier

Det skorter heldigvis ikke på dybde i Thiefs snikesekvenser. Spillbarheten originalspillene satte premissene for har fått en overhaling slik at det når opp til dagens standarder, og resultatet er en forfriskende nytolkning av klassisk sniking. For å lykkes må man ta hensyn til fiendenes synsfelt, ulike lyskilder og naturligvis lyden av sine egne fottrinn mot forskjellige overflater, og i enkelte områder kan til og med lynglimt eller vakthunder avsløre spillerens tilstedeværelse. Samtidig har Garrett et helt arsenal av utstyr som kan tas i bruk når det er hensiktsmessig; vannpiler kan slokke ild, tau kan brukes til å klatre opp i høyden og flasker kan kastes for å distrahere vaktene. Valgfriheten når det gjelder ulike fremgangsmåter er nok spillets viktigste trumfkort, til tross for at det av og til kan være vanskelig å traversere områdene i The City.

Misforstå meg rett, Garrett er en svært akrobatisk kar, men selv en mestertyvs bevegelsesfrihet har sine grenser. Problemet her ligger i at verdenen er preget av mange merkelige designvalg, der nivådesignet ofte fremstår som begrensende og til tider direkte klaustrofobisk. Dette kommer særlig til uttrykk i den åpne byen man får utforske mellom oppdragene, der det ofte er minimalt med gjemmesteder og vanskelig å finne frem til målet sitt. Thief er på sitt beste når det lar spilleren eksperimentere med ulike tilnærminger til bestemte situasjoner, men denne luksusen er det ikke alltid man har i seriens nyeste tilskudd.

Det er flere problemer som virker hemmende i forbindelse med spillbarheten i Thief, og disse kommer hovedsakelig i form av svak kunstig intelligens og et latterlig lite intuitivt kampsystem. Sistnevnte er ikke av særlig stor betydning – dette er tross alt et fullblods snikespill – men det ville fremdeles være å foretrekke om spillet tok i bruk et litt mer moderne oppsett for nærkamp. Den kunstige intelligensen er derimot avgjørende i denne sjangeren, og det er derfor svært skuffende at vaktene oppfører seg som stive nikkedukker fremfor tenkende personer.

Ved siden av den fyldige historiedelen inneholder Thief en mengde sideoppdrag, og det er som regel her spillet virkelig lar deg delta i aktiviteter som er en mestertyv verdig. Disse innebærer nemlig å utføre innbrudd i ulike deler av byen, noe som legger til noen timers ekstra underholdning og utvider spillet betraktelig. Man kan også bryne seg på en utfordringsmodus satt i områder hentet fra historiedelen, der man må samle så mange verdisaker som mulig mens visse kriterier må oppfylles. Det er altså lite å utsette på holdbarheten i nye Thief.

En ujevn snikeopplevelse

I retroperspektiv slår det meg hva for en usammenhengende spillopplevelse Thief egentlig er. På sitt beste er spillets spillbarhet og atmosfære nesten kriminelt bra, mens i mindre imponerende øyeblikk fremstår det som et uferdig stykke hastverksarbeid fra utviklerens side. Det er tilfredsstillende å snike seg gjennom et område mens man feier med seg så mange verdisaker som mulig, og mestringsfølelsen er unektelig på plass, men samtidig forstyrres opplevelsen av tekniske problemer, merkelige designvalg og en litt klaustrofobisk spillstruktur.

Kjernen av Thief er engasjerende, så absolutt, men den gjennomtrengende mangelen på konsistens og stabilitet forpurrer det helhetlige inntrykket mitt. De underholdende snikesekvensene bidrar likevel til at spillet får en solid firer på terningen.

Thief ble sluppet 25. februar til PlayStation 3, Xbox 360, PC, PlayStation 4 og Xbox One. Spillet er utviklet av Eidos Montreal og utgitt av Square Enix.