Noen ting endrer seg, atter andre forblir konstante. Dette universelle faktum kan etterprøves på utallige måter, for eksempel ved å sammenligne humøret ditt gjennom et norsk standup-show med enhver historie kokt i hop av Tom Clancy.

Guttedrøm

Da jeg leste Rainbow Six som spenningskåt 12-åring var det en salig opplevelse. En nær komplett guttedrøm full av barske spesialsoldater, evig onde terrorister, makrobeskrivelser av hodeskudd med elefantkaliber og en militærpornografisk tilnærming til utstyr, våpen, sjargong, rangsystem og militære rutiner generelt. I dag, etter et usynlig markedskupp hvor Clancy har latt det-samme-plottet-hver-gang-syndromet sitt herje fritt, sitter jeg igjen med en litt mindre ekstatisk følelse i kroppen. Alle spillene hans har hatt alle de kule militærordene i tittelen (gjerne flere på en gang), hver eneste superkule spec-ops-lyd har blitt ettertrykkelig hørt i traileren, og jeg begynner å føle en viss synskhet angående mannens fremtidige krumspring – samme hva det måtte hete.

Du kunne for eksempel spurt meg for en måned siden hva jeg trodde «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2» kommer til å handle om. Jeg ville helt uanstrengt svart at jo, jeg tipper «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2» kommer til å dreie seg om en internasjonal atomkrig-krise hvor alle de avgjørende slagene foregår i spennende, eksotisk luftrom med en overstadig patriotisk og kjekk pilot bak det glinsende hjelmvisiret. Jeg ville ant et intrikat komplott hvor svartebørshandel med terrorister, unnskyld, opprørere, og skjebnesvangre landssvik av generaler med bart ville vært ingrediensene. Og, spoileralarm, jeg ville hatt rett.

Jeg vil derfor ikke gå nærmere inn i historien i «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2», for selv om den er fortalt med over pari stemmeskuespill og erfarent grep om regien, er det jeg hørte gjennom enspillerdelen hovedsaklig ett-eller-annet-Russland-blabla-insurgents-lalala-nukes. Det som skiller «H.A.W.X.»-serien fra resten av Clancy-universet er naturligvis at man kjemper USAs ærefulle kamp mot terror fra flyspakene.  

Arkade

Alle som har spilt det første «Tom Clancy’s H.A.W.X.» vil kjenne seg godt igjen i oppfølgeren. I landskapet av jagerflyspill befinner «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2» seg et sted midt mellom arkade og simulator, og det merkes ved at spillmekanikken er kokt ned til et minimum av valgmuligheter slik at de fleste kan hoppe relativt enkelt inn i det. Realisme er rett og slett ofret for ren actionfylt moro. Faktisk skulle jeg ønske at «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2» hadde vært enda litt mer arkadeaktig, for i sin streben etter ikke å virke for lettbent forsvinner det en del potensielle perler. For eksempel går alt fortsatt veldig tregt. De tusenvis av kilometer i timen blir bare tall på skjermen. Det er selvfølgelig praktisk når øynene dine prøver å venne seg til den stygge HUDen som fyller skjermen, særlig når kampene er ekstra intense, men flygingen i gode gamle «Grand Theft Auto: San Andres» slår meg likevel som mer fartsfylt, og det er et tankekors når Kaukasus snegler seg forbi bare noen hundre meter under meg.

Oppdragene blir ofte ganske ensformige (med noen unntak jeg kommer tilbake til), og dreier stort sett om å skyte og sprenge alt av fiendlig aktivitet i et område. Det fungerer bra en god stund, men en sofistikert fiende-AI som ler av rakettene dine og kaster nødbluss som om det var snop, gjør at man kan slite ganske hardt med enkelte oppdrag. Ingenting galt med det, men ikke sjelden skal man passe på en base eller et hangarskip som har en helsemåler, og da lykkes ikke spillet helt med å gi noen god oversikt over slagmarken. Sammen med svært kompetente fiender blir det ofte en lek med prøving og feiling for å finne ut av oppskriften for akkurat det oppdraget, og den minste kreativitet kan spolere hele oppdraget fra starten av. Det kan bli frustrerende i lengden, og særlig når sjekkpunktene i de mangefasetterte oppdragene kaster deg til ulvene med den samme påførte skaden på den aktuelle bygningen/hangarskipet. Å spille lange oppdrag fra starten av er ikke spesielt gøy, men det må man iblant belage seg på i «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2».

Engasjerende

Heldigvis har «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2» en del gode kort på hånden når den første skuffelsen har roet seg. Enspillerdelen gjør en god jobb med å få spilleren til å engasjere seg i oppdragene, blant annet ved at man stort sett tar av, lander og iblant etterfyller bensin i flyet i lufta selv. Ofte starter oppdraget med en skriptet takeoff som glir sømløst over i spillerens hender, og de fleste plutselige overraskelser og fiendtlige forsterkninger skjer mens man selv spiller.

Selv om historien er aldri så full av klisjeer, har man gått veldig langt for å bryte opp den sedvanlige bikkjeslåssingen med alskens spionasjeoppdrag i ubemannede droner, samt det obligatoriske AC-130-kanonskipoppdraget (som gjøres langt bedre i CoD 4, men likevel). Siden de fleste av Clancys titler foregår i nær fremtid og i det samme universet, får vi en rekke nikk til andre serier som gir en følelse av et større bilde. I støtteoppdragene passer man gjerne på en gjeng Ghosts, og en avgjørende person i historien tilhører Third Echelons russiske motpart Voron.

Bakken ser fortsatt ut som Google Maps, takket være bruken av GeoEye-satelitten. Denne gangen er imidlertid oppløsningen og fargene mye finere, slik at Sims-følelsen fra «Tom Clancy’s H.A.W.X.» forsvinner som dugg for solen. Det er heller ikke like vondt for øynene som før å fly nærme bakken, selv om den fortsatt gjør seg best fra noen kilometers avstand. Spillet ser i det hele tatt veldig bra ut, og når den utmerkede kontrollen etter hvert sitter godt i fingrene, særlig i den merkelige OFF-modusen hvor kameraet er langt fra og du ikke får noen hjelp av autopiloten, skinner «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2». Når man er ferdig med å redde verden finnes en rekke moduser hvor man har anledning til å fly rundt som man vil både med og uten motstand, enten i en ren survival-setting hvor fienden kommer i økende antall og tilslutt er som en flygende fiskestim, eller i versjoner av kampanjeoppdragene hvor kritiske detaljer som ammunisjon og flytype er endret. Alt dette kan gjøres med eller uten motspillere på Live, og selve kampanjen kan med fordel spilles i samarbeidsmodus både lokalt og via nettet. Og her ligger mesteparten av grunnene til å spille dette spillet.

Frispill

Akkurat som i «Assassin’s Creed 2» åpner det seg en helt ny verden når man bare slår av alt dilldallet på skjermen og nyter spillverdenen uforstyrret. Å fly rundt i min egen verden innover Sognefjorden (å jada!) med majestetiske fjell på hver side og himmelen som lekeplass, var det avgjørende øyeblikket for min opplevelse av «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2». Det blir heller ikke dårligere når man spiller mot endeløse bølger av fiendtlige fly sammen med andre fra hele verden. Da glemmer man enspillerdelens svake venne-AI, og tilgir den manglende fartsfølelsen. Frihetsfølelsen og den glatte kontrollen blir de dominerende faktorene, og kombinert med andre fly som svirrer rundt og raketter som suser forbi har man en nervepirrende opplevelse og sanseterapi på en gang.  

Hvis man later som om historien er nyskapende og lever seg inn i det patriotiske sløret som surres rundt en, samt tar seg god tid til å mestre flygingen, er «Tom Clancy’s H.A.W.X. 2» veldig god underholdning. Jeg holder igjen på femmeren fordi mye av den samme moroa finnes i det originale «Tom Clancy’s H.A.W.X.» med litt dårligere grafikk, og fordi jeg ikke kan ignorere de ensformige oppdragene, de inkompetente pilotkollegaene og følelsen av at det burde røsket ordentlig i kinnene når man bryter lydmuren.

Se flere bilder fra spillet på neste side!

«Tom Clancy’s H.A.W.X. 2» er utviklet og utgitt av Ubisoft. Spiller er i salg til Xbox 360, Playstation 3, PC og Nintendo Wii.